tiqui

For 28 år siden var det flere som trodde det var umulig. Tankene og planene ble avfeid med at det var bortkastet, det ville aldri gå. Noen trodde likevel fast på det skulle la seg gjøre - å skape en felles fest, en felles tradisjon som skulle forene alle de noen og tyve nasjoner som bodde i Oberá. Til vanlig holdt de seg gjerne helst til kjente i sine respektive "colectividades", men i denne festen skulle man dele de særpreg hver enkelt gruppe hadde med hverandre, vise respekt, dra nytte og lærdom av hverandre. Den 6. september startet den 28. "Fiesta Nacional del Inmigrante". Samtidig som den hedrer opphavet og de ulike nasjonalitetene til de første immigrantene og befolkningens forfedre, samtidig understrekes fellesskapet og variasjonen, mangfoldet man deler med hverandre gjennom musikk, dans, typiske bygninger og gjenstander, og ulike retter fra hele verden. Historien illustreres yndig gjennom de ulike folkegruppenes musikk og dans, før alle nasjonaliteter sammen danser den samme argentinske folkedansen. Flaggbærere fra samtlige kollektividades hever sitt flagg og hedrer det argentinske flagget. Sammen, men forskjellig. Forskjellige, men likevel like.



God og blandet - umulig å skille
Jo flere generasjoner Oberá-borgere, jo vanskeligere kan man skue hunden på hårene. Den blonde jenta danset flamenco, mens hun med de asiatiske øynene danset gangar. Jenta med flest familietilknytninger til Paraguay danset for det arabiske kollektivet - fordi hun likte seg der, ikke fordi hun hadde forfedre derfra. Presidenten i føderasjonen av kollektiver understreket viktigheten av å vise at det her i Oberá er mulig å leve side om side, ja til og med sammen - i fred.

Ulike opplevelser av samme fenomen
For to uker siden snakket vi om kulturforskjeller rundt et boliviansk kjøkkenbord. Seks nasjonaliteter var representert, bolivianere, en spanjol, en tysk jente, en italiener, en østerriker og jeg fra Norge. Det var østerrikerens siste dag før han skulle reise og det var han glad for. Han likte ikke Bolivia noe særlig, og var ikke flau for å si det til sine bolivianske husverter. Han ble dårlig av maten, sa han, men han spiste aldri annet enn hvitt brød og drakk cola. Han likte ikke festivitasen og syntes tradisjonene var dumme, så han holdt seg heller hjemme og kjedet seg enn å være med på fester med oss andre. I diskusjonen var hans høyeste overbevisning at kulturforskjeller var uoverstigelige, og at ingen steder hadde samfunn noensinne fungert hvor det var blanding av kulturer.

Jeg lot meg provosere og tenkte at en mulig årsak til at kulturblandinger ikke skulle fungere, måtte være hvis de blir håndtert av lignende holdninger som han satt med. Den tyske jenta og jeg var kommet tilbake til Bolivia nettopp fordi det hadde gitt oss så inderlig mye. Italieneren var der for første gang og var sønderknust over å måtte dra igjen - hjem til Chile hvor han bor. Spanjolen har vært i Bolivia i 10 år og omsider blitt boliviansk statsborger. Bolivia har krøpet under huden på oss alle. Hvordan kunne østerrikerens opplevelse være så forskjellig fra den norske, tyske, spanske og italienske?

Jeg klarer ikke finne annen forklaring enn hans personlige negativisme. Jeg tror ikke engang han ville skjønt at et Oberá eksisterer.. En provins med mer enn 20 nasjonaliteter, hvor de nyter godt av hverandres bidrag i fred og fellesskap og er så stolte av det at de hvert å viser det frem for seg selv og for verden!

Felles front - private meninger
Er de så engler i Oberá? Langt derifra. De er vanlige mennesker som alle oss andre. Festivalen fremmer et felles budskap, men enkeltmennesker har alltid sine meninger og ytrer dem i private sammenhenger. Det er påfallende at det engelske kollektivet ikke er representert i Parque de Naciones. Det finnes en gruppe engelskmenn, men politisk sett holder de en lav profil etter Falklandskrigen og andre politiske kontroverser mellom Argentina og England. Jeg synes det er trist at man i en slik festival ikke kan se forskjell på individers forfedre og tradisjoner og den politikk som moderlandet måtte føre. Hvorfor skal 3. generasjon etter engelske innvandrere holdes tause pga en politikk som føres av mennesker på andre siden av havet i et land de aldri har satt sine føtter i?

Det er også påfallende at urbefolkningen heller ikke er representert, og hos noen opplevde jeg en slags misforstått oppfatning av hva det ville si å være autentisk urinnvåner. Ikke ondsinnet nødvendigvis, bare misforstått. Rundt et familiebord hvor vi nøt "mate" i fellesskap fortalte de eldre damene humoristisk om unge mødre fra denne gruppen som kom innom apoteket og faktisk ville kjøpe bleier! Og yngstejenta i familien fulgte opp med en historie om høvdingen som hadde klokke og tv hjemme, og de lo alle godt av dette. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor dette var noe rart, hvorfor skulle ikke de gjøre seg nytte av det verden tilbyr like så mye som alle de andre? Skal man som individ for alltid være fanget av sin gruppes stereotypi i andres - utenforståendes - øyne?

De har kommet langt i Oberá. Jeg håper de klarer å utvide den samme forståelsen og respekten for alle forfedre og deres etterkommere uavhengig av tilhørighet. Og jeg håper det smitter på resten av verden. Vi trenger ikke vente på det, vi kan starte nå.