Prioritering
Jeg husket det som om det var i går. Det var en inderlighet i armene hans mens de holdt rundt meg. Vi danset noen enkle steg og jeg kjente hvordan varmen hans fløt over i meg, mens vi jobbet med å få kommunikasjonen mellom føring og følging til å gli mest mulig naturlig. Vi hadde danset sammen en stund uten å bytte partnere på kurset. Hver gang det ble beordret partnerbytte hadde begge vært litt trege med å velge ny, slik at de andre hadde byttet før vi rakk å skilles, og dermed hadde vi bare fortsatt å danse sammen. Jeg hadde ikke lyst å slippe tak i ham, og det føltes som om han også kunne holdt meg i armene hele kvelden.
- "Takk for idag, dere har jobbet bra i kveld", sa instruktøren og med ett var alle opptatt med å skifte sko, finne klærne sine, ta farvel med meddeltagerne og gjøre seg klare for å dra hjem eller videre et eller annet sted. Klokken var nå snart elleve, en onsdagskveld.
- "Hva gjør du nå etterpå?" Spørsmålet var herlig ledende, han hadde tydelig ikke lyst å dra hjem riktig ennå.
- "Hvordan da?" Jeg spilte uskyldig.
- "Jeg har billetter til nattkinoen, vil du være med?"
Jeg smilte stort og skulle til å svare jaaaaa, da jeg kom på at det kunne jeg slett ikke. Jeg hadde jo avtale om å dra på milonga med en venninne.
- "Det hadde vært koselig, jeg har virkelig lyst, men jeg kan ikke. Jeg har allerede en avtale." Jeg kjente det sank i meg da jeg sa det, og jeg så skuffelsen hos ham. Kanskje han ikke trodde at jeg hadde lyst en gang, bare at jeg fant på en unnskyldning. Hvordan hadde jeg vært så dum å avtale noe direkte etter et kurs som sluttet så sent? En milonga kunne jeg jo dratt på alene om jeg følte for det, det var jo ikke slik at vi skulle sitte sammen og prate heller, man danser jo tross alt. Men jeg hadde allerede avlyst en avtale med henne tidligere i uken, jeg kunne ikke la være å dukke opp denne gangen også.
Jeg forsikret enda en gang om at jeg virkelig hadde lyst, og om vi ikke kunne dra sammen en annen dag? Vi utvekslet telefonnummer og jeg satset på at dette skulle vi få til likevel. Jeg trøstet meg med at gamle jungelord sier at menn liker å jakte litt, så kanskje det var bra at jeg ikke kunne si ja med en gang?
Jeg fortalte min venninne om ham, hvor fin dansen hadde vært, hvor godt jeg likte ham, hvordan jeg håpet å få treffe ham en annen dag. Hun gledet seg på mine vegne og var enig i at det sikkert var bra at han måtte vente litt. Det ville sikkert gjøre ham mer interessert.
*******************
Så gikk det lang tid. Vi klarte ikke å finne noen dag for å dra på kino. Det passet ikke å danse samme dag, han var opptatt eller så var jeg opptatt. Ukene gikk, månedene gikk. Uten særlig forventning om å få se ham igjen sendte jeg ham felles-invitasjonen til bursdagsfesten min. Jeg fikk ikke noe svar.
*******************'
Huset var fullt av mennesker, mine venner og deres venner. Glassene klirret, skravla gikk, noen danset, andre nøt natteluften ute på balkongen. Klokken var nærmere to på natten. Det ringte på, og jeg kjente nesten ikke igjen stemmen. Det var ham. Jeg løp ned trappene for å slippe ham inn. Jeg smeltet umiddelbart av det mørke blikket hans. Han kysset meg på kinnet og gav meg en cd. Han hadde samlet alle de tangoene vi hadde danset sammen på kurset, sa han.
På festen fikk jeg ikke snakket så mye med ham. Det var folk overalt, hele tiden var det noen som skulle si noe, spørre meg om noe, nye gjester som skulle slippes inn, og etterhvert gjester som skulle slippes ut. Vi danset noen danser, men ellers satt han mest på kjøkkenet og snakket med min venninne. Så fint, tenkte jeg, da kan vi kanskje dra ut og danse alle sammen en gang.
Han og min venninne måtte dra noenlunde samtidig. Jeg lukket dem ut begge to, gav dem begge en klem, og han kysset meg på kinnet og gav meg det dype blikket igjen før han forsvant ut i mørket.
*****************'*
Så gikk det lang tid igjen. Jeg dro ut på reise, hørte ikke noe mer fra ham. En måned senere spretter msn-vinduet opp og det er min venninne som gledestrålende forteller at hun hadde vært på en fest med vår felles venn. De hadde pratet hele natten denne gangen også, og fortsatt praten hjemme hos henne, hvor praten var blitt mer enn bare vennskapelig. Hun var så lykkelig, hun hadde aldri truffet noen så romantisk og god mann før. Han hadde sagt at han hadde sett henne på festen min, så avslappet, så zen, og visst med en gang at de måtte være sammen. Hun takket meg for den fantastiske festen og for at hun hadde fått bli kjent med min venn - han var hennes nye lykke.
Hun skriblet ivei om hvordan dette var akkurat hva hun trengte, etter så mye hun hadde vært gjennom, men jeg hadde vansker med å følge med i alt hun fortalte. Jeg kjente en knugende sammensnøring i halsen. Dette var min venninne, det er min plikt å være glad på hennes vegne når hun har funnet kjærligheten. Jeg klarte ikke finne gleden og produserte noen intetsigende bekreftene korte setninger som ikke var overbevisende. Vantro skummet jeg setningene hennes, hennes strålende glede som skinte gjennom. Visste hun ikke at dette var samme mannen jeg hadde fortalt henne om? Skjønte hun ikke at hun rev hjertet mitt i fillebiter?
- "Husker du den kvelden for lenge siden da jeg hadde sagt nei til å dra på kino fordi vi skulle på milonga?"
- "Ja, hvordan det?" spør hun.
- "Det var ham", sa jeg, og angret meg umiddelbart.
Hvilken forskjell ville det gjøre? Han hadde valgt henne, ikke meg. Nå ville jeg bare ødelegge hennes lykke uten at min ville bli bedre av den grunn. Men jeg klarte ikke, jeg var ikke istand til å la være - tenk om jeg hadde prioritert annerledes den onsdagskvelden for lenge siden. Ville resultatet vært annerledes da? Jeg prioriterte henne foran ham, og endte med å tape ham til henne. Livets bitre ironi.
Det er alltid flere fisk i havet.
oo000ooo0o^ooo0o000oooo0o000ooo0o0
(finn fisken!)
Sigurd - det har du helt rett i :) Og i livet har man ikke noe krav på andre, selv om man var den som så noen først ;) En smule ironisk fant jeg det likevel.
Hva tenker du om lojalitetsdilemmaet her?
Det er lett å si at det er flere fisker i havet, når din venninne har fått Din Fisk på kroken. Det er i slike tilfeller man synes at livet er temmelig urettferdig.
Men som Paulo Coelho sier hos Iskwew idag, det fins noe som leger også de sårene, og det er Tid.
Og det ER flere fisker i havet... :o))
Om lojalitetsdilemmaet...jeg syns man skal la det være. Det er ikke venninnens skyld, og det er ikke Hans skyld. Det er bare slikt som skjer noen ganger, uten at det er riktig å plassere skylda noe sted...men lett kan det neppe ha vært.
Goodwill: Ja, det er lett å si, men nå er det jo engang slik at ikke alle fisker er like, og ikke alle er like gode. Man kan ikke uten videre erstatte med hvilken som helst fisk.
Skyld er det ingen som har, slikt skjer. Men det er vanskelig å ikke lure på om resultatet ville vært annerledes om jeg hadde avlyst avtalen med min venninne for å følge min egen lyst.. ;)
Goodwill igjen: Jeg er forresten ikke helt enig når det gjelder det allmenne rådet med at tiden leger alle sår. Tid i seg selv gjør ikkeno. Man må selv ta de praktiske grepene for å rydde bort elementene og fokusere blikket fremover. Tiden gjør ikke det for deg. "Ta tiden til hjelp" er det verste rådet jeg hører folk si. Riktignok tar det tid og bearbeide følelser, men det er bearbeidelsen som leger sårene, ikke tiden.
Tiden leger ikke alle så, men noen sår kan man med tiden lære seg å leve med. (Og,om livets vev har noen mørke tråder så bidrar de ofte til å bringe de lyse trådene klarere fra...)
Om det er riktig å fortelle historien til din venninne avhenger vel av hvordan du forteller den. Gir du inntrykk av at du ikke har gitt ham opp eller at du bærer nag så ville nok det beste å ikke si noe i det hele tatt. Små drypp av livets bitre ironi bør man derimot kunne dele dersom du innerst inne også er glad for at din venninne har vært ganske heldig.
Håkon: Dette er ikke det verste såret, så det leges nok relativt raskt.
Jeg sa det jo som det var til henne, rett og slett fordi det ble for vanskelig å henge med på hennes lykkefølelse mens jeg satt med lenger og lenger hake. Men jeg angret meg etterpå. Det endrer jo ikke situasjonen på noen positiv måte. Det eneste det gjør er å skape et tabu mellom oss - som forhåpentligvis går over.
Til en gang i fremtiden lurer jeg imidlertid på: Er det lov å avlyse flere avtaler på rad med venner hvis man har utsikter til kjærligheten? Eller er man alltid bundet av lojaliteten til venner? Hvordan er/bør kodene være?
Om du ikke hadde sagt noe, ville det ikke bare ha ligget der som en ulmende verkebyll?
Klart det var umulig å følge med på hennes lykkefølelse.
Og det handler ikke om at du ikke unner henne den lykken, men om din egen sorg.
Den kan ikke hun for, men ingen kan forlange at du skal være superlykkelig.
Noen ganger er verden rett og slett litt for liten, ikke sant?
Iskwew: Ja, noen ganger er verden for liten. Noen ganger ønsker man å kunne samle alle man liker på et sted, andre ganger skulle man ønske man hadde holdt dem godt adskilt. ;)
Du har helt rett, jeg unner henne all lykke i verden, men det var en skjebnens ironi som gjorde meg målløs og litt betuttet på en gang.
Det er aldri noen god ide å tenke "hvis... - hva da?" for lenge om gangen, men av og til er det ikke helt lett å la være ;)
Ja, og det er fullt forståelig at du ble både målløs og betuttet.
I dag hadde vi en interessant publisering av poster om du kombinerer dem :o)
Iskwew: Ja, det var rart, og veldig fint at temaet kom opp begge steder!
Tiqui, vanligvis bør vel venner ha forståelse for at kjærligheten prioriteres. ;-) Gode venner klarer sikkert å si i fra dersom det skjer for ofte. :-D (Og så bør kjærester ha forståelse for at det kan komme situasjoner hvor det kan være nødvendig å stille opp for venner.)
Jeg hadde nok, med en smule dårlig samvittighet riktignok, avlyst avtale nr. to for å kunne gå på kino. Kjærligheten er så vrien å finne, og årene går. Vennskap kan tåle en slik belastning synes jeg, så lenge man gjør det klart at man er inneforstått med skuffelsen det innebærer for den andre, og at man absolutt skal gjøre det godt igjen siden. Det er en generøsitet jeg tenker at vennen kan tåle å utvise, og den som mottar må ha
vett på å vise takknemlighet.
Det handler i grunnen ikke så mye om lojalitet, men om å støtte en venn i noe som er viktig for denne, også når det koster.
Neste gang, så håper jeg du ikke er i tvil om hva du skal gjøre.
Jeg synes det sier mye om deg som person at du noen ganger prioriterer andre mennesker før deg. Du virker som ei lojal venninne, og det er kanskje grunnen til at du kunne ha en så stor fest i bursdagen din... mennekser liker deg og vil være sammen med deg.
Poenget mitt er at ja... ting kunne vært annerledes hvis du hadde prioritert deg selv før vennene dine. Du kunne ha fått det fint sammen med den mannen, eller dere kunne ha funnet ut at det ikke ville fungere mellom dere.
Du kunne også, hvis du stadig valgte å prioritere deg selv før andre, sittet med meget få venner. Jeg tror ikke jeg ville ha beholdt et vennskap hvor den andre alltid avlyste eller utsatte ting som vi skulle gjøre.
Jeg har en tro på at man kan velge begge deler :) b
Håkon og Beatelill: Det bør jo helst være en balansegang mellom hva man prioriterer, så verken kjærester eller venner blir skadelidende. Den klassiske anklagen mot noen venner er jo at de bare er tilstede som venner når de er single og plutselig forsvinner i lange tider når de har "noe på gang".
Jeg synes jo fortsatt at det er riktig å holde avtaler. Hvis det skulle blitt noe med mannen burde det latt seg gjøre å finne andre tidspunkt. Det er mulig han misforstod mitt avslag som tegn på at jeg ikke var interessert, men da hadde vi allerede en kommunikasjonssvikt.
Og jeg har som du, Beatelill, tro på at man kan velge begge deler. Både venner og kjærlighet. Ingen gjorde noe galt her i denne situasjonen. Dette er vel et typisk eksempel på noe som bare "ble sånn".
HvaHunSa: Du hadde av en eller annen merkelig grunn havnet til moderering. Dine kommentarer skal selvsagt gjennom filteret!
Hadde jeg visst hvor vanskelig det skulle bli å finne en annen tid å treffe mannen hadde jeg nok også avlyst venninne-avtalen. Milongaer er det stadig nye av, og vi skulle ikke sitte og prate, så i bunn og grunn var hun ikke avhengig av at jeg stilte opp. Samtidig er det noe i meg som strider mot å avlyse med en venn bare fordi jeg har fått et "bedre tilbud". Jeg vil ikke at mine venner skal føle seg nedprioritert eller som et "andrevalg".
Men som du sier, med en god forklaring, bør et vennskap tåle enkelthendelser av dette slaget...
Tiqui: Vennskap komemr jo i flere former, og de virkelig nære, tåler nok en slik midlertidig prioritering av kjærlighetsaffærer. Noe annet er om man utnytter vennskapet, og shopper rundt for den beste aktiviteten med avtalebrudd i hytt og pine. Sånne folk har jeg møtt nok av, de er ikke mine venner. Og sånn tviler jeg på at du er. Tør nesten vedde studielånet på det ;-)
HvaHunSa: Det var slike shoppere jeg også tenkte på med de som avlyser pga bedre tilbud. Jeg har ikke særlig sansen for slik avtaleshopping og vil helst ikke være slik selv. Oftest angrer jeg ikke på å ha holdt avtaler, det går som regel som det skal.
Det var for øvrig flere tospann som startet sin historie på min fest, og det er jo svært så festlig. Det var bare ikke meningen at halvparten av _min_ historie skulle ta av til venstre..
http://app.blogg.no/trackback/ping/5605046