tiqui

Alt vel

Jeg begynner å få bekymringsmeldinger. To uker uten livstegn verken på mail eller på blogg er mye i disse digitale dager. Siste blogginnlegg jeg rakk å publisere var 13. oktober. Jeg har påbegynt flere blogginnlegg jeg ikke har rukket å få ferdig, jeg har rett og slett hatt det så travelt at jeg ikke har rukket å skrive en sammenhengende tekst. Jeg har ikke rukket å danse tango engang! Og for de som kjenner meg er det ille.

Politiske kommentarer er ikke vanlige i denne bloggen, heller ikke dagbokinnlegg selv om postene stort sett alltid er personlige i en eller annen form. Idag kommer det likevel litt av begge deler. På søndag var det presidentvalg i Argentina, og min kommentar til det blir også i den personlige kuløren.

Flyttesjau

Denne valghelgen flyttet jeg for andre gang i Buenos Aires, denne gangen fra San Telmo til San Cristobal tidlig lørdag morgen. Ved hjelp av sterke karer som villig stilte opp for sin kamerat Luciano for litt pizza og dugnadsøl fikk vi fraktet mitt lille og Lucianos store inventar til ny adresse i Entre Rios og Constitucion. Lørdag og søndag gikk med til å komme i orden i ny leilighet, handle småtterier som alltid trengs, finne matbutikken, vaskeriet, nytt treningssenter og bli kjent i området.

Valg i Argentina
Som kanskje de fleste interesserte har fått med seg har Cristina Kirchner vunnet valget, noe de aller fleste ventet på forhånd, men likevel ristet på hodet over. Ingen jeg har snakket med likte noen av kandidatene, og de fleste himlet med øynene over politikere som sådan. Alle (som jeg har snakket med) var likevel opptatt med å reise til sine valgkommuner og med stemmeavgivning på søndag, så jeg håper de har funnet en kandidat de kan stå for at de har valgt. Man himlet litt ekstra med øynene over at det manglet stemmesedler til 14 partier og at man bare hadde utvidet åpningstidene til stemmelokalene med en time for å rette på det. Uansett forventet folk at Kirchner gikk av med seieren, så da spilte det kanskje ikke så stor rolle? Partiet til Kirchner har nå majoritet i både senatet og i representantskapet, og tilsynelatende kontinuitet gjorde at den argentinske børsen økte litt og dollaren falt i forhold til pesoen med en centavo utpå dagen. Noen analyse av slike forhold skal jeg ikke begi meg inn på.

Jeg merket valget mest ved de store valgplakatene, og at jeg ikke fikk handlet alkohol på butikken på valgdagen for å feire innvielsen av ny leilighet. Jeg har tydeligvis allerede blitt vant til å kunne handle vinflasken min på nærbutikken hvilken som helst dag og nesten hvilken som helst tid på døgnet. Det blir overgang når jeg skal hjem igjen.

Valgplakatene til Kirchner har jeg ikke vært imponert over: "Sabemos lo que falta" og "Sabemos como hacerlo" betyr noe så revnende likegyldig som "Vi vet hva som mangler" og "Vi vet hvordan vi skal gjøre det". Hva som mangler i forhold til hva, hvem og på hvilket nivå sies det lite om, og hvordan man skal gjøre hva, for hvem, med hvilke virkemidler og hvilke konsekvenser er det også temmelig usikkert å spå om. Det som er imponerende med disse "valgløftene" er at de faktisk går til valg uten å love noe som helst - og vinner! Ingen kan anklage dem for senere å bryte løfter når det faktisk ikke er blitt lovet noe. Nå skal det sies at opposisjonen ikke hadde noe mer konkret å komme med de heller, og folk er generelt lei av politikere uansett hva de sier.

Folk ser på den reelle effekten i samfunnet. Det er en stadig økende usikkerhet, folk er redde, engstelige for vanlige dagligdagse gjøremål. En venninne av meg tar konsekvent aldri bussen av frykt for ran og overfall. Matvareprisene øker, og for ikke mange ukene siden ble det gjennomført en tomat-boikott for å protestere mot de unaturlig høye tomat-prisene som nådde opp i 18 peso kiloen, noe som er godt over 30 kroner, men enda dyrere om man tar høyde for at de fleste ikke tjener mer enn 10-20 peso i timen før skatt. Tomatene er en indikasjon. Det ryktes om nye og bedre statistikkmetoder, men disse fjerner visstnok bare ekstremverdiene, slik at tomatprisene i dette tilfellet vil bli fremstilt som mye rimeligere enn de faktisk er.

Fattigdommen går ikke ned, og om man skal dømme etter antall mennesker som har sovet på gaten i vinter - en spesielt kald og ekkel vinter, kaldeste på mange tiår i Buenos Aires - så har vel heller fattigdommen økt. I sentrum talte jeg mellom en og fem uteliggere på hvert kvartal i en periode, og det er mange, mange kvartaler i sentrum av Buenos Aires. Uteliggerne er heller ikke bare folk på skråplanet, alkoholiserte og fillete menn, men hele familier, små barn, unge par og generelt folk man ikke ville forvente å finne på fortauskanten.

De nye plakatene etter valgseieren er akkurat like intetsigende: "A la Argentina que viene la hacemos entre todos: Cristina, Cobos y vos" = "Det Argentina som kommer lager vi sammen: Cristina, Cobos og du". Det er ikke lite Cristina Kirchner trenger å ordne opp i om hun skal få folkets respekt, så jeg får ønske henne lykke til. 

Samtidig får jeg gi et livstegn, så ikke bloggverdenen tror jeg har forsvunnet for godt. Dere blir ikke kvitt meg så lett, altså!