tiqui

Jeg ser du smiler til meg. Du holder blikket mitt mens du sakte går mot meg. Når du er noen meter fra meg reiser jeg meg og går deg i møte. Uten et ord legger du armen rundt meg, trekker meg inntil deg og rugger meg litt frem og tilbake. En svetteperle triller nedover pannen din der du legger hodet inntil mitt. Jeg holder rundt nakken din og albuen hviler på din høyre skulder. Noen sekunder står vi slik og vaier til vi finner kontakten, til vi ikke lenger bare omfavner hverandre, men har vokst sammen. Musikken fyller rommet, og på neste takt bærer du oss begge og sakte glir vi sammen over gulvet. Jeg lukker øynene.

I dette øyeblikket finnes det ikke mer. Musikken innkapsler oss og verden utenfor forsvinner. Akkurat nå eksisterer bare vi to og bevegelsen, treenigheten du, jeg og musikken.

Fire minutter senere åpner jeg øynene. Verden er tilbake, musikken stoppet, du slipper taket i meg og jeg i deg. "Takk", sier du, og det hele er over. Jeg vet ikke hva du heter, hvem du er, hva du bryr deg om i verden. Men jeg kjenner deg likevel bedre enn noen annen. For ingen andre vil kunne kjenne våre fire minutter - de unike, flyktige og perfekte. Akkurat slik vil jeg ha det.