tiqui

~ Dany og jeg snakker om forbindelser. Først mimrer vi om hvordan vår egen forbindelse oppstod helt ut av tilfeldighetene. Eller egentlig var det ikke tilfeldig. Vi fant hverandre i en felles interesse. Og etterhvert oppdaget vi at vi hadde flere forbindelser, noen som virket mer tilfeldige enn andre. Noe av det vi helt klart hadde til felles var vår fascinasjon av hvordan folk og hendelser henger sammen, hvordan det skapes kontakt og relasjoner der det i utgangspunktet ikke var noe, og hvordan det i ettertid ser ut til å ha hatt en mening. Vi liker å fortelle hverandre historier. Idag fortalte han meg hvordan hans foreldre møttes:

Min far forlot familien sin i Zagreb på 60-tallet. Han reiste via Tyskland før han til slutt bosatte seg i Montreal. Han og kusinen delte leiligheten for å spare utgifter. De hadde ikke noe stort nettverk og det var ikke mange andre kroater i bydelen. Den eneste kroaten i mils omkrets var skomakeren, og de drakk mange liter av kaffen hans mens de slarvet om livet. Det var trygt og godt å kunne slappe av og snakke sitt eget språk. Skomakeren fortalte en dag at han ventet besøk. Skosalget og reparasjonsverkstedet gikk bra og han hadde råd til litt ekstra. Han hadde derfor invitert sin niese til Canada. Hun skulle få bo hos ham og slippe å betale noe om hun hjalp litt til i skobutikken hans. Han var glad for å ha råd til å gi henne et liv i Canada, siden han aldri hadde fått egne barn, og hans søster hadde litt motvillig gått med å sende fra seg datteren, siden hun måtte gå med på at det var en mulighet hun ikke burde gå glipp av.

Det var ikke til å komme bort fra at det var en ekstra spenning for min far å besøke skomakeren de neste ukene. Når kom han til å møte henne? Utenom sin kusine fantes det ingen andre kroatiske jenter som han kjente, og selv om de canadiske jentene var mer enn vakre nok, hadde han fortsatt en smule kommunikasjonsproblemer med dem. Han hadde sett henne med ryggen til første gang. Hun kunne ha vært en kunde. Men den søte kjolen hennes vakte minner hjemmefra, mønsteret kunne ikke vært kjøpt i Canada. Hun snudde seg og avslørte en støvduk, hun holdt på å børste støvet av skoutstillingene. Hun blåste bort en hårlokk som falt ned i ansiktet og tittet på ham i det skomakeren med et stort glis ba henne hilse på. Min far stod et øyeblikk fastfrosset med blikket, før han tok seg sammen og rakte frem hånden. Antagelig hadde han tenkt at han burde si noe, men han ble overraskset i det han hørte seg selv si: "Vil du gå ut med meg en fredag?" Han kunne bitt av seg tungen, dette var vel ikke slikt man sier første gangen man hilser på niesen til sin kaffe-skjenkende skomakervenn?

Skjørtekanten vippet i det hun såvidt neiet i det hun mumlet "ja", og smilte litt sjenert før hun lot blikket falle i gulvet, og raskt fant noen sko hun måtte flytte på for å fortsette støvtørkingen.

Fredagen kom og skomakerens niese hadde fortet seg å bli ferdig med arbeidet, pyntet seg og gjort seg klar. Hun satt og trippet i skomakerforretningen mens hun ventet på at min far skulle ta henne med ut. Tiden gikk og ingen dukket opp. Hun begynte å bli bekymret, men hennes onkel, skomakeren, ble rødere og rødere i toppen. Han sa ikke noe, men svelget over en innbitt kjeve da hun gav opp og slukøret gikk og la seg. Han lå våken hele natten og forbannet denne karen han hadde servert kaffe i åresvis og som hadde gitt niesen hans den skuffelsen som velkommen til landet.

Dagen etter klarte han ikke brumme mer i skjegget og ringte min far. "Her var hun pyntet og klar, og du dukket ikke opp! Du lot henne vente på deg hele kvelden, din kjeltring!" "Men, jeg spurte jo bare om hun ville gå en fredag, jeg tenkte jo ikke på _denne_ fredagen! Det er en misforståelse."


~ Resten er historie, sier Dany, misforståelsen ble oppklart, og de ble både kjærester og etterhvert bestemte de seg for å gifte seg. Jeg sitter med et lattermildt flir og ser for meg både hakesleppet til Danys far, niesens sjenerte og iherdige støvtørking og hvordan kjemien må ha sitret gjennom rommet i det øyeblikket. Jeg kjenner skuffelsen hennes når han ikke kommer og fortvilelsen både av å ha blitt sviktet og forargelsen over ydmykelsen og å ha tatt så feil. Jeg krymper meg for det røde, sinna ansiktet til skomakeren og tenker jeg er glad jeg ikke var i Danys fars sko den lørdagen på telefonen.


De giftet seg i Canada, skomakeren og kusinen var de eneste fra familiene som kunne komme. For ikke å snyte begge familiene for festen bestemte de seg for å reise til Kroatia på bryllupsreise. Slik kunne de få feire med sine kjære som de ikke hadde sett på lenge, og familiene kunne få møte hverandre. Min far fortalte at han hadde vært veldig spent, både gruet og gledet seg til å treffe svigerfamilien. Antagelig hadde hans brud like spente tanker, tanker som ikke visste om hun komme til å synes det var en lykke eller ulykke at de var bosatt så langt unna familien. De hadde invitert begge familiene samtidig og satt og ventet på dem da de hørte høye stemmer utenfor. Min mor løp bort til vinduet for å se hva som stod på, og der stod begge deres mødre og klemte på hverandre, lo og gestikulerte. De løp ut til dem med et uttrykk delvis lattermildt og delvis forfjamset, dette gikk jo over all forventning?

Mødrene deres snakket i munnen på hverandre, halve setninger avbrutt av latterkuler. Dette var første gangen de møttes - som svigerfamilie, men dette var ikke første gangen de møttes. De arbeidet nemlig begge to på samme markedet, og hadde boder like i nærheten av hverandre. Min mormor brukte å låne fruktvekten av min farmor. Slike fruktvekter var dyre, og mormor hadde ikke hatt råd til å kjøpe en selv, mens farmor eide sin egen. Der hadde de delt gode markedsdager i sol og fønvind, og sure markedsdager i regn og ruskevær. De kjente hverandres stamkunder, og hadde hilst i forbifarten på de fleste venner og slektninger som hadde vært innom. Men siden det var et par-tre bord mellom dem, hadde de ikke snakket lenge nok sammen de siste ukene til å forstå at de begge ventet besøk fra Canada...


~Takk Dany, selv om du heter noe annet, for å dele dine foreldres historie.