Om skriftlig sosialitet

Håkon på Digme:Blogg skriver om bloggbedrag og annet fanteri. Han stiller spørsmålet som Aftenposten tar opp om "Er det greit at en blogger tillater seg å opprette helt fiktive personligheter som igjen etablerer ekte forhold til virkelige mennesker?" Det kommer frem i innlegget hans og i kommentarfeltet at det kommer helt an på hvordan man oppfører seg med sin fiktive personlighet. Dette er jeg enig i. Denne debatten gir meg assosiasjoner til noe vi diskuterte som fillene føyk for ikke så lenge siden.

Parallell til debatten om anonymitet på nettet
Da tenker jeg tilbake på forrige anonymitetsdebatt hvor jeg i et kommentarfelt på iNorden hevdet at det ikke var anonymiteten i seg selv som var problemet, men oppførselen, og at det ikke var et 1 til 1-forhold mellom anonyme kommentatorer og skammelig oppførsel. Heller ikke alle kommentatorer med fullt navn oppfører seg eksemplarisk. På samme måte blir det vel her, det er ikke et 1-til-1-forhold mellom fiktive personligheter og lureri av andre. Kan vi da være enig om at det er ikke greit å bevisst lure andre, og at det er handlingen "å-lure-andre" som er ugrei, ikke det at man blogger med pseudonym?

Her må man tydeligvis holde tungen rett i munnen.

Parallell til nettet som sosialiseringsarena
Jeg tenker i tillegg tilbake til min spede begynnelse i nettverden, før jeg begynte med blogg. Jeg hadde en profil på den tidens største datingarena og her var jo hovedpoenget å bli kjent med folk, ikke primært skrive, publisere og debattere som vi gjør i bloggverden. I den sammenhengen ble det også heftig diskutert fiktive profiler. Noen var ikke fiktive profiler, men presenterte seg med egenskaper som kanskje ikke helt hadde rot i virkeligheten. Noen presenterte seg med egenskaper de selv trodde hadde rot i virkeligheten, men som andre oppfattet annerledes. Alle tre variantene ble i ulik grad oppfattet som lureri.

Illusjoner gjennom skrivekjemi til forskjell fra personkjemi
Det jeg lærte var at skrivekjemi og personkjemi er to vidt forskjellige ting. Og at selv om man tror man kjenner noen skriftlig, så starter man likevel på scratch den dagen man møtes. Og jeg lærte at det går an å bli glad i, til og med forelsket i ordene til en profil, bare for å oppdage at den personen man hadde innbilt seg eksisterte viser seg å være en "annen" når man møtes. Dette skjedde selv om den andre hadde prøvd å være ærlig med sine ord. Noen ganger resulterte dette i et slags savn over en person man trodde eksisterte som viste seg å ikke være slik man trodde likevel - og dermed i realiteten ikke-eksisterende.

Hovedleksen jeg lærte, den om forskjellen mellom skrivekjemi og personkjemi, betyr jo at det lureriet jeg følte, var på grunn av illusjoner jeg selv produserte på bakgrunn av hvordan jeg oppfattet ordene, og at jeg antagelig måtte ta det største ansvaret for dette selv. Jeg synes derfor ikke jeg kan klandre andre profiler som prøvde å opprette et ekte forhold til meg og andre virkelige mennesker for at jeg tolket dem feil. Jeg kan heller ikke anklage dem for at de har dårlig selvinnsikt, det var vel heller jeg som bommet på hvordan jeg oppfattet ordene? Kan de klandres for at jeg trodde jeg hadde etablert eller ønsket å etablere en relasjon til den personen jeg trodde de var? Nei.

Motivet og hensikten er avgjørende
Noe helt annet var det da det ble opprettet en profil, styrt av tre personer, med utelukkende den hensikt å ta hevn på meg. En avvist mann taklet ikke et nei, og fikk overbevist noen venner til å planlegge den ultimate ydmykelsen av "meg", eller den han måtte ha oppfattet at personen bak min profil var. En ny profil ble opprettet med tanke på at den skulle appellere til min profil, basert på hva jeg hadde skrevet om meg selv. Planen var å etablere kontakt med meg, komme på godfot, for deretter å bli mitt verste mareritt. Heldigvis ble planen avslørt før de hadde kommet skikkelig igang.

Jeg håper dere, som jeg, ser forskjellen på disse eksemplene, der motivasjonen og hensikten bak nettoppførselen er så ulike. De første eksemplene kunne også føles som lureri, men ble det kun fordi jeg selv hadde lagt for mye i det, og ikke tatt stor nok høyde for forskjellen i skrivekjemi og personkjemi. Det siste eksempelet var derimot cyberstalking hvor hensikten var ondsinnet fra utgangspunktet, og hvor en ekstra fiktiv profil var nødvendig ettersom den opprinnelige var blokkert fra å ta kontakt med meg.

Kan vi derfor ta debatten videre til å handle om at det er handlingen "å gå inn for å begå bedrag" som er uakseptabel, og dermed skille dette fra den store gruppen uskyldige bloggere som ikke bruker sitt eget navn? Eventuelt kan vi avslutte debatten med å konkludere at det er uakseptabelt å plage andre, men ellers kan man blogge som man vil?

Kommentarer:
Postet av: Undre

Godt oppsummert, Tiqui.

:)

20.apr.2008 @ 22:43
URL: http://undreverset.wordpress.com
Postet av: Tiqui

Takk, Undre. Håper vi kan se fremover og lese/blogge om vanlige tema igjen snart :)

20.apr.2008 @ 23:09
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Håkon

Gode refleksjoner, og det er nok viktig å være oppmerksom på forskjellen mellom skrivekjemi og personkjemi. Blir en kjent med noen på nettet og skrivekjemien er god er det viktig å være veldig klar på at det kan være like lett å lure seg selv som å bli lurt av andre.

Det danner seg ofte grupper eller klikker på nettet hvor brukerne etablerer sine egne normer. Siden blogger vanligvis er en nokså åpen nettverksgreie så kan det være vanskelig å trekke grensene for hvor et spesielt normsett gjelder.

Jeg tror nok at diskusjonen om etikk og grenser bør gå noen runder, og den må nok tas opp igjen med ujevne mellomrom.

21.apr.2008 @ 00:44
URL: http://www.digme.net/blogg/
Postet av: Avil

Her var mykje klokt og viktig, Tiqui!

Å blogge under pseudonym er ikkje alltid dårleg, og å blogge under eige navn er ikkje alltid bra.

Dei eg har opplevd som aller mest ubehagelege på nett har vore folk som ikkje la skjul på eigen identitet.

Og sjølv om me trur at me er ærlege (eg har sjølv til dømes ein såkalla ærleg blogg og kommenterer alltid med eige nick hos andre), kan me slumpe til å utgje oss for noko anna enn folk i RL ser. bevisst eller ubevisst.

Eg har også møtt nettfolk ein del gonger, og signerer at ein startar på scratch i RL!
Nokre av dei har blitt gode venner, andre var så annleis frå nett-vennskapet at det aldri blei noko RL-vennskap.

21.apr.2008 @ 10:12
URL: http://haustljos.wordpress.com
Postet av: Iskwew

Det er forskjell på å være anonym og bruke pseudonym.
Jeg bruker pseudonym, men alle vet hvor hjemmet mitt er, og der kan jeg kontaktes.

En anonym blogg, spesielt om den brukes til hets, er noe ganske annet enn å bruke pseudonym.
Jeg synes også det er vesentlig forskjell på å skrive tekst i et blogghjørne, som fiktiv person, og det å ta denne fiktige personen med seg ut av sitt eget hjørne, og begynne å kommentere.

21.apr.2008 @ 10:38
URL: http://iskwew.com/blogg/
Postet av: Tiqui

Håkon: Ja, siden nettet i prinsippet er regelfritt, så danner det seg selvsagt ulike uskrevne regler i de ulike clusterne av brukere. Men all nettikette dreier seg om en forholdsvis sivilisert og høflig omgang med andre brukere. Derfor prøvde jeg å oversette kardemomme-loven til bloggsk: Man skal ikke plage andre, ellers kan man blogge som man vil.

21.apr.2008 @ 11:05
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Tiqui

Avil: Nettopp, det hjelper lite om noen bruker eget navn og en gjenkjennelig identitet dersom de oppfører seg som plageånder. Jeg har også opplevd svært så navngitte personer som oppfører seg som nett-troll, og da er problemet akkurat like stort som om de var pseudonymer eller anonyme.

Og som du sier, man kan aldri vite helt hva andre oppfatter av hva vi selv presenterer. Dette, og da er det viktig å huske at ord på nett, er nettopp bare ord på nett.

21.apr.2008 @ 11:19
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Tiqui

Iskwew: Jeg prøver å skille anonymiteten fra hetse-oppførselen, for som Avil så riktig poengterer, det hjelper ikke om man er navngitt om man driver med hets og plager andre.

Det er riktig at det er forskjell på å være helt anonym og bruke pseudonym, men ingen av disse tilværelsene er sammenfallende med plagsom adferd.

Jeg kan ikke se at det er problematisk med kommentarer fra anonyme, pseudonymer og fiktive personligheter, dersom de oppfører seg med nettikette, og holder seg til saken.

Det var dette skillet jeg ville ha frem. At problemet er ikke pseudonym, anonymitet eller fiktive personligheter i seg selv, men "det å plage andre".

21.apr.2008 @ 11:24
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Iskwew

Dessuten er jo "plage andre" ikke noe objektivt begrep, det avhenger av den som er i den andre enden.
Det man selv mener er ikkeno, kan være plagsomt for den som er i den andre enden.

Hvem skal for eksempel ha rett til å definere hva som er morsomt?
Den som legger ut noe han eller hun synes er morsomt, eller den det "spøkes" med?

21.apr.2008 @ 15:49
URL: http://iskwew.com/blogg/
Postet av: Tiqui

Iskwew: Det har du helt klart rett i, "plage andre" er ikke objektivt, og det kan man gjerne diskutere videre hva som skal regnes innenfor og utenfor.

Men da har vi iallfall oppnådd det jeg ønsker med denne posten, det å skille det fra en sammenheng med anonymitet eller pseudonym.

Deretter er det mer konstruktivt å diskutere det du nevner, nemlig grenser for plaging, grenser for moro, og hvordan man skal forholde seg i en verden av uskrevne regler.

21.apr.2008 @ 19:14
URL: http://tiqui.blogg.no

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/5816167