tiqui

Sporty teoretiker med sans for kritiske og poetiske beskrivelser i prosa.

Tidsperspektiv

Hm.. Jeg håper du ikke har noe imot litt ris og og ros; jeg synes måten du skriver på er bra, men jeg føler at akkurat denne historien ble for kort. Du bygger opp et spenningspunkt og gjør deg ferdig med det veldig fort.
Men ja.. det var et interessant tema å skrive om :)

Akkurat denne typen spenningspunkt er det greit å gjøre seg ferdig med veldig fort, ellers er det fare for at det blir en lang og trist historie.

Emelie: Jeg har absolutt ikke noe mot ris, heller ikke ros. Motstand er det som gjør det bedre. Jeg er helt enig med deg, spenningspunktet blir hengende i luften. Men slik er det gjerne også ofte i virkeligheten? Vi får liksom ikke alltid vite hva som skjedde?

Håkon: Her har du absolutt et godt poeng! Lange og triste historier er det altfor mange av. Men jeg skulle gjerne, som Emelie etterlyser hatt en god forklaring på hvorfor denne situasjonen er så vanlig.

Dernest var det tiden og intuisjonen som opptok meg her.

"god forklaring på hvorfor denne situasjonen er så vanlig"
Det var godt du ikke sa at forklaringen skulle være enkel og kortfattet. Jeg tror ordene egoisme, begjær, hovmod og dumskap (i betydningen dårlig dømmekraft og mangel på omtanke) må være med, men å sette disse ordene og mange flere sammen til en god forlaring... :-)

Virkelighet eller fiksjon for deg, dette?
Virkelighet for noen i hvertfall, ubehagelig - og samtidig god kanskje? Siden sannheten kom for en dag nokså fort...

Håkon: Enkel og kortfattet tror jeg ikke ville vært en god forklaring, men du nevner mange egenskaper ved situasjonen som jeg også tror er en del av årsakene. Men jeg skjønner fortsatt ikke motivet.

Goodwill: Delvis sannhet, delvis fiksjon. Et enkelt aspekt tatt ut av en mye større sammenheng for å fokusere på bare denne delen av historien. Virkeligheten er mye mer kompleks, og overgår i grunnen det meste av fiksjon jeg har lest.

Godt at sannheten kom for en dag nokså fort, ja, det er alltid best å vite. Sannheten i den virkelige situasjonen som dette er fisket ut fra er fortsatt ikke avklart, og blir det nok aldri heller.

Poenget med magefølelsen og tidsperspektivet er reelt for meg, og noe som trigget min refleksjon i lange tider etterpå, fordi det var første gangen intuisjonen var forut for sin tid.

Når vi har egoisme, behøver det å være noe motiv ut over dette, Tiqui?

Hei :) Du skriver godt, som alltid.
Ja intuisjonen skal man lytte til. Jeg tror ikke intuisjonen din var et døgn i forveien, men at du plukket opp en del signaler fra denne mannen som viste seg i ettertid å være riktig. Han førte deg bak lyset og du merket det godt før han avslørte seg.
For hva er egentlig intuisjonen?

Håkon: Mulig jeg tenker på egoisme på en annen måte. Jeg tenker ikke på egoisme som et motiv, men som en egenskap man kan være i besittelse av i større eller mindre grad. Egoisme er jo ikke bare av det vonde, i den forstand at den bidrar til drivkraft for overlevelse og skaffe seg det man trenger i livet.

Problematisk blir det når fremgangsmåten for det å skaffe seg det man trenger går negativt ut over andre. Og her trenger man vel et ekstra motiv for å velge nettopp denne måten å gjøre det på?

Beate: Det er jammen et godt spørsmål: hva er intuisjon? Jeg har hele livet ofte hatt en magefølelse for om en situasjon ender godt eller dårlig, selv om jeg ikke har visst hvordan dette skulle gå til. Det har altså ikke vært noen måte å forutse hva som skulle skje, bare en ide om det ville løse seg eller ikke.

Med denne mannen var det blinkende faresignaler i store mengder, og det på så mange områder i tillegg til det jeg har nevnt her i denne historien. Jeg vet fortsatt ikke hva som var sannheten - om konen og fødselen var oppdiktet som unnskyldning for forsvinningsnummeret, eller om dette var sannheten som kom frem etter lange tider med løgner om singel-tilværelse.

En 'hyggelig' mann til?
Husk dette:
tiqui.blogg.no/1186869719_naivt_om_mentalitet.html#comment
Jeg foretrekker helt vanlige folk.

Antagelig har vi alle litt forskjellig oppfatning av det som kan være såpass sterke begreper som egoisme, men det behøver ikke i dette tilfellet.
Det kan godt være at jeg faktisk ikke har lyst til å lete etter noe motiv ettersom det kan føre til at jeg begynner å fundere på hva jeg kunne gjort for å ikke bidra til dette motivet. Det føler jeg raskt kan havne i en blindvei eller det som verre er, og da holder det lenge å henge det hele på knaggen "egoisme" og heller tenke på noe hyggelig. ;-)
Så du har nok helt rett når det gjelder motiv.

Mr No Name:
Du er nok inne på noe vesentlig i forhold til dette med privilegier, men da tror jeg kanskje vi snakker om privilegier i noe utvidet forstand.

Det finnes nok helt klart enda flere "hyggelige", og jeg foretrekker også helt vanlige folk - som heldigvis det er flest av. Men man vet liksom ikke på forhånd hvem som er "vanlige" eller "(u)hyggelige"..

Håkon: Nå var De veldig kryptisk i siste kommentar, min gode mann. Det aner meg at det ligger mye mellom de linjene som jeg ikke helt får tak på. Ubehagelig å utdybe, synes De? Det er jo nettopp da det blir interessant..

Kryptisk, jeg? :-D
Tja, noe av det som ligger mellom linjene er at dersom jeg leter etter motiv, så blir det fort til at du leter etter årsak, og i slike forholdsgreier som dette - om du kunne unngått at det gikk slik. I og for seg ikke så farlige funderinger, men det er to ting det er verd å se opp for: Å ta på seg skylden for det hele selv, eller å gi den andre part en mulighet for å gi deg skylden.
Ubehagelig? Slett ikke, og heller ikke for privat. Jeg skal nok klare å gi et lite vink i god tid før vi kommer dit. ;-)

Ja, i en helt utvidet og upersonlig forstand. Å skaffe seg privilegier er noe helt menneskelig (kan bli at det er også et dyrisk tegn) fordi vi lever og overlever på denne måten. Det er ikke noe rart. Eiendom. Kunnskap. Slekt. Norge. (Har hørt at Norge er verdens beste land). Men privilegier i et 'hyggelige samfunn' er det mest uhyggelig og tabu tema som ikke snakes om. Men det kommer til syne snart når man kastes bort på grunn av tilsynelatende uforståelige grunner. Det berømte 'Noli tangere circulos meos' kommer kanskje fra dette også.

Nå vel, 'Noli tangere circulos meos' er gresk for de fleste:
Μη μου τους κύκλους τάραττε

Håkon:
Takk, fordi jeg ikke kan grekisk. Det er riktig nok at Archimedes siste ordene var ikke uttalt
på latinsk. Jeg brukte denne uttalelse som kanskje en fin, ironisk og simbolisk eksempel til hva mener jeg.

Nå tenkte jeg mest på at latin er gresk for de fleste. ;-)
Hvordan Archimedes' siste ord skal tolkes er jeg ikke sikker på, men at utsagnet kan brukes ironisk har du helt rett i.

Kan en av dere, eller kanskje begge to, fortelle meg hva dette ironiske utsagnet faktisk betyr? Jeg forstår bare at det er noe sirkulært...

Opprinnelig er nok ikke utsagnet ironisk, men helt bokstavelig. Det er knyttet til en historie vi ikke vet om er sann eller ikke. Uansett, tradisjonen vil ha det til at det er Arkimedes siste ord. Da romerne inntok Syrakus skal han ha arbeidet med å løse et geometrisk problem ved å tegne figurer i sand, og da en romersk soldat skulle arrestere ham kom utsagnet "ikke rør sirklene mine" eller "ikke ødelegg sirklene mine". ('Noli tangere circulos meos' eller 'Noli turbare circulos meos')
Jeg vil tro det er flere muligheter til å bruke dette utsagnet på en ironisk måte, men jeg er ikke sikker på om det belyser ditt spørsmål om motiver.
;-)

Det er ee litt tung oppgave å forklare sammenheng mellom begrepene 'motiv', 'privilegier' og nevnte utsagn. Jeg kan prøve likevel:
På grunn av hans genie var Archimedes vant til privilegier i Syrakus' samfunn: han var ikke nødt å jobbe og kunne bare tenke om hans ideer. Han kunne leve som en nerd og dessuten ikke hadde plikt å forsvare byen hans. Ironisk i denne historien er at han følte seg beskytet av sine privilegier i sån stor grad at han ikke kjente noen fare.
Hva med motiver: Man føler seg tilknytet til den gruppe hvor man kan dele privilegier med og man føles trygg;
til gjengjeld må man betale tilbake til gruppe med alt som forventes av han. Her ligger motiver for hva man gjør. (Hmmm, høres ut som et mafia prinsipp..)

Som akademiker er jeg litt forundret over utsagnet "ikke nødt til å jobbe" og Archimedes skal såvisst ha bidratt til å forsvare byen med sitt ingeniørarbeid og oppfinnelser.
.
Han tilhørte en priviligert klasse, men om det var dyp konsentrasjon eller arroganse som fikk ham til å avfeie en soldat som kom for å arrestere ham får vi nok ikke vite.

Trodde ikke at jeg skal fortsette her fordi det ikke er pent å ha det siste ord.
Men bare denne kort tanke til om forsvar:
Archimedes gjorde noe på avstand. Det var fint. Men når fienden er i byen, da er det ikke tiden for å leke med circulos, da man trekker seg fra privilegier og griper sverdet.

Jeg tror ikke det er så viktig å bli enige i diskusjoner som dette, og det har stor verdi å få litt innsikt i hvorfor andre mennesker har en annen forståelse av historie, sagn og myter.

Nja, du vet vel ikke helt hvorfor han event. forsvant den første gangen også. Men vedr. tidsperspektiv har jeg merket meg at fryktelig mange latinamerikanere er ganske tett opp til det karikerte bildet av dem om folk som har et relativt løst forhold til det med tid.