Nødvendige løgner
Løgn er for meg siste sort og jeg er en elendig løgner. Mitt ansikt leses som en åpen bok og jeg er overbevist om at til og med tekstene mine skinner gjennom dersom jeg forsøker meg på en løgn. Men finnes det noen ganger hvor man er nødt til å lyve - av hensyn til både seg selv og andre?
Finnes det dilemma hvor det blir galt uansett hva man gjør og løgn er eneste utvei? Sier man sannheten sårer man noen, lyver man sårer man andre, eller kanskje man sårer de samme menneskene uansett om det er sant eller ikke. Helst burde man bare tidd godt stille, for da lyver man iallfall ikke, og absolutt alt som er sant behøver ikke å sies. Men noen ganger kreves det en reaksjon, og enten man sier sannheten eller ikke, så blir det galt.
Krysspress
I relasjoner til våre medmennesker har man forventninger om tillit og lojalitet. Man forventer ærlighet og lojalitet hos sine venner. Men er man lojal mot sin venn om man ærlig sier sannheten uansett hvordan dette måtte påvirke vennen? Misbruker man tilliten når man forteller sin venn en løgn av hensyn til vennen selv?
Hva skjer når lojalitet til noen krever uærlighet mot andre? Når det befinner seg hemmeligheter mellom mennesker er det ikke alltid like svart-hvitt hva som er best - sannhet eller løgn. En betroelse eller det å dele en hemmelighet er vel det som er ypperste uttrykk for tillit og som krever lojalitet tilbake. Men denne lojaliteten kan komme til å kreve at man unngår sannheten overfor andre, fordi man respekterer den man deler hemmeligheten med. Det er ved slike hemmelighetssituasjoner at lojaliteten til medmennesker blir testet. Men hva når lojaliteten til to settes opp mot hverandre? Hva når hemmeligheten bør bevares av hensyn til den ene, og det medfører at man må lyve til den andre og dermed svikte den andres tillit? Da kan det tenkes at løgn blir nødvendig når man blir krevd for svar.
For det er enkelt nok å holde på en hemmelighet så lenge man ikke blir krevd for et svar. Da trenger man ikke lyve, man bare lar være å fortelle hele sannheten. Men så blir man satt til veggs og må komme med et svar. Hva sier man da?
Forebyggende?
Finnes det en måte å beskytte seg for å havne i slike situasjoner? Og når man først har havnet i dilemmaet, hvordan skal man komme seg ut av det? Man kan ikke gå tilbake til å ikke vite. Man kan ikke klandre andre, for oftest blir vi innlemmet etter egen vilje, glad for få tilliten. Først etter å vite innser man vanskeligheten i å opprettholde den samme oppførsel overfor alle involverte. Å lette sin egen samvittighet ved å legge sannheten på bordet går ikke, det går ut over andre mennesker og ville være en egoistisk ting å gjøre.
Er det da bare en ting som gjenstår? Å stålsette seg for kommende skuespill og håpe at man ikke avsløres i løgnen, og at man klarer å bære dette uten at andre blir såret i prosessen...
Jeg har ikke svaret på dette, jeg spør...
*****************'
PS: I fjor skrev Iskwew om en hemmelighet og konsekvenser av den - den er tidløs og anbefales.
Dilemmaet over alle dilemaer, egentlig, men i utgangspunktet er det nok en dårlig idé å fortelle en løgn for å holde på en hemmelighet. Men, som Iskwew skriver, så kan det være (eller oppleves som) illojalt bare å holde noe hemmelig.
Men illojalt overfor hvem, Håkon? Den som har betrodd seg eller den som burde visst? Hvordan skal man kunne måle hvem som fortjener mest lojalitet? Når man bryter tilliten til en av dem uansett hva man gjør? Ikke lett. Helst bør man vel unngå å havne i situasjonen i utgangspunktet.
"Hvem" er vel dilemmaet, Tiqui. For å unngå det må du antagelig begrense deg til å kun ha en eneste venn. :-)
Noen ganger er jeg heldig, og blir spurt: Kan jeg fortelle deg en hemmelighet? Da kan jeg svare: Bare hvis jeg slipper å lyve om den.
Nå vel, så enkelt er det vanligvis ikke. Og selv om sannheten er å foretrekke så er det ikke alle som er like begeistret for pirking i en livsløgn. Den som ønsker å forvalte sannheten tar ikke på seg noen liten oppgave. I bunn og grunn er vel den beste løsning dersom man klarer å få folk til å si sannheten til hverandre, uten at det er behov for å være et mellomledd som må vurdrer slikt som lojalitet.
Spam-løsningen din er forresten til tider bedre enn en kinesisk lykekkake, Tiqui :-)
Håkon: Nå ble jeg nysgjerrig - hva måtte du skrive inn denne gangen som fikk deg til å tenke på fortune cookies? Har faktisk veldig lite spam for tiden, så det er mulig det funker ;)
Det er vel egentlig ikke noe annet enn at filteret ber om to ord, et kort og et langt, og når tilfeldighetene vil det slik kan det komme noen kombinasjoner av ord som bærer preg av i alle fall et ønske om dyp innsikt blandet med et snev av ufrivillig humor.
I utgangspunktet må en holde på hemmeligheten, men av og til går det an å si til den som spør at man vet, men har lovet å ikke si noe om det.
Er det svært alvorlige ting, må en rett og slett også vurdere å bryte løftet sitt- f.eks hvis den som betror seg holder på å plage livet av en uskyldig part, og din informasjon kan gjøre livet lettere for vedkommende.
Et standardeksempel på at å lyve er riktig hadde man f.eks under 2. verdenskrig hvis tyskere kom på døren og forspurte om jøder. Men valget er sjeldent så enkelt. Lykke til!
Hei Tique!
En meget reflektert og velskrevet blogg! Dilemmaene rundt hemmeligheter, løgner og moral syns jeg er ganske kompliserte. Man kan hente inn mange perspektiver her. Dette er et tema jeg selv funderer på, uten å egentlig komme til en endelig fasit. Kanskje er det greit å heller ikke ha et endelig "sett med regler" her, fordi livet bringer så mange vidt forskjellige situasjoner og anledninger. Som menneske kan man vel ikke annet enn å gjøre så godt man kan, og forsøke å finne plass til raushet, både mht seg selv og andre.
~ If you reveal your secrets
to the wind
you should not
blame the wind
for revealing them
to the trees ~
Kahlil Gibran
Med ønske om en flott dag!
Mvh Jorunn
Hei! Kan du være vennlig å fjerne den kommentaren jeg har skrevet over her (og denne!)
Takk!
Mvh Jorunn
Hei Jorunn,
Først takk for den veldig hyggelige kommentar som jeg lot tale for seg selv uten å kommentere den ytterligere.
Dette innlegget er fra januar og din forrige - veldig hyggelige kommentar er fra februar og har dermed lagt ute i nesten et år. Jeg kan ikke se noen grunn til å skulle fjerne den, heller ikke hvorfor du skulle ønske å fjerne den.
Uansett er det sjelden det er folk innom en så gammel post.
Hei Tiqui.
Takk for svar.
Det kan være mange grunner til at man ønsker å fjerne noe man tidligere har skrevet. Og grunnene kan faktisk godt være gode.
For meg handler ikke dette om enighet eller forståelse fra din side, men om din vilje til å respektere mitt ønske vedrørende det jeg selv har skrevet.
Med andre ord, din respekt i forhold til dem som kommenterer på siden din.
Mvh Jorunn
Siden denne diskusjonen ikke er ubetydelig for meg, skrev jeg en liten tekst for å kommentere det du skrev. Denne kommentaren kan jeg imidlertid ikke se her. Har du slettet den?
J.
Jeg sletter ikke kommentarer som ikke bryter norsk lov eller som ikke på annen måte bryter god netikette. Det er derimot en moderatorfunksjon innlagt i bloggeverktøyet som holder kommentarer tilbake inntil de er godkjent. Jeg er ikke så ofte innom denne bloggen lenger selv, og har derfor ikke sett disse kommentarene før nå.
Jeg har full respekt for mine kommentatorer, men jeg har hundrevis av poster og må gå ut fra at man ikke poster noe man ikke ønsker å si. Jeg kommer ikke til å gå gjennom gamle poster for å slette gamle kommentarer.
http://blogsoft.no/trackback/ping/5638957