tiqui

Man gjør ting på forskjellig vis her i verden. Før i tiden tenkte man på ulik praksis som noe som tilhørte geografisk avgrensede kulturer og man snakket derfor om kulturforskjeller. Så oppdaget man at det også finnes variasjon i praksis innenfor samme geografiske områder som avvek kanskje bare på noen områder, men ellers delte den gjengse praksis til en hegemoniske kulturen akkurat der, og man begynte å snakke om subkulturer. Dernest ble det enda mer komplisert da man merket at det ikke bare fantes variasjon innenfor det som skulle være én kultur, men at det også fantes likheter på tvers av "kulturer" og man fikk problemer med selve avgrensningen av geografiske områder.

Livsstiler og perspektiver
En av mine professorer i antropologi uttalte en gang at hun antagelig hadde mye mer til felles med andre universitetsansatte og akademikere verden over enn hun hadde med andre nordmenn som hadde en helt annen yrkesbakgrunn og drev med helt andre ting enn hun fylte sin livsstil med. Da kan man kanskje begynne å snakke om livsstiler i stedet for kulturer?

Det er noe i det hun sier, jeg føler kanskje noe slags umiddelbart fellesskap med andre antropologer spesielt, og andre samfunnsvitere og universitetsmiljø generelt. I Sevilla følte jeg meg hjemme bare ved å vandre i gangene på det sosialantropologiske instituttet uten å kjenne noen der, jeg følte en egen dragning mot fakultetet for historie og litteratur her i Buenos Aires. Da hovedfagsstudentene avsluttet sin tilværelse med Universitetet i Oslo sa Halvar Vike at vi måtte huske på at vi fortsatt tilhørte en familie av antropologer - uansett hva vi måtte gjøre senere i livet. Jeg nikket gjenkjennende den gangen, og tror man får en tilsvarende tilhørighetsfølelse med flere slike "livsstiler" eller med mennesker som deler perspektiver, om man vil.

Konferanse i Rosario
Det var en av grunnene til at jeg benyttet anledningen til å dra på antropologi-konferanse i Rosario, Argentina. Jeg gledet meg uendelig til å sitte ned og lytte til forelesninger, debatter, høytidelige åpninger osv. Jeg hadde blinket meg ut noen arbeidsgrupper med tematikk jeg er interessert i, og leitet frem de riktige aulaene etter registrering.

Det var mange som var interessert i samme tema, og  salen ble fort full. Folk bumpet og skumpet borti hverandre for å finne plass, og da debatten startet var det et kaos og leven av folk som kom for sent, flyttet stoler, reiste seg for hverandre, fant frem papirer osv. Jeg hørte ingenting, men tenkte at salen faller vel snart til ro, så jeg får bare være tålmodig og håpe jeg ikke går glipp av så mye.

"Du verden, det fyllte seg opp til slutt!" Fullstendig likegyldig om debatten hadde startet skravlet den nyankomne med høy og kraftig stemme, kysset på sine kjente, og skramlet med stolene mens hun fant seg en plass. Jeg tenkte nå måtte vel salen falle til ro. Døren stod åpen ut i gangen, og utenfor satt det tre-fire jenter og fniste. Innimellom lo de høyt. Noen lukket døren og noen minutter ble det nesten mulig å høre hva foreleseren sa. Så knirket døren og tre nye ankom og gjentok hilsener og skramling med stoler, dessuten lot de døren stå åpen. Enda en gjeng kom og satte seg likegodt foran døren, samtidig som noen fant ut at de heller ville være et annet sted og gikk. Mye tumulter med å komme seg frem i menneskekaoset gjorde at første innlegg ble avsluttet og neste påbegynt uten at jeg hadde hørt et eneste ord. Slik fortsatte hele debatten. Folk kom og gikk, snakket, hilset, åpnet og lukket dører, skramlet med stoler, hvisket seg i mellom og jeg kan ikke si annet enn at jeg var skuffet over å ha tilbrakt flere timer bare for å overhøre skvalder - som ingen andre så ut til å reagere på.

Jeg bestemte meg deretter for å følge aktivitetene i hovedsalen hvor det i det minste var mikrofoner og bedre plass til trafikken inn og ut. Der ville jeg kanskje kunne få med meg hva som ble sagt iallfall, og det var et godt valg.

Høytidelig æresdebatt
På kvelden satt jeg også i hovedsalen. Det skulle være en æresdebatt for en nylig avdød antropolog. Jeg kjente ikke til ham, men regnte med at det var et navn man burde ha hørt om, så jeg så frem til å bli kjent med arbeidene hans gjennom kollegaenes innlegg til hans ære. Familien var tilstede, enken, barna og barnebarn. Folk hadde kommet langveis fra for å delta på denne faglige minnestunden.

Med mikrofoner fikk jeg høre hva som ble sagt denne gangen, men jeg satt nesten og måpet av all den ekstra-debattlige aktiviteten som foregikk i salen under hele seansen og at ingen reagerte eller så ut til å synes dette var noe respektløst i en slik anledning. Dette bildet er tatt midtveis da hakesleppet mitt var på sitt største:



Herren i lilla sirkel er akkurat ankommet midt i andre innlegg, og bryr seg ikke med å gli stille ned på en stol som var lett tilgjengelig, men bakser seg frem og lager leven, og det langt fremme, så absolutt hele salen får det med seg. Herren i grønn sirkel selger kaffe til forsamlingen utstyrt med et belte med store lommer til fylte termoser med kaffe, varm melk og diverse tilbehør. Jenta i blå sirkel deler ut klistremerker til tilhørerne i håp om å selge dem, og tigger om penger når de ikke ønsker å kjøpe. Hun var forøvrig den tredje klistremerkeselgeren som tok for seg akkurat denne forsamlingen. Jenta i rød sirkel har nettopp basket seg gjennom stolradene for å ta seg en røyk ut gjennom vinduet, og like etter bildet ble tatt får hun selskap av en venninne. De blir stående en god stund og skravle mens de røyker og innimellom puster ut gjennom vinduet.

Ulike reaksjoner
Det snodigste av alt var ikke aktiviteten i seg selv, men at ingen reagerte på den. Sønnen til den ærede avdøde antropologen kjøpte selv kaffe, og folk lot seg ikke affisere av jentenes skravling eller tiggingen. Jeg kommenterte dette til min finsk-argentinske antropolog-venninne etterpå som noe jeg oppfattet som høyst respektløs oppførsel i en anledning hvor man burde vise respekt, ikke bare for den avdøde, men for familien hans og for de som ønsket å konsentrere seg om innholdet i æresdebatten.

Først lo hun litt og sa det var typisk skandinavisk av meg å reagere slik. I Norge og ellers i skandinavia hadde man jo så voldsom sosial kontroll at folk ikke fikk lov å slappe av engang. Hun hadde jo vært både i Finland og ellers i skandinavia og syntes praksisen der var helt klaustrofobisk. Nei, her var dette helt vanlig og ingen grunn til å reagere på. Da jeg sa det ikke nødvendigvis ikke dreide seg om sosial kontroll, men om respektfull oppførsel av hensyn til at man skulle kunne høre hva som ble sagt, avfeide hun det med at vi var så indoktrinerte i dette at vi ikke engang så det selv at vi ble kontrollert. Dessuten ville det ikke være riktig å avvise de små selgerne, de var jo fattige barn. Jeg sa jeg gjerne skulle gitt dem penger - utenfor - men at jeg ikke ønsket å oppfordre til å forstyrre folks konsentrasjon, så derfor ville jeg ikke gi dem noe inne i salen. Jeg BLE forstyrret og mistet tråden både da klistremerket ble delt ut, og når det ble tigget om penger etterpå. Min venninne ble helt forferdet over min holdning og mente man aldri ville kunne vise dem bort, spesielt ikke i denne æresdebatten, siden det ville være stikk i strid med den holdningen den avdøde antropologen alltid hadde hatt - at man ikke skulle diskriminere fattige barn. Og selv om man nå har innført røykeloven i Argentina, så måtte man da få lov å ta seg en røyk og slappe av med litt skravling? At jeg ikke kunne skjønne det?

Det begynte å ane meg at vi la helt forskjellige ting i begrepene respekt, diskriminering, hensyn, kontroll og vi rett og slett snakket forbi hverandre. Eller vi kanskje bare er så indoktrinerte begge to i hver vår praksis at vi ikke ser det selv?