Stolthet og innrømmelse

- Skjerp deg!

Nå var det nok, denne krangelen var over, dette gadd jeg ikke høre på mer. Jeg lot ordene henge igjen i luften og forsvant rundt hjørnet så hans ønske om siste ord ikke kunne nå meg. Iallfall ikke i direkte luftlinje. Han ropte noe etter meg, var tydelig klar for å eskalere krangelen enda et hakk, men jeg fortsatte i bestemt trav og forlot ham med sine egne problemer.

Preludium
Det var en bagatell. Det var egentlig ingenting. Den eneste endringen fra hva han var vant med var at han måtte skifte et annet sted enn der han pleide. Forskjellen bestod i en annen dør og tre meters gange, men dette ble for mye for ham. Jeg fikk en lekse om hvordan stamgjestene ble nedprioritert og oversett, om hvor jævlig jeg var som i det hele tatt kunne finne på å henvise ham til neste dør. "Urettferdig", "arrogant", "idiotisk" og "teit" er bare noen av adjektivene som dukket opp i løpet av leksen. Jeg måpte, syntes dette var usedvanlig lite samarbeidsvillig og spurte:

- Du har tre andre alternativer som er akkurat like gode. Har du virkelig tenkt å lage et problem ut av dette?

Jeg kunne ha hørt på tiraden hans så lenge han holdt på, men jeg ville ikke kunnet endret avgjørelsen uansett hva han sa. Så det kom til et punkt da jeg rett og slett fikk nok. "Ærlig talt, skjerp deg!"

Postludium
Det gikk en time eller to. Jeg hadde tenkt på hvordan jeg skulle håndtere ham da han skulle gå. Når noen irriterer meg får jeg et fandenivolsk behov for å være ekstra blid, ekstra smilende, men ikke vike en tomme for deres urimelige krav.

Han spankulerte ut forbi meg, uten å se på meg. Jeg klistret på meg det største smilet og nesten ropte etter ham:
- Ha det bra, da!

JEG skulle iallfall være hyggelig, uansett hva han var. Han hadde antagelig ikke forventet det. Han snudde på hælen, kom tilbake, så litt fortvilet på meg og sa:

- Jeg må bare si unnskyld. Det var dumt av meg.
- ...
- Nei, ikke si noe, jeg skal bare bøye hodet, legge meg flat og si unnskyld. Jeg hadde akkurat kranglet med noen. Min beste venn har blitt dumpet i dag, han bare gråter og gråter. Jeg er stressa og kom hit for å få ut litt steam, og så gikk det utover deg.
- Da ber jeg om unnskyldning også. Det er lov å ha en dårlig dag. Og jeg setter pris på at du er oppriktig og forteller meg hvordan dette henger sammen. Alt iorden.
- Puh, han dro pusten og tok seg til hjertet, nå føler jeg meg iallfall bedre.
- Ha en god helg, sa jeg og han forsvant med et smil.

Stolthet versus innrømmelse
Han kunne så lett ha valgt å lytte til sin egen stolthet, ignorert meg og trampet ut med en irritert mine. Han ville ikke være den første som gjorde det. Da ville denne lille, ubetydelige episoden ligget i bakhodet hans hver gang han kom hit, han ville irritere seg over at jeg var på jobb, fordi det minte ham om dette ubehagelige som hadde skjedd, og til slutt ville han antagelig ha glemt at det var han som hadde hatt en dårlig dag, og tenkt at det var jeg som var en bitch. Kanskje hadde han mistet lysten til å gå på sitt stamsted pga dette og han ville i stor grad tapt på dette mishaget selv.

Når han nå istedet innrømmet at han hadde overreagert, han hadde en dårlig dag, og dette hadde vært en helt unødvendig krangel fra hans side, så oppnår han to ting. Han vinner respekt hos meg og gjør det mye lettere å tilgi ham. Han får renset luften med en gang, så begge to slipper å la dette gnage til det har skapt to virvlende verdenskriger i hvert vårt hode. Han gikk herfra med et smil og en god følelse for helgen, istedet for en følelse av at alt går ham imot. Hadde han egentlig noe som helst å tape ved å sette stoltheten til side og gjøre en innrømmelse?

Angrep er det beste forsvar?
Noen klarer aldri å la stoltheten fare. Å innrømme feil er en terskel mange ikke er i stand til å stige over. Det forundrer meg. Angrep er det beste forsvar, sies det i mange sammenhenger, men jeg er ikke overbevist i slike situasjoner som dette. Her vil jeg si at innrømmelse er det beste forsvar. Ved angrep oppnår man motvilje, ved innrømmelser oppnår man velvilje. Ved angrep eskalerer man konflikten, ved innrømmelser finner man kanskje konstruktive løsninger.

Hvorfor er det så vanskelig å gjøre en innrømmelse? Hva er det vi er redde for? Har vi egentlig så mye å tape? Det er lov å ha en dårlig dag, så hvorfor er det så vanskelig å innrømme at vi hadde en?

Kommentarer:
Postet av: Rabbagast

God tekst som vi kan lære noe av. Alle har dårlige dager, og det gjelder å komme seg gjennom dem uten å spre alt for mye av den til andre. Negativitet sprer seg, noen ganger helt ukontrollert som skogbrann. Det fine er at positivtet sprer seg også.

12.apr.2008 @ 13:09
URL: http://www.rabbagast.net
Postet av: Tiqui

Rabbagast: Ja, det har du helt rett i og spredningseffekten av både positivitet og negativitet ser man mange eksempler på rundt omkring.

Heldigvis kan en innrømmelse bøte på mye av skaden om man er så uheldig og lar sin dårlige dag ta litt for mye av.

På samme måte som det er interessant hvordan tanker og samtaletema spres ved hjelp av assosiasjoner ville det vært interessant å se hvilke hendelser som blir årsakene til at slike dårlige dager spres. Hvem kunne vite at dette parets avlutning skulle forårsake en krangel mellom meg og hans kompis?

12.apr.2008 @ 13:20
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Goodwill

Jeg ser det gang på gang at innrømmelse er bedre enn stolthet. Man får renset luften og lagt ballen død, og kanskje til og med lagt grunnlag for et dypere vennskap. Fin tekst, Tiqui!

Fikk forøvrig assosiasjoner til Khaled Hosseinis vidunderlige bok "Drageløperen". Den handler om litt av det samme, å våge slippe sannheten fram, hva som kan skje dersom man ikke gjør det, og at det aldri er for sent å gjøre det godt igjen.

16.apr.2008 @ 09:36
URL: http://goodwill1.wordpress.com
Postet av: Elle

Veldig bra!

16.apr.2008 @ 11:19
Postet av: Tiqui

Goodwill: Godt å se at det er flere som har samme erfaring! Jeg har lært at det legger grunnlaget for konstruktive løsninger å raskt være ute med en erkjennelse av at det _kan_ være jeg som har gjort feil, selv om det ikke alltid er det. I stedet for angrepsdialektikk gir det muligheter for en reell granskning etter hva som kan ha skjedd, hvor hver enkelt gransker seg selv i stedet for å angripe andre.

Fin assosiasjon du fikk, jeg har ikke lest "Drageløperen", men burde kanskje? Jeg kjenner ikke sammenhengen til "sannheten" i den boken, men siden jeg tror det alltid finnes flere sannheter, er det ikke alltid presserende å få frem akkurat _min_ sannhet i enhver situasjon..

17.apr.2008 @ 15:44
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Tiqui

Elle: Tusen takk!

17.apr.2008 @ 15:44
URL: http://tiqui.blogg.no

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/5799641