tiqui

Jeg var ikke før kommet "hjem" til Buenos Aires før neste tur stod for døren. 14 timer med nattbuss brakte meg til den merkelige lille småbyen Oberá i Misiones-regionen helt nord i Argentinas jungel. Oberá er merkelig på flere måter. Bygatene er en berg-og-dalbane av hauger og dumper, og jeg tør nesten påstå at det ikke finnes en vannrett linje på noen av fortauene. Etter to dager med trasking i denne byen er jeg så støl i leggene som jeg ikke har vært siden jeg stod på skøyter en vinter etter mange års fravær. Jeg er ikke vant til å måtte bruke muskler for å kompensere for hellende underlag. Byen består også av mange farger og nyanser. Jorden er rød, gresset grønnere enn lenger sør i Argentina, og menneskene er en herlig sammensurium av alle verdens farger, både i fysisk utseende og i de mange tradisjonelle draktene de bærer fra hele verden, spesielt nå under "Fiesta del inmigrante" 6. - 16. september.

Jeg passerer en barneskole, hvor barna er i full lek i friminuttet. Antall lyse hoder, lyse øyne og bleke armer og føtter skulle tilsi at jeg tittet inn på hvilken som helst norsk barneskole. Det er bare det at vi befinner oss midt i Argentinas jungel, med 35-40 varmegrader, hvor alle snakker spansk, men hvor alle har en immigranthistorie eller fem i familien. De første som bygget og bodde i Oberá var svensker. Siden er det kommet immigranter fra hele Europa, og Oberá kan skryte av mer enn 30 nasjonaliteter i byen og mer enn 40 kirkeretninger. I Parque de Naciones har hvert "kollektiv" fått sitt typiske hus, og jeg besøkte casa Nordica hvor jeg får servert fårikål midt i tropesteken.

Ingen ser to ganger på meg her. Jeg er ikke eksotisk slik jeg ellers har vært i Argentina og Bolivia. Ingen tar kontakt for å høre hvor jeg kommer fra. Jeg får noen kommentarer henslengt fra menn langs veien, men det er antagelig fordi de ikke kunne huske å ha sett denne jenta før. Jeg tror ikke det faller dem inn at jeg ikke er fra regionen. Faktisk er det vanskeligere her enn ellers å få kontakt med folk, noe som satte meg ut første dagen. Alle hoteller var fulle i forbindelse med festivalen, men det fantes liten velvilje til å henvise meg til andre steder, ringe, sjekke, eller finne løsninger. Jeg ble temmelig motløs der jeg hadde reist hele natten, var utslitt, sulten og lengtet en dusj. En sa nærmest at jeg kunne gi opp, for de ansatte var lei av at folk ringte og spurte etter rom. Under tvil fikk jeg endelig et rom hjemme hos en merkelig dame, som ikke likte at jeg var alene, for hun hadde jo plass til mange, og trodde ikke eventuelle nykommere ville like å måtte dele bad med meg. Hun ville jo tape penger på å leie ut til meg. Andre dagen, etter en god natts søvn, var jeg mitt gamle jeg igjen, og kontakten gikk mye lettere.

Jeg hadde to mål med mitt besøk i Oberá, og et av dem av deltagelse på immigrant-festivalen. Mer om den i morgen. Etter vel gjennomførte oppdrag, har jeg nå tatt meg tid til en turist-attraksjon. Jeg har derfor satt meg på bussen igjen, og 9 timer senere, enda lenger enn langt inne i jungelen, er jeg nå på grensen mellom Brasil og Argentina og i morgen skal jeg iaktta djevelens strupe som sluker vannfallene ved Iguazu. Gleder meg:


(Foto: Elisa Vik)