tiqui

Når jeg nå er tilbake i Buenos Aires etter nesten tre uker i Bolivia, slår det meg hvor enkelt det er å komme seg rundt med transportsystemet i Bolivia. Transporten er enorm og svært godt utbygget i Argentina også, men det er trangt om plassen, er ofte forsinkelser og ikke særlig behagelig, selv om man selvsagt kommer frem.

I Cochabamba er den kollektive lokaltransporten drevet av ulike kooperativer som består enten av microbusser eller av taxi-trufier. Microbussene kan enten være store busser eller varevogn-størrelse med flere seter, mens taxi-trufiene er vanlige personbiler med plass til fem passasjerer. Både microbusser og trufier har sitt linjenummer og kjører en fast oppsatt rute.


(Trafikkbilde fra San Martin og Ecuador: Micro J og 35,  trufi nr 110, en taxi og tre personbiler.
Ofte er privatbilene i mindretall i trafikkbildet.)


Det finnes ingen holdeplasser. Dersom jeg skal fra den nordlige bydelen til sentrum stiller jeg meg opp langs ruten - hvorsomhelst, og gir tegn til forbipasserende microer eller trufier at jeg vil være med. De stopper hvor som helst langs ruten så lenge det er plass i kjøretøyet. Når jeg setter meg inn betaler jeg halvannen boliviano (ca 1 krone) uansett hvor langt jeg skal. Når jeg så vil av, kan jeg be sjåføren sette meg av på hjørnet, på broen, ved den og den butikken, eller hvor det måtte passe meg best. Det vanligste er å rope "en la esquina, por favor!"

Det som er genialt med trufiene er at de bare tar fem passasjerer. Når det ikke er plass til flere blir det heller ingen flere stopp før noen skal av, så man kommer usedvanlig fort frem. Microene tar gjerne litt lenger tid, men like fleksible.

Ikke minst, det er går aldri lang tid før det kommer en eller flere kjøretøy som går dit man vil. I løpet av fem minutter kan det gjerne passere 10-12 stykker, og opptil flere av samme rute. Det er fleksibelt, det er enkelt, det er effektivt, det sikrer at folk faktisk tar kollektivt i stedet for å bruke egen bil, og man kommer frem i tide på en behagelig måte uten å tenke på tiden eller hvor langt det er å gå fra nærmeste stoppested.

Likevel opplever nok sjåførene stadig forsøk på å tilsnike seg transport uten å betale den obligatoriske prisen. "Jeg skal jo bare noen få kvartaler, jo!" er vanlig å høre. En dag så jeg et håndskrevet lapp som hang rett over sjåføren:
"Pasaje individual: 1,50. Una cuadrita: 1,50, Aquisito, no mas: 1,50 NO INSISTA!" =
"Enkeltbillett: 1,50, et lite kvartal: 1,50, Rett i nærheten: 1,50, ikke insister!"

Men alle slike fantastiske ordninger faller vel gjennom av og til. Som for eksempel min avreisedag. 2. september var nemlig "Dia de peatones" - fotgjengernes dag. Da kjører nemlig ingen, hverken micro, trufi, taxi eller privatbiler. Og jeg skulle til flyplassen...

Det nytter ikke å prøve å skaffe en bil heller, for denne dagen legges det ut hindringer i veien slik at bare syklister og fotgjengere kan passere.

Heldigvis har jeg lært å reise med lite bagasje, så denne gangen gikk det strålende selv uten transport, og selv om det tok oss nesten tre timer å komme seg til flyplassen med to personer, to ryggsekker og bare en sykkel...



Tiqui ankommer flyplassen på sykkel. Antagelig den første, siste og eneste gang det kommer til å skje noensinne.