tiqui

Bolivia er mitt andre hjemland selv om jeg er norsk. Jeg har bodd i Cochabamba en stund og følger ivrig med på hva som skjer med landet og folket som jeg ble så glad i mens jeg bodde der.

I dag leste jeg den gledelige artikkelen til Astrid Meland i dagbladet om Norges nye planer i samarbeid med Bolivia. Hun forteller at Erik Solheim i møte med president Evo Morales ønsker å hjelpe til med å kjøpe tilbake den nasjonale kontrollen over olje- og gassproduksjonen i landet.

Det er mange som kritiserer Morales og MAS planer om dette og frykter for privat eiendomsrett og private aktører i markedet. Men det bolivianske folk har aldri nytt godt av industri på private hender og støtter nasjonal kontroll i håp om at profitt og inntekter endelig kan komme landet selv tilgode.

Bolivias økonomiske historie har vært en historie preget av tap. Landets sølvforekomster forsvant til kolonimaktene før uavhengigheten og understøttet den spanske tronen i flere hundreår. Territoriet er bare halvparten så stort i dag som det var ved uavhengigheten i 1825 etter at samtlige naboland har forsynt seg av land og ressurser i krig. Bolivia mistet sine nitrat og kopper ressurser til Chile i 1879 sammen med den utrolig viktige adgangen til havet i 1879. Acre-provinsen og store gummiressurser stakk Brasil av med i 1903 akkurat i den strategiske perioden hvor gummiprisene var som høyest i dekkindustrien. Chaco-krigen på 30-tallet resulterte i tapte territorier og oljeforekomster til Paraguay. Dessuten var det en av de mest blodige kriger noensinne i forhold til folketallet.

Det som har gitt Bolivia inntekter gjennom historien er tinn-utvinning og olje/gas. Men tin-gruvene var eid av tre familier som ikke hadde til hensikt å dele sin rikdom med resten av landet. Tinngruvene ble nasjonalisert i revolusjonen i 1952. Men den beste avkastningen gav tinn mens det var krig i verden, og prisene sank dramatisk samtidig med at etterfølgende militærdiktaturer etablerte Bolivias svære utenlandsgjeld.

Det bolivianske folket har stort sett gjennom hele historien vært statister og tilskuere til den økonomiske arena uten muligheter til å delta, uten utdanning, uten ressurser og uten de mest grunnleggende behov. Over to tredjedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Olje og gass er den siste virkelig verdifulle ressurs Bolivia fortsatt har. Som Solheim sier, så har Norges olje-suksess vært basert på nasjonal kontroll over oljeindustrien. I Norge mottar staten rundt 85% i skatt fra oljeselskapene. Til sammenligning har Bolivia hittil kun hatt 18% av inntektene av sin egen olje og gass.

Det gjør det ikke enklere at eksporten fordyres uten adgang til havet, slik at både Peru og/eller Chile forlanger sin store del av kaken for bruk av deres territorium. Bolivianerne har aldri glemt sin kyststripe og har fortsatt et håp om å få returnert sin rettmessige adgang til havet 137 år etter Stillehavskrigen.

Med denne historien i mente synes jeg det er på tide at den bolivianske staten, nå endelig representert av en president med et ekte demokratisk mandat, får mulighet til å disponere inntekter av egne ressurser til det beste for sitt eget folk. Og jeg gleder meg over at Norge, som har hatt en slik suksess-historie med sitt oljeeventyr kan være den som hjelper Bolivia å kjøpe tilbake store nok andeler i sin egen basisindustri til å gjøre dette mulig.

Det gjenstår mye å ta tak i dette landet, men et steg må man ta før det neste. Jeg gleder meg til å følge med utviklingen!