Blir man bortskjemt av ros?
Blir man bortskjemt av slikt? Jeg tror i stedet man bidrar til å øke selvfølelsen hos den som mottar komplimentet.
Komplimenter versus janteloven
I Norge hører man sjelden uoppfordrede komplimenter. Enda sjeldnere fra tilfeldige på gaten. I Norge tror jeg mangelen på komplimenter henger sammen med janteloven. Man er redd man skal bli bortskjemt, for godt vant, eller - grøss og gru - høy på pæra. Man er redd noen skal tro de er bedre enn andre.
Så sjelden opplever vi uoppfordrede komplimenter at vi blir dårlige til å takle ros. I stedet for å si takk, skraper vi med foten i bakken og finner på en forklaring som understreker at vi på ingen måte tror vi er bedre enn andre. "Nei, det er bare noen gamle filler", "Nei, jeg har noen kilo for mye", "Nei, jeg er jo stygg på bildet!".
I begynnelsen var jeg også så uvant med komplimenter at jeg syntes det var ubehagelig å få blikk på gaten i Buenos Aires. Når noen snudde seg, eller kommenterte noe i det de gikk forbi syntes jeg det ble flaut. En eller annen urnorsk reaksjon skrek etter å komme ut, det var nesten så jeg ville rope etter: "Nei!"
Nå har jeg lært meg å smile, noen ganger møte blikket, andre ganger ikke. Jeg har lært meg å si takk, og innrømme for meg selv at jo, de har et poeng. Kjolen er pen. Den sitter som den skal, skjuler det den skal og fremhever det den skal - det var jo derfor jeg kjøpte den! Og jeg er pen i den. Bekreftelsen på at jeg har gjort et godt kjøp fikk jeg umiddelbart mens jeg rundet det første hjørnet.
Økt selvfølelse gir positive ringvirkninger
Føler jeg meg bedre enn andre av den grunn? Nei. Det skal ganske mye til for å synes at man er bedre eller penere enn argentinske damer, for de er blant de vakreste på jorden. Heldigvis synes ikke mennene det gjør noe at de får høre det heller, de frykter ikke at de skal bli bortskjemte. De nyter synet og sier hva de mener. Istedet for å bli bortskjemt, merker jeg heller at selvfølelsen min øker, jeg blir mer fornøyd, og føler jeg er i stand til mer enn vanlig. Det gir et godt humør som gjerne resulterer i et ekstra smil til neste menneske jeg møter på min vei, enten det er busssjåføren, kioskinnehaveren eller damen som bukserer handlevognen sin på butikken.
Jeg får stadig komplimenter av jenter også. Rosen er på plass i nesten hver eneste samtale og dreier seg ikke bare om utseendet, men om alt man kan gjøre bra og om alt man setter pris på. Jeg håper jeg har lært såpass av kompliment-kulturen at jeg kan ta med meg hjem noen rosende ord til norske menn og kvinner jeg måtte møte på min vei når jeg nå snart vender hjem igjen.
Til de som leser dette er dette en oppfordring til å bli enda flinkere til å gi ros og komplimenter i omgivelsene!
Jeg opplevde den samme overgangen i Brasil.
Det er veldig uvant.
Og veldig hyggelig når du venner deg til det.
Men har det med janteloven å gjøre, egentlig?
Jeg tror det har mer med at vi ikke viser følelser på samme måte, rett og slett at vi er litt mer tilknappede med overfladisk ros.
Og baksiden av medaljen.
En kvinnes verdi, i Brasil, er i hovedsak knyttet til hennes utseende.
Kanskje kunne de ønske noen av disse komplimentene rettet mot utseende, heller var rettet mot den de er?
Ja, veldig godt beskrevet, Tiqui!
Jeg har bodd store deler av mitt liv i sør-Europa, og der er det også sånn at man ikke er redd for å skjemme bort hverandre.
Nå har jeg vært i Norge akkurat så lenge at denne uvanen med å knipe på komplimenter har sneket seg litt på, så oppfordringen din var betimelig. Tusen takk:-)
Jeg tror ikke det er Janteloven, tiqui. Det er blyghet. ("Nordisk blyghet", kaller jeg det, og du finner det idag kanskje tydeligst i Finland.)
At denne blygheten utspringer av samme kilde som formet Janteloven i hodene våre, er en annen sak.
Personlig synes jeg det er (mest) søtt og kjekt (når det ikke er /for/ komisk, da.) Det blir veldig slitsomt med ekstrovert, overfladisk elskverdighet overalt. For oss alvorsmenn.
Oj, her har en tango-entusiast vært borte fra nettet i et døgn og så har det kommet mangfoldige kommentarer! Me like.
Iskwew: Det er mulig det er flere kilder til mangelen på ros og komplimenter, og kanskje er det mest vår manglende evne til å takle ros som skyldes janteloven? Den om at vi absolutt ikke vil fremstå som om vi tror vi er noe?
Jeg opplever ikke komplimentene her som bare overfladiske, og det gjelder ikke bare utseendet. De som kommer på gaten er gjerne om akkurat det, fordi fremmede ikke vet om andre aspekter ved deg. Tvert imot synes jeg bare ros sitter litt løsere, og man gjerne bemerker når noen har gjort noe bra, er flink til noe, har mestret noe man ikke mestret før osv.
Det høres trist ut om en kvinnes verdi reduseres til kun skjønnhet i Brasil. Noen menn (og kvinner om andre kvinner) har vel slike verdier overalt, men jevnt over opplever jeg det ikke slik i Argentina.
Tilknappede, ja. Hvorfor det, tro?
Rockette: Ja, er det ikke deilig når man skjemmer hverandre bort? Som du sier venner man seg jo til det norske kompliment-klimaet og innretter seg deretter, men akkurat der synes jeg godt vi kan bli flinkere til å vise hva vi setter pris på. Kanskje vi også lettere oppdager at vi har mye å sette pris på hos våre venner også da?
> erik: Hei og så kjekt å se deg her igjen! Lenge siden sist. Tilknappet sier Iskwew, og blyghet sier du. Hvorfor er vi mer blyge og tilknappede i så fall? Det skulle jeg likt å vite. For her tror jeg faktisk vi har litt å lære av andre deler av verden.
Overfladisk elskverdighet - og falsk sådan - er slitsom, ja. Innøvde høflighetsregler som uttrykkes uten at smilet og øynene deltar blir rett og slett ekkelt. Men man kan jo begynne med å bli mer oppmerksom på ekte ros man kan gi til sine omgivelser - ting man faktisk mener.
Jeg vet ikke helt om det stemmer, men mitt inntrykk er at Argentina har vært mer preget av europeisk kultur, kanskje, enn Brasil? Dessuten har Argentina vært rikere, og sikkert hatt en større middelklasse.
Den brasilianske kulturen er jo svært kroppsfiksert, og jeg tror Brasil er av de land i verden der det brukes mest kosmetisk kirurgi.
Brasilianske kvinner er svært vakre, men du verden, de jobber med saken.
Når det gjelder Jante, så er den universell og ikke noe spesifikt for Norge.
Jeg har en brasiliansk kollega som mener den er like fremtredende der.
Jeg også tror at janteloven finnes overalt i verden i mindre eller større grad og synes at den opprinnelig kommer fra fattige forhold eller vises i et nasjon som er svært undertrykkt. Kan vaere godt grunnlag for sosialistiske ideen.
Iskwew: Jo, du har rett i at Argentina har arvet en miks av mange europeiske strømninger. Det er mangt her som ikke ligner på andre latinamerikanske land, samtidig som det er mye som skiller dem fra det europeiske også.
Det er godt mulig brasils befolkning i sum er mer kroppsfiksert, det er jo det inntrykket man får av stereotypien iallfall, men jeg kjenner jo ikke Brasil selv, så der tror jeg du er ekspertisen.
Iskwew og No Name: Nå begynte det å bli interessant her i forhold til om Janteloven er noe særnorsk eller universelt. Den er kanskje mer særskandinavisk enn særnorsk, ettersom den er modellert etter Aksel Sandemoses by Jante - som visstnok skal være basert på hans by Nykøping Mors i Danmark. Romanen hvor han lanserer loven er fra 1933.
På Wikipedia finnes det artikler om Janteloven på 13 språk, 5 av dem er skandinaviske (Norsk bokmål, Norsk nynorsk, dansk, svensk og finsk). De andre språkene er Engelsk, tysk, spansk, portugisisk, tjekkisk, esperanto, italiensk, nederlandsk og japansk (eller kinesisk - jeg kan ikke skille tegnene fra hverandre).
Jeg forstår sånn noenlunde innholdet i 7 av disse artiklene, og det refereres i alle til noe særegent ved skandinavisk kultur. En av artiklene - den spanske - nevner også at referanser til loven er utbredt i deler av England hvor Vikingene slo seg ned og spør seg om det kan ha vært et kulturtrekk de tok med seg. Da er det jo interessant at Island ikke er nevnt noe sted, men det er sikkert noen som har en mening om.
I flere av artiklene refereres det til en artikkel her: www.toplumpostasi.net/index.php/cat/1/col...4/PageName/Ana_sayfa
som heter Janteloven: Egalitarianism or restrictiveness.
Foruten om (ønske om) et egalitært samfunn tror jeg også janteloven har sammenheng med små steder, hvor liten befolkning gjør det enklere å drive sosial kontroll. Sosial kontroll tror jeg også utøves overalt i verden, men det er ikke sikkert at det gjøres så utpreget Jantesk overalt. Spesielt siden dette regnes verden over som et skandinavisk fenomen.
PS: Jeg har ikke lest artikkelen jeg linket til mer enn overskriften - rekker ikke det nå, men det er mulig den er interessant i forhold til temaet.
Er det noen som har noen tanker om spørsmålet mitt over: Hvorfor er vi mer blyge og tilknappede? Eller er vi egentlig mer blyge og tilknappede?
Er det søkt å se kompliment-tørke i Norge og vår amputerte evne til å takle ros i relasjon til janteloven? Har det egentlig med noe helt annet å gjøre?
Mr. No Name: Det trenger altså ikke ha noe med fattigdom eller undertrykkende nasjon å gjøre. Janteloven dreier seg om sosial kontroll i mellommenneskelige relasjoner, og det forekommer også med velstand og frihet.
Jeg gjetter at mange norske jenter som får komplimenter i Syden, sikkert ville ha tenkt "jævla degos" hvos de hadde hørt akkurat samme fra akkurat de samme personene hjemme på Kalbakken.
Porcus: Det er noe med måten komplimenter sies på, og i hvilken kontekst. Men tror du det er så ille altså? Det tror ikke jeg...
Jeg har til gode å møte ett eneste menneske som har "tatt av" på grunn av noen oppmuntrende ord.
Vi kan bli flinkere å oppmuntre andre mennesker, uten fare for hovenhet hos disse, tror jeg.
http://app.blogg.no/trackback/ping/5618284