tiqui

En edderkopp titter ut fra fjellsprekken sin og lurer på hva som foregår? Den må vike, for fingrene trenger sårt et sted å holde seg fast. Svetten pipler, foten leter etter feste, pusten blir dypere, hjertet banker, fingrene holder såvidt. De sklir. Bare litt til nå, så er balansen der igjen. De sklir. Granitten skraper ubønnhørlig mot de utrente fingertuppene, men vil ikke feste seg. Fingrene mister taket og jeg faller.....


Høyt over bakken, godt sikret i et tau og sele henger jeg og nyter den friske luften. Jeg kjenner det svir litt i skrubbsårene på armen. Det svir litt på mine såre tær etter altfor mange føtter som tråkket på dem i natt. Jeg kjenner energien komme tilbake. Dette skal jeg klare. Jeg kalker fingrene, trekker meg inn til veggen. Føttene finner hver sin lille tynne hylle, jobber seg oppover, og snart når jeg toppen!

Det er to år siden jeg klatret ute sist. Jeg er helt ute av trening. Men jeg er sjeleglad for at jeg i stedet for å sove ut etter nattens danseopplevelse på sofaen ble med ut på klatretur! Å nyte naturen, den friske luften, ha god tid, drikke kaffe, sikre og støtte hverandre i klatringens utfordringer er som balsam for sjelen. Jeg er tilbake og nyter følelsen jeg nesten hadde glemt. Nå husker jeg hvorfor jeg ble så forelsket i fjellveggen. Den har ventet på meg helt siden jeg forlot den sist. Nå ønsket den meg velkommen tilbake.

(Foto: Yaldaboath)