Variabel praksis
Livsstiler og perspektiver
En av mine professorer i antropologi uttalte en gang at hun antagelig hadde mye mer til felles med andre universitetsansatte og akademikere verden over enn hun hadde med andre nordmenn som hadde en helt annen yrkesbakgrunn og drev med helt andre ting enn hun fylte sin livsstil med. Da kan man kanskje begynne å snakke om livsstiler i stedet for kulturer?
Det er noe i det hun sier, jeg føler kanskje noe slags umiddelbart fellesskap med andre antropologer spesielt, og andre samfunnsvitere og universitetsmiljø generelt. I Sevilla følte jeg meg hjemme bare ved å vandre i gangene på det sosialantropologiske instituttet uten å kjenne noen der, jeg følte en egen dragning mot fakultetet for historie og litteratur her i Buenos Aires. Da hovedfagsstudentene avsluttet sin tilværelse med Universitetet i Oslo sa Halvar Vike at vi måtte huske på at vi fortsatt tilhørte en familie av antropologer - uansett hva vi måtte gjøre senere i livet. Jeg nikket gjenkjennende den gangen, og tror man får en tilsvarende tilhørighetsfølelse med flere slike "livsstiler" eller med mennesker som deler perspektiver, om man vil.
Konferanse i Rosario
Det var en av grunnene til at jeg benyttet anledningen til å dra på antropologi-konferanse i Rosario, Argentina. Jeg gledet meg uendelig til å sitte ned og lytte til forelesninger, debatter, høytidelige åpninger osv. Jeg hadde blinket meg ut noen arbeidsgrupper med tematikk jeg er interessert i, og leitet frem de riktige aulaene etter registrering.
Det var mange som var interessert i samme tema, og salen ble fort full. Folk bumpet og skumpet borti hverandre for å finne plass, og da debatten startet var det et kaos og leven av folk som kom for sent, flyttet stoler, reiste seg for hverandre, fant frem papirer osv. Jeg hørte ingenting, men tenkte at salen faller vel snart til ro, så jeg får bare være tålmodig og håpe jeg ikke går glipp av så mye.
"Du verden, det fyllte seg opp til slutt!" Fullstendig likegyldig om debatten hadde startet skravlet den nyankomne med høy og kraftig stemme, kysset på sine kjente, og skramlet med stolene mens hun fant seg en plass. Jeg tenkte nå måtte vel salen falle til ro. Døren stod åpen ut i gangen, og utenfor satt det tre-fire jenter og fniste. Innimellom lo de høyt. Noen lukket døren og noen minutter ble det nesten mulig å høre hva foreleseren sa. Så knirket døren og tre nye ankom og gjentok hilsener og skramling med stoler, dessuten lot de døren stå åpen. Enda en gjeng kom og satte seg likegodt foran døren, samtidig som noen fant ut at de heller ville være et annet sted og gikk. Mye tumulter med å komme seg frem i menneskekaoset gjorde at første innlegg ble avsluttet og neste påbegynt uten at jeg hadde hørt et eneste ord. Slik fortsatte hele debatten. Folk kom og gikk, snakket, hilset, åpnet og lukket dører, skramlet med stoler, hvisket seg i mellom og jeg kan ikke si annet enn at jeg var skuffet over å ha tilbrakt flere timer bare for å overhøre skvalder - som ingen andre så ut til å reagere på.
Jeg bestemte meg deretter for å følge aktivitetene i hovedsalen hvor det i det minste var mikrofoner og bedre plass til trafikken inn og ut. Der ville jeg kanskje kunne få med meg hva som ble sagt iallfall, og det var et godt valg.
Høytidelig æresdebatt
På kvelden satt jeg også i hovedsalen. Det skulle være en æresdebatt for en nylig avdød antropolog. Jeg kjente ikke til ham, men regnte med at det var et navn man burde ha hørt om, så jeg så frem til å bli kjent med arbeidene hans gjennom kollegaenes innlegg til hans ære. Familien var tilstede, enken, barna og barnebarn. Folk hadde kommet langveis fra for å delta på denne faglige minnestunden.
Med mikrofoner fikk jeg høre hva som ble sagt denne gangen, men jeg satt nesten og måpet av all den ekstra-debattlige aktiviteten som foregikk i salen under hele seansen og at ingen reagerte eller så ut til å synes dette var noe respektløst i en slik anledning. Dette bildet er tatt midtveis da hakesleppet mitt var på sitt største:

Herren i lilla sirkel er akkurat ankommet midt i andre innlegg, og bryr seg ikke med å gli stille ned på en stol som var lett tilgjengelig, men bakser seg frem og lager leven, og det langt fremme, så absolutt hele salen får det med seg. Herren i grønn sirkel selger kaffe til forsamlingen utstyrt med et belte med store lommer til fylte termoser med kaffe, varm melk og diverse tilbehør. Jenta i blå sirkel deler ut klistremerker til tilhørerne i håp om å selge dem, og tigger om penger når de ikke ønsker å kjøpe. Hun var forøvrig den tredje klistremerkeselgeren som tok for seg akkurat denne forsamlingen. Jenta i rød sirkel har nettopp basket seg gjennom stolradene for å ta seg en røyk ut gjennom vinduet, og like etter bildet ble tatt får hun selskap av en venninne. De blir stående en god stund og skravle mens de røyker og innimellom puster ut gjennom vinduet.
Ulike reaksjoner
Det snodigste av alt var ikke aktiviteten i seg selv, men at ingen reagerte på den. Sønnen til den ærede avdøde antropologen kjøpte selv kaffe, og folk lot seg ikke affisere av jentenes skravling eller tiggingen. Jeg kommenterte dette til min finsk-argentinske antropolog-venninne etterpå som noe jeg oppfattet som høyst respektløs oppførsel i en anledning hvor man burde vise respekt, ikke bare for den avdøde, men for familien hans og for de som ønsket å konsentrere seg om innholdet i æresdebatten.
Først lo hun litt og sa det var typisk skandinavisk av meg å reagere slik. I Norge og ellers i skandinavia hadde man jo så voldsom sosial kontroll at folk ikke fikk lov å slappe av engang. Hun hadde jo vært både i Finland og ellers i skandinavia og syntes praksisen der var helt klaustrofobisk. Nei, her var dette helt vanlig og ingen grunn til å reagere på. Da jeg sa det ikke nødvendigvis ikke dreide seg om sosial kontroll, men om respektfull oppførsel av hensyn til at man skulle kunne høre hva som ble sagt, avfeide hun det med at vi var så indoktrinerte i dette at vi ikke engang så det selv at vi ble kontrollert. Dessuten ville det ikke være riktig å avvise de små selgerne, de var jo fattige barn. Jeg sa jeg gjerne skulle gitt dem penger - utenfor - men at jeg ikke ønsket å oppfordre til å forstyrre folks konsentrasjon, så derfor ville jeg ikke gi dem noe inne i salen. Jeg BLE forstyrret og mistet tråden både da klistremerket ble delt ut, og når det ble tigget om penger etterpå. Min venninne ble helt forferdet over min holdning og mente man aldri ville kunne vise dem bort, spesielt ikke i denne æresdebatten, siden det ville være stikk i strid med den holdningen den avdøde antropologen alltid hadde hatt - at man ikke skulle diskriminere fattige barn. Og selv om man nå har innført røykeloven i Argentina, så måtte man da få lov å ta seg en røyk og slappe av med litt skravling? At jeg ikke kunne skjønne det?
Det begynte å ane meg at vi la helt forskjellige ting i begrepene respekt, diskriminering, hensyn, kontroll og vi rett og slett snakket forbi hverandre. Eller vi kanskje bare er så indoktrinerte begge to i hver vår praksis at vi ikke ser det selv?
Interessant. Og vanskelig å sette seg inn i.
Men ettersom hørselsorganet vel er det samme, er de flinkere til å fokusere på det de vil høre på, eller har de lavere forventninger til å få med seg det som blir sagt tror du?
Fr.martinsen: Det er sannelig ikke godt å si. Jeg har gått noen runder med meg selv på dette, og jeg kommer ikke frem til annet enn at vanen er vond å vende. Det man er vant med legger man heller ikke så mye merke til. Min finsk-argentinske venninne lot seg ikke affisere og fikk visst med seg det hun ville tross at hun satt like langt bak som jeg.
Dessuten må jeg innrømme at jeg var fristet til å kjøpe kaffe - spesielt siden det er lettere å ikke høre noe når man har kaffe å kose seg med.. ;)
Takk for veldig interessant og veldig livlig beskrivelsen.
Fra min forrige balkansk erfaring (som var av og til som dette) kan jeg si :
Hvor alt er mulig, blir ingenting mulig.
Ah ja ... har glemt å tilføye min vanlige mantra:
.
Alt i verder dreier seg om at man ville skaffe seg privilegier.
Lover ingen mantra mer.
No Name: det var godt sagt: der alt er mulig er ingenting mulig.
Men jeg skjønner ikke mantraet ditt i denne sammenhengen. Hvilke privilegier mener du at paneldebattantene, tilhørerene, ekstra-aktivitørene, evt. jeg skulle være ute etter i denne sammenhengen - og hvordan skulle det forklare den varierende praksisen og oppfatningen av sosial kontroll?
'Der alt er mulig er ingenting mulig' har også en fortsettelse:
.
Der ingenting er mulig alt kan skje.
.
.
Siden privilegier kommer i så tallrike former var dette helt merkbar også på dette møtet. Det gjelder seg nemlig for å bruke sin makt uansett hva andre menneske trenger aa gjøre eller føler.
I dette tilfelle noen fra side (uten rettferdighet) blokerte kommunikasjons kanalen mellom de to grupper som hadde kommet til møte på grunn av en veldig interessant beskjed som skulle ble overført.
.
For øvrig er det vanskelig å akseptere at 'vi her' er hjernevasket - nesten at vi virker som roboter. Det ses ut at globalisasion har en lang vei foran seg.
Dessverre mantra mit et helt universellt tror jeg.
Oppsa ... :
*mitt*
Unnskyld - vi hadde 'Martinovanje' igår; altså:
.
* mitt er *
Jeg er muligens ikke helt våken, men jeg ser fortsatt ikke sammenhengen du mener du ser her mellom makt, privilegier og dette møtet. Kan du forklare det litt mer inn med teskje? Det er vanskelig for meg å svare på kommentarene dine om jeg ikke skjønner hva du sikter til...
Jeg var sikker at det var helt klar hva egentlig som skjedde på møtet. Jeg tok feil og skal forsøke å forklare hva jeg innbilder.
Har kommentert litt om dette også her :
iskwew.com/blogg/2007/11/01/en...r-omtrent-det-samme/#comments
Privilegier (asimetriske forhold som motsettning av likestilling) kan oppdages i ulike situasjoner. Noen som har privilegie kan bruke makten for sin fordel.
Privilegier kan være svært store eller svært små, så dem kan man finne på toppen av store selskaper (ubundet mandat) eller i politikken (å gjoere noenting lovlig), men også i familien eller mellom lekkende barna. You name it (hvordan skulle dette uttrykket oversettes til norsk?). Kort sagt: Quod licet Iovi non licet bovi. Det jeg kan gjøre du ikke har lov til. Etter kortere eller lengre tiden slike asimetriske forhold ender som 'rettferdighet'.
Så, tilbake til møtet. Tilstede var tre grupper:
a - de som ville fortelle en historie
b - de som hadde kommet fordi de var svært interessert til å hoere på historien (noen til og med reiste langt på formål)
c - de som ikke var interessert i det helle tatt og var tilstede fordi de hadde privilegier å gjøre hva de ville på et slik møte.
Til gruppe c hørte herren som solgte kaffeen, jenter som røykte og skravlet og alle dem som gjorde at det ikke var mulig å høre på forelesningen.
I våres breddegrader bare gruppe a og b skulle være tilstede og i fullstendig stillhet folk skulle høre på foredrag. Vi nemlig er vant til utbredde kunnskapen våres som vi er så mye avhengig av.
Man kan stille spørsmål hvem, når og hvorfor hadde gitt gruppe c privilegier (rettferdighet) for en slik oppførsel og for å drive ulike virksomheter slik at forelesningen (opprinnelig formål) ble umulig.
I alle fall gruppe c ble sterkest på grunn av (uforståelig for oss) privilegier og de brukte makten hensynløs. Og det merkeligste var, som du sier, at ingen reagerte. Med rette jeg må tro at det gjeldes om privilegier som gruppe c har og alle de andre erkjenner dette faktum.
*********************************************
Ikke i forbindelse med saken oppe:
hva er din mening om janteloven?
Jeg har sammenlignet din språk og min språk og jeg er flau.
Mr. No Name: Med "privilegier" sikter du altså til en "rett" til å kunne gjøre som man vil, som gjerne ikke gjelder for alle og som varierer i sammenhenger. Dette om jeg forstår deg rett. På dette møtet var det altså andre regler for hvem som kunne oppføre seg hvordan og andre grenser for hva som var akseptert enn hva jeg (og kanskje de fleste leserne mine i Norge) er vant til.
For meg blir det rart å bruke et begrep som privilegier og bruk av makt i denne sammenhengen og jeg er tilbøyelig til å heller snakke om grenser eller grader for akseptert adferd og sosiale sanksjoner, samt ulik praksis ut fra ulike interesser.
Det var ingen andre enn jeg som oppfattet aktiviteten fra din gruppe c som noe overtramp, og det var bare jeg som gjerne hadde sett en slags sosial sanksjon overfor fenomenet.
Tvert imot ble min venninne forferdet over min "trangsynte" holdning som hun oppfattet som maktbruk overfor de fattige barneselgerne. Og her kan man kanskje snakke om privilegier. Hun reagerte kraftig på mitt ønske om å ha mer "rett" til å lytte og konsentrere meg enn å være imøtekommende overfor disse fattige barnas behov. Hun opplevde min holdning som diskriminerende.
Er det da et privilegie jeg var ute etter? Var jeg ute etter å bruke min "makt" for å fortrenge andre? Eller var det barna som brukte makt for å fremme sine interesser?
Det hele kommer jo helt an på øyet som ser. Hvorfor skulle retten (privilegiet) til å konsentrere seg være større enn retten (privilegiet) til å tjene til sitt daglige brød ved å selge kaffe og klistremerker til en forsamling som var lettere tilgjengelig enn forbipasserende på gaten?
Jeg syns dette høres mildt sagt underlig ut. Jeg tror at det i de aller fleste kulturer forventes og utøves respekt for det som skal foregå i slike sammenhenger, på den måten at man bidrar til at budskapene og debatten blir hørt.
Når det er sagt er det ikke tvil om at det er forskjeller også, ikke minst i politisk debatt. "Polsk riksdag" er et velkjent begrep, det samme er "buuuh'ingen" i det britiske Underhuset under hvert eneste innlegg. Jeg reagerer på det, mens britene tar det som en selvfølge.
Ellers syns jeg det er interessant å lese det du skriver om slektskapet mellom antropologer. Jeg opplever det samme med ingeniører :o)
Unnskyld Tiqui, som jeg synes at privilegier er en alvorlig sak og ordet selv skulle få tilbake sitt fullt betydning (spesielt i et likestilt samfunn) har jeg funnet dette:
no.wikipedia.org/wiki/Adel
som bekrefter og beskriver mye av dette hva jeg hadde kommentert oppe.
No Name: Privilegier er helt sikkert en alvorlig sak, men det er ikke det riktige ordet i alle sammenhenger. Det kan helt sikkert trekkes paralleller til adferd utfra ulike interesser osv, men jeg synes ikke det hjelper oss å forstå hva som skjedde i denne forsamlingen og å vite hvordan man _kan_ (ikke nødvendigvis _skal_) forholde seg til fenomenet.
http://app.blogg.no/trackback/ping/5576873