Om garanti i dating
Enklere før
Jeg har vært tilstede på ulike nett-arenaer siden 2002, og jeg synes jeg ser en endring i tilnærmingsmåten fra menn. I begynnelsen kunne man skille mellom de som gikk rett på sak og startet med en seksuell invaderende melding og de som tok kontakt på en vanlig måte man ellers ville gjort når man starter en samtale i sosiale sammenhenger. Den første gruppen var enkel å forholde seg til, man slettet meldingen og lot være å svare. Den siste gruppen var også enkel å forholde seg til, man svarte hyggelig og høflig til alle, hvor man åpnet for videre samtale med dem man likte, mens man ikke åpnet for videre samtale med dem som falt gjennom.
Gode opplevelser uten tenning
De hyggelige man likte, kunne man så prate videre med til begge syntes det ville være hyggelig å møtes. For min del ble det ikke så mange rene kaffedater, men jeg prøvde å få til en aktivitet. Jeg tenkte som så at hvis vi gjør noe jeg likevel har lyst å gjøre, så får jeg en god dag, selv om mannen ikke skulle vise seg å være kjæreste-emne. Som oftest var han jo ikke det. Ikke fordi det var noe galt med ham, men fordi man ikke kan forvente å falle for alle og enhver. Men likevel hadde jeg en mengde artige opplevelser med hyggelige menn som ikke ble kjærester. Men noen av dem har blitt mine gode venner.
Mot garanti-helvete
Nå derimot, er tonen endret. Nå virker der som om gutter og menn vil ha en slags garanti for at det blir mer enn vennskapelig action dersom man møtes. Man forventer tydeligvis effektivitet også i datingen, og vil ikke kaste bort tid med å skrive om seg selv, stille spørsmål om den andre før man møtes. Man vil heller ikke kaste bort tid med å møte noen som kanskje bare er et interessant menneske, hvis det ikke også kan være en sexpartner. Helst på aller første kvelden. Helst med en gang, uten at man må kaste bort tid på vennskapelig kaffe i det hele tatt. Dette er iallfall inntrykket jeg sitter med, ettersom jeg merker en bekymringsfull dreining mot ønske om garanti i datingen.
Har du lyst å bli kjent?
Typiske eksempler er mannen som starter med en hyggelig melding med vanlig innhold. Jeg svarer med en hyggelig melding med vanlig høflig innhold og gjerne et spørsmål om ham. Hans andre melding inneholder ikke svar på spørsmålet, men i stedet spør han: "Har du lyst å bli kjent?"
Sarkastiske meg tenker da: Hva er det liksom vi driver på med? Er det ikke å bli kjent å stille og svare på spørsmål om hverandre, finne ut om vi har noe felles osv? Her tar jeg tydeligvis skammelig feil, for å starte bli-kjent-prosessen ved å fortelle og stille spørsmål uten å ha avtalt det, blir kanskje for usikkert for mannen? Jeg får følelsen av at han vil ha en garanti for at jeg kommer til å ønske å bli godt kjent med ham og møte ham, før han vil svare på spørsmål om seg selv. Her blir jeg trassig allerede, fordi jeg kan ikke vite om jeg har lyst å bli bedre kjent med ham, før jeg begynner å bli kjent med ham. Hvis han ikke vil gi noe av seg selv før han har fått sine garantier, så er det umulig å bli kjent. Det at jeg svarer, forteller og spør, burde vel være indikasjon nok på at jeg gjør et forsøk, men jeg kan ikke gi noen garanti.
Har du lyst på en flørt?
Både setningen over og "har du lyst på en flørt?" kunne til nød fungert som en aller, aller første melding. Men de er ikke gode, fordi de stiller spørsmål om noe man ikke kan svare på. Man kan nemlig ikke vite det. For min del er jeg ikke i stand til å avtale en flørt. Da blir det liksom ikke flørt for meg. En flørt er spontan, med glimt i øyet, noe som oppstår fordi tonen er der, fordi man treffer samme humoristiske strenger og man ser kanskje noen lovende sider ved måten man kommuniserer på. Hvis jeg må svare på om jeg har lyst på en flørt, eller søker en flørt, avtale en flørt, eller garantere at vi skal flørte, da er ikke stemningen helt til stede for en flørt.
Spesielt merkelig blir det dersom dette spørsmålet kommer på samme måten som det over, altså i stedet for et svar på et kanskje allerede flørtende spørsmål. Det bryter tonen, bryter samtalen og gjør det utrolig vanskelig å finne tilbake.
Du må sende bilde i helfigur!
Nei, det må jeg ikke. Bilder av ansiktet mitt finnes det en drøss av. På bloggen, på profilen og sikkert mange andre steder på nett. Krav om helfigurbilder kommer gjerne når man begynner å snakke om å møtes. Det gir meg følelsen av at han vil forsikre seg om at kroppen er "brukendes". Nok en gang virker det som om han må ha en garanti for fysisk attraksjon. Her tenker jeg at det er en risiko han bare må ta. Hvis han kun vil inspisere kroppen min og ikke har interesse av å møte meg som person, så kan det i grunnen bare være det samme.
Menn har veldig ofte bilder av seg selv i bar overkropp, men med solbriller. Da ser de bare ut som en hvilken som helst mann. Alle menn har torsoer. Det er ikke torsoen jeg vil bli kjent med, ikke solbrillene heller. Jeg vil se ansiktet, øynene, det flørtende blikket, øyne og munn som smiler i et blidt ansikt. Jeg trenger ikke se sixpacken på magen eller hvor stram stumpen er. Jeg vil se det som skiller ham fra andre menn, og det er ansiktet (når man snakker om utseendet). Senere er det helt andre aspekter som skiller en person ut fra mengden, og det er disse sidene jeg er interessert i å bli kjent med. Ikke magemusklene.
Kan vi ikke bare møtes hos deg?
Ok, vi har klart å ha en normal samtale helt frem til et felles ønske om å møtes. Jeg spør gjerne hva han kunne tenke seg å finne på. Svaret er ofte nedslående. Noen har ikke fantasi til annet enn kaffe eller vin. Dette er forsåvidt hyggelig nok i seg selv, men ikke fullt så hyggelig når forslaget er å gjøre dette hjemme hos en av oss. Å møte noen for første gang hjemme hos den andre er ikke en nøytral arena. Skummelt kan det også være. Man vet ikke hvem man møter, og å slippe dem inn hjemme hos deg selv, kan selvsagt gå bra, men det kan også gå veldig galt. Å invitere noen hjem etter at man har hatt felles opplevelser sammen ute på nøytral grunn er noe helt annet.
Liker du ikke å kose?
Jeg får følelsen av at ønsket om en hjemlig setting er å kunne være nærmest mulig senga. Noen sier det mer direkte enn andre også, hvor svaret på hva de kunne tenke seg å finne på er av ren seksuell art. Forklaringen er ofte at det er så lenge siden sist, eller at våren gjør dem så yre. Ja, nå føler jeg meg selvsagt veldig spesiell - Not.
Jeg foreslår selv alltid noe annet, noe nøytralt, noe utenfor hjemmet, en aktivitet, en tur, en utstilling - mange muligheter. Istedet for å gripe sjansen til å gjøre noe utenom hverdagen med et nytt menneske og dermed få en annerledes opplevelse, kommer gjerne spørsmålet om jeg ikke heller vil sitte i armkroken og om jeg ikke liker å kose? Noen er enda mer spesifikke: "Nei jeg vil ikke gå tur, jeg vil ha sex!"
Vel, jeg verken kan eller vil garantere å hoppe i køyen med en vilt fremmed mann som jeg aldri har møtt før. Jeg kan gjerne bli kjent, flørte, drikke vin, prate, finne ut om vi har noe felles og med tid og stunder vurdere om jeg liker ham godt nok til det kan bli noe mer enn vennskap. Men jeg verken kan eller vil avtale eller garantere at vi blir mer enn venner, at jeg vil bli enda bedre kjent, at jeg vil flørte uansett hva han måtte finne på, eller at jeg vil invitere ham hjem eller til sengs. Det kan jeg ikke vite, og vil helt ærlig ikke vite heller.
Hvor blir det av spenningen om alt er garantert?
All spenning med en bli-kjent-prosess forsvinner når den blir en avtale og en garanti. Om alle bilder har vist alt, er det ikke noe spennende med utseendet lenger. Om man må forplikte seg til flørt og sengehygge, så er det ikke så mye hygge igjen i det, spør du meg. Visse risiki må man rett og slett bare ta, og ikke miste motet selv om man ikke alltid møter drømmeprins eller drømmeprinsessen.
Jeg lurer på om dette er en konsekvens av nettopp for mye dating. Er det slik at man blir utålmodig etter man har truffet den ene etter den andre og oppdaget at å finne kjærligheten på nettet er like vanskelig som å finne kjærligheten ute i verden, uansett hvor mange man har tilgang til online.
Dessuten har jeg et forslag:
Hva med å møte mennesker for å se om man kan bli inspirert? Hva med å møte mennesker fra nettet som om de er mennesker, for det er de faktisk. De er ikke bare en profil. Omtrent slik bloggere leser hverandre. Vi må jo ikke nødvendigvis være kjæresteemner for å kunne like hverandres tekster, hverandres tanker, bry oss om hva andre er opptatt av, sette oss inn i andres dilemma og la oss inspirere av andres refleksjoner og kommentarer? Hva med å møte mennesker som tekst? Prøve å lese dem, finne fellespunkter, utfordringer, argumenter og nye perspektiver?
Da tror jeg at man vil ha en hyggelig opplevelse selv om den man møter ikke nødvendigvis havner i sengen din.
Svært gode betraktninger! Og jeg kjenner meg igjen i mange av situasjonene du beskriver. Èn jeg skrev med på et nettsted ba meg uten blygsel om å oppgi høyde og vekt fordi "Jeg er så kresen.." som han skrev. *ler*
Inni: Ja, høyde, vekt, omkrets, proporsjoner, bmi, BH-størrelse og jeg vet ikke hva slags spesifikasjoner jeg har blitt bedt om. Hvis det er kravene som avbryter en ellers interessant samtale, så innser jeg vel at samtalen ikke interesserte så mye på den andre siden. Eller hva vet jeg? Kanskje han da har krysset av for "Interessant: Check" og derfor avbryter for å se om jeg oppfyller flere av hans krav?
ENDELIG!!! Ei fornuftig dame, dette var faktisk det beste innlegget jeg har lest om dating, kropp ogflørt PÅLENGE, og da mener jeg PÅLENGE....Fortsett å skriv du, fornuftig dame er du og flink å skrive er du også. Klem
Sivert: Takker så meget. Jeg synes også dette er ganske fornuftig. Det virker derimot som det er mange andre som sverger til garanti-metoden. I så fall havner de ikke på date med meg..
Jeg tror du muligens beskriver hvorfor jeg aldri har vært på leting eller datet noe særlig, men istedet holdt meg til dem som har dukket opp i livet mitt naturlig, selv om det har vært laaangt imellom dem til tider. Jeg har lurt litt på hvorfor jeg ikke har datet, det høres jo gøy ut sånn egentlig. Nå tenker jeg puh, glad jeg lot være.
Minneapolise: Det har jo helt klart vært gode opplevelser i møter med mennesker fra nettet. Disse gutta som beskrives her kommer jo aldri så langt at vi møtes. De krever en garanti jeg ikke vil gi, og da har resultatet som oftest blitt at både de og jeg mister interessen. Hjertesukket her er at jeg synes tendensen har dreiet mot stadig mer av garanti-fokuset, mens det før virket som om de var mer avslappet det hele. Tonen har rett og slett blitt mer kynisk, og i et sånt spill må jeg melde pass.
Spennende tanker Tiqui, og en god observasjon av dagens trender. Synes også det er viktig at nettmøter og diskusjoner kan være noe mer enn dating også. Det er kjekt å snakke med noen, og møte dem og, uten at noen av partene nødvendigvis skal måtte ønske at det skal utvikle seg til noe annet.
Shoaib: Kunne vel ikke være mer enig. Jeg har forsøkt å bruke nettet som et sted hvor jeg finner folk som gir meg noe i form av tanker, perspektiver og inspirasjon eller opplevelser og aktiviteter. Det er kanskje den siden jeg savner når jeg synes at de sosiale nettstedene er blitt for ensporet.
Hm... Datingoverdose fører til datingslitasje som frambringer krav om datinggaranti? Det kan godt hende du er inne på noe der, selv om jeg heller mer til hypotesen om at det rett og slett er hvilken målsetning mange har med denne datingen sin som er problemet.Forslaget du avslutter med er kloke ord. Og hvorfor i all verden skulle man føle seg skuffet dersom man har møtt et for øvrig hyggelig menneske, bare fordi det ikke det utviklet seg til kjærlighet (eller endte opp med sex)? Er vi blitt gjerrige med tiden vi bruker?
Jeg er så enig, så enig.Jeg tror du beskriver mange jenters frustrasjon i forhold til dette å bli kjent med noen på nett.Du beskriver godt veldig mange av de jeg har snublet over, selv om det selvfølgelig fantes hederlige unntak.Bra post!
Meget bra post som berører mine egne erfaringer til en viss grad. Jeg var i årevis på diverse treffsteder på nettet. Merket som oftest hvor folk ville i første melding, så mange havnet i søpla uten å få svar. Synd for dem, men jeg gadd ikke svare hyggelig på spørsmål om jeg ville prate på cam, kose, eller hva det nå var de foreslo.Jeg ble selvsagt også kjent med flere hyggelige menn, uten at det endte med noe mer - nettopp fordi man ikke automatisk blir forelska selv om et menneske er hyggelig. Etter hvert merket jeg også at tonen ble stadig verre. Veldig ofte var det hinting om sex tidlig. Jeg husker en telefonsamtale jeg hadde med en fyr. Jeg ble helt sjokka da han begynte å beklage seg over eksdama som hadde nektet å ha sex med ham og lurte på om jeg var sånn. Morn du! (Muligens ikke så merkelig at dama ikke hadde lyst på ham mer.) Jeg snakket ikke med ham mer...En annen gang fikk jeg kontakt med en mann som jeg virkelig fikk positivt inntrykk av. Jeg fortalte hamhvor oppgitt jeg var over at det var så mange menn som snakket sex så tidlig og hvor innmari turn-off det er. Han skrev tilbake at det forsto han godt og han hadde hørt det fra flere kvinner.Så langt, så godt... Men det tok ikke lange stunden før også denne mannen begynte med prat om sex. Det var spørsmål om hva slags undertøy jeg likte og diverse annet. Jeg trakk meg bare unna og møtte ham aldri.Så når jeg ser menn som beklager seg over at de aldri får svar på sine henvendelser, lurer jeg på om de kanskje har helt feil fremgangsmåte.Men er det kun sex man er ute etter, så er det vel like greit å si det som det er.(Til slutt ga jeg blaffen, meldte meg ut av nettdatingen, ga opp hele tanken om å finne noen og tenkte jeg skulle nyte livet som singel i stedet. Det varte ikke lenge før jeg fikk mail fra en mann... på grunn av bloggen min. Så bloggen kan være et supert sted å møte noen. Hurra!) :)
Håkon: Målsettingen med datingen er jo helt klart det viktigste poenget, men den var lik både før og nå. Det er endringen til en mer kynisk og ensporethet i tilnærmingene som jeg skriver om, og som jeg antagelig ikke akkurat hjelper de mennene det er snakk om til å oppnå målsettingen sin. Jeg vet ikke om vi har blitt gjerrige med tiden vi bruker på andre mennesker, men det kan se ut som om stadig flere ser på det å møte et menneske for det det er er bortkastet dersom man i utgangspunktet er på jakt etter kjæreste. Dette gjelder jo både kvinner og menn. Jeg ser det ikke slik selv, men jeg har hørt venninner og kolleger si at de helst vil ha en lett tilgjengelig fluktrute for å kunne stikke av etter 5 minutter om de ikke umiddelbart er tiltrukket. Derfor synes de mine forslag som gjerne er aktiviteter som foregår over en time eller to er galskap. Men det er bare i akkurat denne nett-dating-settingen jeg har dette inntrykket. Treffer man folk i vanlige sosiale settinger klarer jo både kvinner og menn å oppføre seg normalt. Det virker som om mange setter et unaturlig skille mellom nettmennesker og andre mennesker, og glemmer at det er de samme menneskene...
Sorgenfri: Takk skal du ha. Dette er ikke enestående erfaringer, på ingen måte, nei. Men heldigvis er det mange hederlige unntak.
Lothiane: Takk for lang og innholdsrik kommentar! Og gratulerer med bloggen som kontaktpunkt! Det er tydelig at vi har hatt mange like erfaringer på treffstedene på nettet. Jeg har også innsett at nettdating ikke funker for mitt behov for å bli kjent med personer og tanker før jeg i det hele tatt vurderer det fysiske. Jeg har derfor sluttet å "date". Dvs, jeg gjør det klart på forhånd at om vi skal møtes, så skal det ikke kalles en date. Jeg dater ikke, jeg møter mennesker. Så kan man med tid og stunder heller se om dette møtet kan bli et vennskap, et bekjentskap, en nyttig kontakt i nettverket, noe mer, eller ingenting. Men jeg har aldri "date" som utgangspunkt lenger. Jeg opplever at det setter alt for anstrengte rammer rundt et aller førstemøte mellom to mennesker.
Mer kynisk og ensporet? Mon tro om det kan skyldes at de som bruker slike datingtjenester først har svart på et halvt tusen spørsmål om seg selv, og i tillegg ikke lar det synke inn at hver eneste ny "profil" er et nytt individ som krever at kommunikasjon og relasjonsbygging starter helt på nytt?Aktiviteter som varer en time eller to er da ikke i nærheten av galskap (skriver en som har kastet seg på et fly og satset på at det kan bli tre-fire hyggelige dager i en annen del av verden selv om de første fem minuttene skulle vise seg å ikke bli magiske).
Håkon: Ja, jeg også regner med at man blir sliten av å hele tiden skulle starte på nytt med nye mennesker. Derfor var det jeg lurte på om dette var et resultat av for mye dating og for stor tilgang til nye personer for fort. Det er rart likevel at man alltid er i stand til å skjønne at personer man møter i en sosial sammenheng er "nye" og at man må begynne på begynnelsen, men at man ikke skulle la det være like åpenbart i en nett-sammenheng.Jeg kan love deg at lange reiser for å besøke et menneske i tre-fire dager kan lett bli noe annet enn hva man tenkte seg, - selv om man har møtt og tror man kjenner personen fra før... Got the T-shirt to prove it.
Det høres fornuftig ut å møtes uten at det er en date. Ofte når man møtes på den måten blir det til at man måler hverandre opp og ned og avgjør i løpet av kort tid om man egentlig er interessert. Jeg fungerer ikke i den type settinger, for jeg kan ikke vite det etter så kort tid. Først må jeg bli kjent med mennesket og det tar jo tid. Lykke til videre! :)
Lothiane: Akkurat slik er jeg også! Jeg takler ikke den vurderingssituasjonen hvor man skal finne ut i løpet av en halvtime om den andre er kjæreste-aktuell eller ei. Jeg må også ha tid til å bli kjent først. Men forbausende mange, både menn og kvinner, påstår at de vet allerede første fem minuttene. De er i beste fall veldig annerledes enn meg, i verste fall har de aldri prøvd å teste påstanden med å likevel bli kjent med dem som havnet i "nei-kategorien" på førsteinntrykket.Alle jeg kjenner må jeg si at er ganske annerledes enn førsteinntrykket. Det kan bety at jeg er en dårlig menneskekjenner, men det kan også bety at jeg ikke begrenser personene i like stor grad utfra hvor førsteinntrykket plasserer dem..
" -- -- For første Gang, for første Gang"Det giver mangen Smaating Rang.Den varer kort, -- kun i Sekunden.Den er forbi, naar den er runden.Førsteinntrykk er ganske viktige, men jeg kan underskrive på at vi vet svært lite etter fem minutter (og du verden så feil man kan ta i løpet av noen sekunder).
Jeg har tagget deg :) Sjekk i bloggen minhttp://beatelill.blogg.no/1211678452_25mai2008.html
Har vært medlem på x antall datingsider og kjenner igjen det du skriver...forstår ikke hvorfor så mange menn vil vise muskler...hehe...Nå skal jeg snart på date med en mann (som faktisk har vært påkledd på alle bilder) jeg har chattet med på E-kontakt og håper han er like hyggelig i virkeligheten som han er på nettet!
Klara: Lykke til på date! Jeg håper også han er like hyggelig på date som på nett.Jeg har fundert på om det er fordi menn ønsker å _se_ kvinnene først og fremst, og derfor legger ut visuelle reklameplakater for seg selv. Det kan se ut som både kvinner og menn følger den bibelske oppfordring om "Det du vil at andre skal gjøre mot deg skal du også gjøre mot andre." Mens kvinner gjerne vil ha den gode samtalen og er mer opptatt av kommunikasjonen, så prøver vi den strategien mot menn. Noen ganger går det selvsagt, men det er fryktelig ofte feilslått. Merkelig.Så hvis menn hadde brukt interessant kommunikasjon som strategi og kvinner mer visuelle strategier, ville vi blitt fornøyde begge to, da?
http://blogsoft.no/trackback/ping/5855524