tiqui

Hunden fulgte med huset

Alle hus i Bolivia har en hund. Derfor var det naturlig at jeg hadde hund når jeg leide hus i Bolivia. Hundehold der er ganske annerledes enn i Norge, mildt sagt. Om hunden tilhører huset eller om huset og menneskene tilhører hunden er vanskelig å si, jeg tror at i hundens tankegang er det det siste som er tilfelle. Den føler ansvar for sin "eiendom" og forsvarer eiendommen og flokken på det mest aggressive om noe skulle true, eller se ut som om det kan bli truende.

Ingen går på tur med hundene sine i Bolivia. Jeg gjorde det. Men bånd og lenke fantes ikke, heller ikke hundeposer til å plukke opp etterladenskaper. Men Chasqui var lett å trene. Merkelig nok laget jeg kommandoord til ham på spansk, selv om han sikkert ville skjønt norske kommandoord like utmerket godt. Men tross min u-bolivianske hundeoppdragelse, måtte han i det minste bli oppdratt på morsmålet, ikke sant? Det eneste jeg altså var utstyrt med når vi gikk tur var et knippe spanske kommandoer og en stein i høyrehånden.

Hva bruker man så steiner til når man lufter hunder?

I gaten hvor jeg bodde var det derfor mange hunder, en eller to for hvert port. I nabohuset bodde en dalmatiner og en doberman som var veldig gode venner med hverandre. De var imidlertid ikke gode venner med innbyggerne bak porten vår. De lå utenfor porten i gaten og passet på dagen lang, men gjorde seg straks klar til forsvar (eller var det angrep) når de så meg eller noen av de andre beboerne bak porten "min".

Spesielt var de fiendtlig innstilt til Chasqui. Han var også svært tøff i trynet så lenge han var på innsiden av porten. Men til forskjell fra de andre bolivianske hundene var han ikke særlig høy i hatten på utsiden av porten. Da var han bare tøff så sant han hadde meg mellom seg og de to gode naboene.

De to rasehundene var imidlertid redd for meg, dvs, de hadde respekt for innholdet i høyrehånden min. De lot som de var i fullt angrep helt til jeg løftet høyrehånden med knyttet neve. Den bevegelsen kjente de, uansett hvor udresserte de var. Den bevegelsen betød vondt, det betød steinkast. Hunder er vant til å bli slått, sparket og kastet stein på av både eiere og ukjente. Idet høyrearmen min hevet seg, bråstoppet de, og trakk seg snerrende tilbake. Retretten deres utløste av og til litt for "tøff i trynet"-reaksjoner hos Chasqui, men han pilte fort bak meg igjen helt til vi var innenfor porten.

Jeg kastet aldri stein på noen hund, men jeg gikk heller aldri på tur uten stein. Trusselen om steinkastet var nødvendig og heldigvis også tilstrekkelig for å få passere andre hunders territorium på våre lufteturer. Man kan trykt si det var en smule annerledes hundehverdag enn i Norge.

Livet på innsiden

På innsiden av porten var Chasqui verdens kuleste hund. Han pratet med meg. Han pleide å legge hodet inntil magen min og brumme om dagen sin, fortelle meg alt som hadde skjedd. Jeg kunne spørre ham om det og han brummet til svar. I sin iver over at jeg kom hjem visste han ikke helt hvor han skulle gjøre av seg. Han spurtet frem og tilbake i hagen vår og klatret nesten loddrett opp de tre meter høye murveggene som skilte tomten vår fra naboen. Dessuten var han glad i å synge! Han pleide å hoppe opp i armene mine, strekke seg så lang han var, og ule i et spenn på mange oktaver.