tiqui

Det var en vanlig dag i Buenos Aires. Jeg er alene hjemme, min vert og venn har dratt på jobb mange timer tidligere. Jeg har brukt hele morgenen på å studere kartet, finne bussruter, stoppesteder, kartlegge hvordan jeg skulle finne frem og finne transport tilbake. Det var langt, kanskje halvannen time ut av sentrum, og jeg har pakket sekken med tanke på å bli borte mange timer.

Alle slike detaljer svirrer i hodet mitt da jeg tar sekken på ryggen, lukker døren bak meg og låser døren til leiligheten. Den lange gangen med mørke fliser på gulvet, gule mursteinsvegger og flere mørkebrune dører har god akustikk. Døren har to låser og jeg romsterer med nøklene for å finne riktig nøkkel, riktig side opp, få den inn i låsen og rikke den frem og tilbake til den passet i nøkkelhullet og jeg kan låse begge låsene. Jeg synes nøkkel-skrapingen er høy nok til å vekke hele huset. Heldigvis er det tidlig ettermiddag og de fleste er nok våkne eller borte.

Jeg stapper nøklene i lommen, og skynder meg mot trappen. I øyekroken ser jeg en skygge i trappeavsatsen en etasje opp. Jeg snur hodet i fart, ser to føtter på vei oppover. De stanser, snur, vrir på tærne og vender plutselig nedover trappen, mot meg. Knærne bøyer seg og en arm kommer til syne da kroppen der oppe dukker ned for å se hvem som raslet med nøklene. Jeg reagerer ikke helt med engang på skyggen av de lange fingrene, før det går opp for meg at det kanskje ikke bare er fingre, men et våpen. Jeg trekker blikket til meg, fikserer det på trappenedgangen og føttene går som trommestikker nedover trinnene. Jeg kan ikke komme meg fort nok unna.



To etasjer lenger nede bråstopper jeg. Jeg stirrer rett inn i munningen på en pistol og fem overraskede politimenn.
- "Woow!" Den fremste politimannen måtte stanse like brått som jeg.
- "Går det bra?" spør han.

Jeg er forbauset, og kobler ikke helt spørsmålet, men svarer "Ja, hittil iallfall, hva skjer?"

- "Passér", sier han, "bare gå forbi".

De andre politimennene gir meg passasje mellom dem. Det er bare såvidt jeg tør å skvise meg forbi dem, store mannfolkkropper på hver sin side av gangen, bevæpnet til tennene. Jeg går litt roligere ned siste trapp, og møter en vegg av folk nederst i hallen. Åtte-ti politifolk, flere av naboene og portneren roper og diskuterer høylydt med hverandre, peker og gestikulerer. Ytterdøren er knust, glasset ligger i tusen små biter utover hele det svarte skifergulvet. Det knaser under føttene.

Ingen legger merke til meg i den opphissede stemningen. Jeg står en stund og betrakter opptrinnet, men må finne en måte å komme meg ut og forbi dem. Jeg får oppmerksomheten til slutt til den nærmeste politimannen.

- "Er det trygt å gå ut? Vil jeg kunne komme inn igjen?"
- "Bor du her, señora? I hvilken leilighet?"

(Jeg har ikke helt klart å venne meg til at man nå kaller meg 'señora' og ikke 'señorita' lenger, men akkurat i denne situasjonen var det underordnet)

- "Jeg bor i 5H"
- "Ja, det stemmer", sier portneren.
- "Hvis jeg går ut nå, vil jeg kunne komme inn igjen?"

Politimannen beroliger meg og sier at dette tok nok bare noen timer, de kom ikke til å okkupere huset i flere dager.

Hva "dette" egentlig var får jeg derimot ikke svar på, før jeg tripper ut samtidig som jeg forsøker å ikke sette samtlig glassbiter fast i skosålene.


*************************
Jeg kommer ikke tilbake før sent på kvelden. Ytterdøren er reparert, glasset er helt og det ser ut som det aldri har skjedd noe som helst i denne bygningen. Bortsett fra at det står en politimann og låser seg inn da jeg svinger rundt hjørnet. Jeg spør ham hvordan situasjonen er nå. Han ser forbauset på meg og rister uforstående på hodet. Det viser seg at han bor her, og ikke ante at det var tilløp til dramatikk og hevede skytevåpen tidligere på dagen.

Jeg rasler ikke med nøklene denne gangen, jeg lister meg langs flisene og lager minst mulig lyd, mens jeg kikker til alle kanter for å forsikre meg om at det ikke lurer noen skygger i krokene. Men huset er stille. Jeg begynner å tvile på meg selv og om jeg kan ha gått i søvne og drømt alt sammen selv om det var langt på dag. Huset og dets beboere har vendt tilbake til sin daglige dont og ingen er oppskaket. Dramaet er over, det virker som det aldri har skjedd.


***********************
Hendelsen var virkelig og ikke innbilt. To tyver hadde ranet en butikk lenger opp i gaten, knust ytterdøren vår og flyktet inn i vår oppgang og forskanset seg der. Politiet som overrasket meg (eller var det kanskje jeg som overrasket dem?) var på vei opp for å arrestere dem. De hadde visst fått tak i dem en halvtime senere, bestilt reparasjon av ytterdøren og hele dramaet med tilhørende krusninger på overflaten hadde lagt seg på bare et par timer. To timer etter virket huset som det tryggeste sikre igjen.


***********************
Det hører med til historien at min vert noen uker senere ble ranet av væpnede tyver som befant seg i gangen og tvang ham inn igjen i leiligheten hvor de forsynte seg med det de hadde lyst på mens han hadde en pistol mot hodet. De skadet ham heldigvis ikke, men han er på jakt etter et tryggere sted å bo i disse dager.