Velmenende likestillingskrav som hemmer likestilling
Virkemidler på veien mot likestilling i akademia:
Likestilling i betydningen like muligheter er målet, og på veien dit må man ta i bruk visse virkemidler. Kvotering har vært brukt som virkemidler for å jevne ut skjevheter på tross av en tilsynelatende formell lik adgang til menns arena. I en overgang kan det være nyttig for å få etablert kvinner på en slik arena, og man burde antagelig bruke kvotering i en overgangsperiode for å få flere menn inn på det som tradisjonelt har vært kvinners arena. Blant andre virkemidler har dette hatt en effekt, og på mange områder er det nå unødvendig med kvotering. Her kan man etterhvert begynne med kjønnsnøytral eller kjønnsintegrert politikk. Det siste begrepet har jeg lånt fra matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Bergen hvor de i sin tiltaksplan skriver følgende om målsettingen for likestilling ved fakultetet:
"Universitetene har en viktig oppgave i å fremme likestilling, likeverd og toleranse. UiB vil sikre kvinner og menn like muligheter til å gjøre karriere ved universitetet og spesielt legge vekt på å øke rekrutteringen av kvinner til faste vitenskapelige stillinger. Det er også en målsetting å bedre kjønnsbalansen innenfor ulike fagområder og spesielt styrke innsatsen i forhold til fagene som sliter med rekruttering av kvinnelige studenter."
(Tiltaksplan for bedring av kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger, side 5)
Planen ramser opp en rekke flotte tiltak som alle virker positive, og spesielt la jeg merke til følgende:
"Fakultetet vil se på tiltak som skjermer og/eller legger til rette for at kvinner i faste vitenskapelige stillinger får mer tid/ressurser til forskning, slik at de kan kvalifisere seg til opprykk." (side 6)
Likestillingskrav som hemmer likestillingen:
Grunnen til at jeg festet meg ved dette forslaget er at Universitas skriver forrige tirsdag om hvordan velmenende likestillingskrav bidrar til å undergrave kvinners mulighet for å skjerme seg og konsentrere seg om forskningen. Krav om kvinnelig representasjon i styre og stell, verv og bedømmelseskomiteer gjør at det blir en rovdrift på de få kvinner som befinner seg på institutter og fakulteter med lav kvinnelig andel av vitenskapelig ansatte. Denne gangen dreier det seg også om matematisk-naturvitenskapelig fakultet, men ved Universitetet i Oslo, ikke i Bergen.
Krav om kvinnelig representasjon har selvsagt en velmenende dimensjon for å sikre at kvinner ikke ekskluderes fra de arenaer hvor det tas beslutninger, og har en intensjon om at man også skal ha kvinnelige øyne på bedømmelser, men kravet virker bare dersom man allerede har jevnet ut skjevheter i kjønnsbalansen.
Med denne ekstra belastningen kan det ikke være lenge om å gjøre før det kommer en sak om at kvinnelige forskere sakker akterut i forhold til mannlige, at de produserer færre artikler, publiserer mindre og får gjort mindre reell forskning i like store stillinger som de mannlige. For en slik sak vil selvsagt ikke inkludere at det kan ha en sammenheng med at de i mye større grad pålegges ekstraarbeid som ikke teller enn sine mannlige kolleger.
I Sverige er det i dessuten kommet en pussig regel om at man ikke kan utlyse vitenskapelige stillinger uten at man på forhånd kan dokumentere at det finnes kvinnelige kvalifiserte søkere til stillingen. Her holder det altså ikke å oppfordre kvinner til å søke, man må oppspore minst en kvinnelig søker før man i det hele tatt gjør resten av verden oppmerksom på at den er ledig. Hva slags konsekvenser har dette - antagelig svært så velmenende - kravet i praksis?
Jo, administrasjonen bruker ekstra ressurser på uformelle kanaler i inn- og utland for å få kontakt med kvinnelige kvalifiserte forskere. Disse kvinnene må bruke ekstratid og ressurser på å søke på en stilling de ikke er interessert i, ellers får ikke det svenske universitetet lyse ut stillingen. Det blir merarbeid for alle, og spesielt for kvinner, både i Sverige og ved universiteter i samarbeidsland. Dessuten er det antagelig ikke så heldig at det i økende grad skaffes kandidater via det eksisterende sosiale og faglige nettverket allerede før det er avgjort om en stilling skal utlyses.
Tenke selv?
Hva vil jeg med denne bloggposten? Jo, jeg vil få sagt at det må være lov å bruke fornuft og tenke selv, uten å være bundet på hender og føtter av velmenende krav som viser seg å ha praktiske konsekvenser som er direkte i strid med intensjonen av kravet. Når resultatet av tiltakene er at kvinner og menn i praksis får ulike muligheter i stedet for like, da er ikke tiltaket godt nok. På sikt vil slike "krav" godt kunne være "mål", ettersom de kan fungere når skjevhetene er borte, men de må ikke bli en tvangstrøye som hindrer enhver - kvinne eller mann - i å skjøtte jobben sin og bidra til det overordnede likestillingsmålet på sikt: Den dagen det er irrelevant å tenke kjønn i slike prosesser og heller tenke individer, da har vi likestilling.
Denne var interessant.
Jeg tror du har helt rett, og ikke bare i forhold til akademia, men ellers også.
Kvinnelige styregrosister i næringslivet er på samme måte ikke av det gode.
Det må så klart bli vanskelig å både forske, publisere og sitte i alskensk styre og stell, siden døgnet fortsatt bare har 24 timer.
Regelen i Sverige virker fullstendig bak mål.
Enig i den innledende definisjonen din av hva likestilling i bunn og grunn dreier seg om. Vi har kommet et godt stykke på vei den dagen vi tenker "individ" og "menneske" i stedet for automatisk å tenke kjønn i slike situasjoner.
Jeg tenker at dette ikke er et spørsmål der det er lett å definere "problem" og "løsning", men at hele komplekset er knyttet til flere dimensjoner av privat og offentlig sfære. Et par slike dimensjoner er feks måten vi organiserer samfunnet på i et makroperspektiv kontra det som sitter inne i hodene våre av tanker og meninger om hvordan ting "skal være". Det er et åpenbart problem at såpass mange jenter faller av et sted på utdannings- og karriereveien, slik at diverse kvoterings- og representasjonsregler fører til rovdrift på de (få) som kan rekrutteres til denne typen oppdrag. Muligens må det en holdningsendring til på et langt tidligere stadium enn på toppen av akademia eller næringslivet.
Er det feks gjort noe dyptpløyende forskning på hvorfor flest jenter faller fra på vei opp studie-/karrierestigen? De er jo vanligvis godt representert ved studieinstitusjonene. Og har dette med samfunnsorganiseringen eller det som sitter inne i hodene til oss alle å gjøre? Eller eventuelt en kombinasjon? Er det så "enkelt" som at de stifter familie, og hva sier det om hvor langt likestillingstanken har kommet i hodene våre? Å sette opp krav ala eksempelet ditt fra Sverige virker jo en smule "bak mål" som Iskwew sier, all den tid man forbruker masse ressurser og krefter på et proformakrav uten særlig praktisk verdi.
Er enig i mye av det du skriver.Likevel er praksis enten det er ved universitetet eller i arbeidslivet, at mange kvinner finner det for tungvint å kombinere familie og forskning /arbeid.
Vel, det kommer seg i tankegangen hos mange,men ennå faller det ikke like lett å lage ordninger som gjørdet like lett for mann og kvinne å kombinere dette.
Iskwew: Beklager sen oppfølging av kommentarfeltet, har ikke vært så mye online de siste dagene. Det skal startes opp et nytt forskningsprosjekt finansiert av NFR når som dreier seg om kvinnerepresentasjon og kjønnsbalanse i ASA-styrer, det kan jo bli interessant å følge med på. De skal ha sitt oppstarts-seminar ikke lenge etter påske.
Nettopp, døgnet har fortsatt bare 24 timer, og arbeidsdagen temmelig mange færre timer. Å være "standard-medlem" i alt som er av styrer, verv og bedømmelseskommiteer lar seg rett og slett ikke kombinere med en produktiv forskningsarbeidsdag.
Tipper det ikke går så lange tiden før de svenske universitetene må revurdere den regelen, ja.
EarlGrey: Jeg er helt på linje med deg at dette nok ikke er så lett å definere verken problem, løsning eller virkemidler sånn helt ut av lufta. Veldig mange andre områder enn bare arbeidsplassen spiller inn, og mange av variablene har man verken full oversikt eller kontroll over.
Det er forskjell på de ulike fagretningene når det gjelder rekruttering av kvinner til vitenskapelige stillinger. Matnat-fakultetene og realistfagene har hatt vanskeligere for å høyne kvinneandelen enn humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagretninger. Der det er en større andel kvinnelige vitenskapelige ansatte er det også naturlig at det er en større kvinnerepresentasjon i slike verv og komiteer, ettersom arbeidsbyrden bør deles noenlunde jevnt på de ansatte. Så kan man spørre hvorfor det er så stor forskjell fra fag til fag?
Som du nevner kan det også finnes årsaker og sammenhenger med livsfaser, samfunnets forventninger til familieliv og diverse annet. Vi trenger vel å innse at det er mer komplekst enn vi trodde og at det fortsatt er en vei å gå.
Interessant post, og godt poeng at man ikke skal drive rovdrift på de få kvinnene som finnes på høyt nivå i akademia.
Til EarlGrey: NIFU-step har publisert en rapport om doktorgradsutdanning og karrieremuligheter (www.nifustep.no/norsk/publikasjoner...g_karrieremuligheter), og der står det at flere kvinner enn menn planlegger en akademisk karriere enn menn, men at etter fullført doktorgrad er det større andel av menn enn kvinner som har fast ansettelse. Vanligste grunn for å slutte med forskning er dårlig utsikt til fast stilling.
Irene Lindblad skrev en interessant artikkel i Morgenbladet i november i fjor om paradokset om at selv om flere kvinner går inn i forskningen, er det flere menn som ender opp med en karriere innen forskning (www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/artic...90026/0/MORGENBLADET).
Jeg har også skrevet en liten post om dette.
martedensmarte.blogg.no/1195046302_om_kvinner_og_karrier.html
Jeg tror at for å få likestilling i akademia må man legge arbeidsforholdene bedre til rette. Færre midlertidige stillinger og flere faste stillinger vil kunne gi den forutsigbarhet og trygghet som kvinner med familie ofte velger.
Boeggen: Selvsagt er det mange hindringer fortsatt å løse, det tror jeg de fleste er enige i. Jeg synes det er fint å ha en generell holdning om å inkludere kvinner der hvor beslutningene tas, men man må ikke sette det som et krav som tar all arbeidstid og ødelegger kvinners sjanse til å gjøre en god jobb.
I de store styrene i Norge er det gjerne gjengangere- og det blir mange verv på få kvinner. Det mange ikke tenker på er at det finnes nok av kvalifiserte og interesserte til styrer, som ikke får slippe til.
En annen ting: Det er ikke bare kvinners valg som stopper opp likestillingsprosessen (med valg av familie) - det er like mye gammeldag tankegang hos menn, som fortsatt styrer landet. Man tenker automatisk at en mann er dyktig, mens en kvinne må bevise det. Hos de fleste menn i 50-60-års alderen tror jeg faktisk de tenker på seg selv som ikke-diskriminerende. De er i liten grad obs på hva som henger igjen av oppdragelse og kulturforskjeller fra barnsben av.
http://app.blogg.no/trackback/ping/5737949