tiqui

Første møte

Det har passert fem år siden sist. Da flyet gled over fjellene, og jeg plutselig kjente igjen utkanten av Cochabamba-dalen begynte jeg å gråte. Mens vi gled over Mizque, de sørlige shanty-bydelene, skimtet nabobyen Sacaba og fløy forbi den store Kristus-statuen (som er bittelitt større enn den i Rio), var jeg med et tilbake i det øyeblikket jeg lettet og forlot Cochabamba i 2003. Jeg kløp meg i armen for å sjekke om det var virkelig, om jeg drømte, eller om de siste fem årene hadde vært en drøm, og at jeg nå endelig hadde våknet igjen. Det føltes som om flyet som tok meg til Norge bare hadde snudd, og nå satte meg ned igjen. Da jeg steg ut av flyet, nesten forventet jeg å se Armando fortsatt vinkende på utsiktsbalkongen, der han hadde vinket da jeg forlot byen. Armando, som en av bestevennene til Erick, hadde lovet å ta vare på meg de siste dagene før jeg dro, mens Erick måtte reise til Argentina med ærend for familiens forretninger.

 

 

Men Armando stod ikke lenger på utkikksbalkongen. Armando har giftet seg, og venter barn i disse dager, så Erick ser ikke mye til ham lenger. De andre vennene han ser i noenlunde samme situasjon, og vennegjengen er ikke lenger en gjeng som møtes jevnlig. Det var i epoken når de norske jentene var her, det.

Byutvikling

Jeg hadde forlatt mesteparten av tingene mine i Buenos Aires for å slippe å sjekke inn bagasje, og spankulerte derfor som førstemann ut av passkontrollen. Der satt Erick og ventet på meg, nesten den samme, kanskje bare litt rundere i ansiktet. Sist han hentet meg på flyplassen kom jeg fra New York i 2002, og vi tok taxi sammen til byen. Denne gangen hentet han meg med bil, hans fars bil, og fra Chimba kjørte vi ukjente veier. Cochabamba har fått en helt ny aveny som heter Beijing hvor det tidligere var en støvete og forsøplet kanal. Nå var det en bred gate med gress, blomster og benker i midten som omkranset kanalen. Søppelet er forsvunnet og kanalen er blitt en liten vakker elv.

 

Kjente trakter

Men så kom vi inn på kjente veier. Fra Beijing så jeg plutselig kirken i Sarcobamba, bydelen hvor jeg bodde for fem år siden. Vi passerte rundkjøringen hvor jeg pleide å hoppe av micro-bussen i Avenida America, og hvor jeg så ofte hadde spasert med Chasqui, hunden min, til markedet for å handle mat. Nå bodde det ikke lenger kjente folk i huset mitt, og da jeg senere ruslet ned gaten "min" og kom litt for nære porten, ble jeg møtt av gneldringen til to ukjente bikkjer. Jeg fikk ikke engang tittet inn gjennom luken og inn i hagen. Men det gjør kanskje ikke så mye, for steder er ikke det samme uten menneskene som tilhører minnene.

Til slutt var vi fremme ved huset i Cantaritos, hvor Erick fortsatt bor samme med hunden sin Perdigo og hans far. Perdigo er nå 10 år gammel, men like spretten og vilter som før. Han likte meg ikke til å begynne med, kanskje fordi jeg alltid luktet av en annen hund, Chasqui. Men til slutt hadde vi blitt gode venner. Og selv om det hadde gått fem år, husket han meg. Ingen bjeffing, ikke en lyd, bare hoppende og dansende glede. I huset til Erick var alt ved det samme. Like stort og vakkert, like rotete som det gjerne blir når menn bor med menn. Like mange kabler liggende rundt som det muliggens blir når man jobber med elektronikk? Like støvete som det lett blir når det ikke regner, og man har en hund som løper inn og ut av huset hele dagen.

 

Byminner

Jeg manglet en del vitale ting, så vi dro til La Cancha - det store markedet i byen for å handle håndkle, shampo og balsam og noe kveldsmat. Vi hoppet av trufien i hovedgaten El Prado og gikk derfra. Herfra strømmet minnene på. Vi passert bygningen hvor et annet norsk par bodde på den tiden, og hvor vi hadde hatt en forrykende fest. Vi satte oss ned i skyggen på Plaza Colon og mimret om den kvelden vi feiret universitetsavslutningen til Erick. Vi ruslet ned 25 de Mayo og tittet inn i de nye lokalene til Casablanca, stamstedet mitt som tidligere lå i calle España. Skiltet hadde de tatt med seg, bord og stoler lignet, men jeg så ingen kjente fjes. Jeg måtte ta en runde inn, og da jeg så tekoppene og tallerkenene husket jeg plutselig hva jeg alltid pleide å spise - panqueque margarita. Fylte pannekaker med tomater, avokado og ost. Jeg dro dit igjen alene en annen dag for å se om smaken også var den samme, og jeg ble ikke skuffet. Pannekaken ble fortsatt til og med servert med en svart oliven presset ned på midten som pynt.

La Cancha var som før, livlig, travelt, tett og trangt. Prisene har imidlertid steget, og selv om det koster mer å bo her nå, er jeg glad for det. For økte priser betyr jo tross alt at de som selger tjener litt mer, og de har lenge igjen før Bolivia blir dyrt i forhold til nabolandene. Da vi hadde fått handlet alt vi skulle hadde vi havnet i den østre utkanten, og vi tok en micro derfra og hjem, for vi ville slappe av noen timer før vi skulle ut på den virkelige vandringen.

 

Ny pilgrimsvandring

Denne onsdagen var dagen for pilgrimsvandringen til Urkupiña i Quillacollo, nabobyen i vest. Jeg hadde gått strekningen for fem år siden, den gangen alene, min tredje dag i Cochabamba og uten å helt vite hvordan jeg skulle komme meg hverken frem eller tilbake. Denne gangen gikk vi sammen. Vi dro ut i 2-tiden, gikk ned fra den nordlige bydelen Colquiri langs en av de nye avenyene, og havnet ut i Blanco Galindo, gaten som binder Cochabamba sammen med Quillacollo, omtrent 3 kilometer utenfor bysentrum av Cochabamba. Der møtte vi folkemengden som var på samme vei. Traskende i mørket og kulden, barn, unge og gamle. Kilometer etter kilometer passerte vi de små peri-urbane sentra, rundkjøringer med elaborarte utsmykninger, mengder av gateselgere langs ruten som solgte kald og varm drikke, popcorn, hamburgere, kjeks og annet snacks.

 

 

Vandringen hadde begynt ved midnatt, og veien var allerede blitt en stor søppelhaug etter alle som hadde vandret før oss. Vi kjøpte popcorn, og linaza-juice, et slags avkok av linaza-frø som skal være bra for fordøyelsen. Juicen ble servert i små plastikkposter, knyttet sammen rundt et sugerør. Og langs veien kunne man se at mange hadde drukket det samme og etterpå sluppet posene rett ned når de var tomme. To timer senere var vi sultne igjen og endte opp ved en hamburger-stand. Til pilgrimsvandring å være er det ganske luksus å ha uendelig tilgang på mat og drikke hvorsomhelst langs ruten. Omtrent ved 6-tiden trasket vi gjennom byporten til Quillacollo, men enda var det noen kilometer igjen frem til kirken hvor hovedpersonen for feiringen befinner seg, jomfruen av Urkupiña. Nå var det fryktelig kaldt, og vi stanset et øyeblikk for å drikke varm api og spise buñuelo. Api er en slags flytende krydret og sukret mais-suppe som drikkes varmt av glass, mens buñuelos er fritert pastry-deig med fyll av ost. Dette er typiske smaker fra Bolivia som jeg har savnet, og som var med på å hilse meg velkommen "hjem".

 

Mens lyset og solen tittet frem bante vi oss vei til kirken og overhørte deler av messen, før vi begge var soveklare. Med de siste kreftene trasket vi oss tilbake gjennom gatene og fant en micro som tok oss tilbake til Cochabamba, mens de som fortsatt var våkne dro videre til Calvarios (Golgata) for å hugge ut en stein og be jomfruen om velsignelse.

Min første dag tilbake i Cochabamba og jeg hadde allerede gjenopplevd den første tiden mange ganger.