tiqui

Pilgrimsvandring i natten til Quillacollo og Calvarios.

Jeg hadde bodd i Cochabamba i en måneds tid. Jeg kom hit den 13. august 2002 etter nesten to døgn ombord i et fly eller i transit på en eller annen flyplass. Jeg kjente ikke byen, ingen mennesker her, og jeg var veldig spent på hva som nå kom til å skje. Jeg hadde reist hit alene for å bo og lære Bolivia å kjenne gjennom en Cochabambinos øyne, og dette skulle etterhvert bli min by. Men foreløpig var jeg veldig fremmed, både med anderledes utseende, andre tanker og andre vaner.

Fiesta de Urkupiña
Det gikk derimot ikke mange dagene før jeg fikk lære å kjenne noe av det mest typiske bolivianske, la fiesta! Den 15. august ble en av de store festivalene i Cochabamba-dalen innledet med en gigantisk dansefest som kalles La Entrada i nabo-byen Quillacollo. Festivalen feires til ære for jomfruen av Urqupiña, og legenden forteller at Jomfru Maria med barnet viste seg gjentatte ganger for en ung gjeterjente på en av åsene som heter Calvario utenfor Quillacollo. Hennes foreldre av en gruppe av landsbybeboerne så henne også en gang da den unge jenta ropte: ?Orkopiña!!? som på Quechua betyr ?der oppe på åsen!?. Jomfruen ble sett mens hun steg opp til himmelen. Ved foten av åsen fant man etterpå en stein-figur som forestilte jomfruen, og denne oppbevares nå i kirken i Quillacollo.

Festivalen varer i flere dager og feires hvert år. Dette tas svært seriøst av borgerne i Cochabamba-dalen og jeg kunne ikke la dette gå fra meg.  Den 16. august bestemte jeg meg for å delta på den tradisjonelle pilgrimsvandringen fra Cochabamba til Quillacollo om natten for å be jomfruen av Urqupiña om velsignelse og hjelp med oppholdet mitt i Cochabamba. Siden folk her tar dette fullstendig seriøst, kunne jeg jo ikke gjøre noe annet. Med siste rest av jetlag-fordelen min tenkte jeg at dette måtte gå lekende lett. Jeg kledde meg godt og vandret ut i natten. Jeg var temmelig spent, både på selve vandringen, men også fordi det var første gang jeg vandret alene ute om natten.


Vandringen:

Gjenger med ungdommer kom drivende i motsatt retning, og jeg lurte en stund på om jeg gikk feil, men skjønte etterpå at de enten bare tjuvstartet på vandringen eller ville finne et fint skuested langs ruten hvor de kunne se på folk og drikke Chicha sammen.

Jeg ruslet til Plaza 14. de septiembre, hvor store mengder folk i alle aldre hadde samlet seg allerede kl. 23.30. Flere taler og sanger og lovprisninger av jomfruen senere ropte man på bærerne av korset. Et stort og tungt kors begynte å bevege seg over 6 bærere.Inskripsjonen på korset var merkelig nok ?500 años de la evangelisación en Bolivia? eller ?500 år med evangelisering i Bolivia?. Kanskje det bare var jeg som reagerte på den med helt andre enn positive assosiasjoner? Folkemengden og jeg føyet oss etter korset, og sakte, men sikkert beveget vi oss rett ut av byen og i retning Quillacollo.

(foto: Plaza 14 de Septiembre, Cochabamba, i dagslys)

Underveis slo et korps følge med oss, og hoppet av igjen ved bygrensen. Det var en ganske rar følelse a vandre midt i nattens mørke sammen med en stappfull hovedgate med alle slags typer folk. Små barn, noen ble bært, andre måtte pent gå. Gamle og unge, nonner, en pastor som messet, gamle kroker og mange unge par. Jentegjenger som fnisende holdt hverandre i armene og dannet lange rekker.

Guttegjenger med bærbare cd-spillere på full guffe. Musikk gjorde det forresten enklere å traske avgårde uten å tenke på at man hadde 5 timers vandring foran seg, så det var en god idé. Andre hadde ?jukset litt? og freste avgårde på roller-blades og skate-boards. Foran korset kjørte en pick-up med roperter som ropte ut bønner, spilte salmesanger og ?El Condor Pasa?. Rundt 20 politimenn og kvinner banet vei for prosesjonen utstyrt med sykler, en bil, batonger og svartefinlandshetter. ?Hold til høyre!?

Katolsk budskap underveis:
Underveis stoppet det gigantiske følget opp på 6 forskjellig stasjoner, hvor det ble holdt en tale over et tema som hang sammen med Cochabambas fokus på Familiens år:

1. ?Familien er Guds prosjekt?
2. ?Ekteskapet er et kall, et vitnesbyrd og en misjon? ? om livets evige martyrdom og oppofrelser.
3. ?Familien er en pilgrims kirke til tjeneste for Guds rike? ? om grunnlaget for den neste generasjon.
4. ?Familien er livets kilde som fremmer menneskeheten verdighet.?

Utålmodige folk begynte nå å presse på for å komme gjennom massene som stoppet for å høre talene. Andre ville bare gå, komme seg avgårde.

Usannsynlig mye folk var det blitt etterhvert fordi folk hadde sluttet seg til toget etterhvert, og nå var vi vel kanskje halvveis. Det hele var stemningsfullt med en tett mengde folk, lyslykter og stearinlys, andaktige ansikter som stadig repeterte bønnene.

- "Santa Maria, madre de Dios, bendiga a nosotros los pecadores, ahora a la hora de nuestra muerte, Amen" (Santa Maria, guds mor, velsign oss syndere, fra nå og til vår siste time)

(foto: Virgen de Urkupiña)

Ved alle stasjonene var det utsatt medarbeidere for radio Maria som ønsket velkommen til pastor Tito Solari og gav ham ordet når vi ankom. Menneskemengden var nå flere kilometer lang, noen foran og noen bak korset. Man så mennesker så langt øyet rakk i begge retninger. Det begynte å bli kaldt, folk begynte å bli tørste og beina hadde hatt bedre dager. Langs ruten ble det tettere og tettere med gateselgere med vann, brus, og diverse snacks og mat, og matlukt blandet seg med gass-stank fra all stekingen og friteringen. Faktisk ble det vanskelig å puste noen steder hvor luften fyltes av gass.

Klokken 04.00 passerte vi en bomstasjon hvor det stod Quillacollo 14km. Jaja, tenkte jeg, ingen mulighet til å snu nå, det er bare å fortsette! Litt etter passerte vi den 6. stasjonen hvor temaet var de stakkars fattige gatebarna og familier som ikke fungerer. Gatebarn som deltok i vandringen fikk tilbud om kaffe på denne stasjonen.

Nå begynte jeg virkelig å kjenne det i beina, og flere fant improviserte løsninger for å hvile seg så lenge vi stod i ro. Stummende moerkt var det nå, for det hadde ikke vært gatelys på lenge.

Quillacollo i grålysningen:
Klokken 04.30 passerte vi endelig bygrensen til Quillacollo, og vi ble moett med dusjer av hellig vann. Jeg får ta det som et godt tegn at jeg ble våt i kulden. Dette er et årlig fenomen, men det var likevel store øyne på tilskuerene i Quillacollo når det veltet inn med pilgrimer fra Cochabamba. I Quillacollo hadde folk overnattet ute i parkene og ventet. De lå strødd overalt med ulltepper og mer eller mindre over hverandre.

Plutselig ble det veldig trangt, og folk presset på fra alle kanter. Jeg tenkte jeg måtte komme meg ut av hoved-prosesjonen, og heller oppta rollen som tilskuer. Det var det imidlertid flere som hadde tenkt, og snart var alle side-muligheter like trange og fulle av folk som midt i gaten. Frem mot katedralen ble det uutholdelig trangt i menneskemengden, og jeg måtte gi tapt. Men det var ikke så lett, for ingen hadde tenkt å flytte på seg for å hjelpe noen ut.
 
- "No hay paso!" (Det er ikke passasje her) var svaret jeg fikk på mine desperate, men høflige
- "Disculpe, con permiso, por favor!"

Istedet ble jeg presset nærmere katedralen og jeg fikk et glimt av jomfruen før jeg under sinte blikk klarte å komme meg ut i en sidegate tett etter en mor og hennes lille datter som presset seg gjennom mengden som nektet å flytte seg. 

***

Jeg var helt utslitt i beina, og kjempet meg vei tilbake gjennom folkemengdene til utkanten av byen der jeg kastet meg inn i en trufi: (en slags fastrute-taxi) som skulle tilbake til Cochabamba. 2 Bolivianos og en halvtime senere var jeg endelig hjemme og i seng halv syv om morgenen. Jeg trodde nå at jeg på grunn av utslitte ben og klaustrofobiske tendenser nå hadde gått glipp av fortsettelsen på vandringen til Calvarios for den symbolske knusingen av stein, så man kan bli velsignet av jomfruen av Urqupiña. Men jeg skulle få en sjanse til...