Høflighet og paranoia

Selv om jeg hadde forventet mer høflighet i Argentina enn i Norge, er jeg likevel forbløffet mange ganger. Jeg har ikke enda helt vendt meg til at menn alltid venter og slipper meg gjennom dører eller smale passasjer først, at de trekker ut stolen din, at de slipper deg foran i kassakøen og reiser seg for deg på t-banen. Jeg har heller ikke helt vendt meg til at man stiller seg i kø allerede på buss-stoppet lenge før bussen kommer i en lang linje. Og jeg kommer vel aldri til å helt forsone meg med at menn ofte vil betale hele regningen når vi er ute. Her henger jeg litt for fast i både rettferdighetsprinsipper og ønsket om å ikke skylde noen for mye. Hvis jeg må la mannen betale, så sørger jeg iallfall for å spandere noe tilbake neste gang. Men jeg liker det. Jeg liker at man gjør en innsats for å smøre samfunnets tannhjul så møter mellom mennesker går lettere.

Selektiv høflighet
Nettopp fordi argentinerne er så flinke på dette området når det gjelder relasjoner mellom kvinner og menn, og i buss- og kassekøer forbauser det meg virkelig at man på t-baneperrongen er like uoppdragne her som i Oslo. På perrongen er det ingen kødannelse, og man har en tendens til å stimle sammen foran vogndørene og presse på slik at de stakkarne som skal av har et svare strev med å buksere seg vei gjennom mengden. Inne i vognen er man høflig og gir sitteplass til eldre damer og andre damer i lav-trafikk tider, men i rushtiden forsvinner alle hensyn. Da gjelder det å presse mest mulig folk inn på kvadratmeteren og det skjer ikke særlig forsiktig heller. Likevel vender man tilbake til høflige fraser når man skal av: "Con permiso" eller -"med deres tillatelse" møtes som regel med et høflig og vennlig "pase, por favor", "værsågod passer", midt i den skubbende og bølgende krøttersammenstimlingen av mennesker.

Det er også forbausende at den høfligheten som er så innarbeidet på disse første stedene heller ikke ser ut til å gjelde ute i gaten og på fortauene. Fortauene er smale og det er av og til nødvendig å gjøre noen smygende manøvreringer for å man skal kunne passere hverandre i motgående retning, men dette skjer i aller siste sekund og uten en hensynsfull mine om det skjer i det hele tatt. I går hadde en mor med en sønn stø kurs rett mot meg, og jeg stanset helt opp på fortauet to meter før krasjet. Likevel enset ikke moren meg og lot sønnen sin gå rett i meg. En annen dame skubbet meg nesten ut i trafikken og uten å vike en tomme da jeg prøvde å passere henne på yttersiden, selv om hun hadde god plass på innsiden av fortauet.

Paranoia
En dag da jeg kom hjem stod en gammel mann og låste seg inn i oppgangen vår. Jeg ventet med nøkkelen klar da han hadde gått innenfor, og stod klar til å lukke døren foran ansiktet mitt. Jeg viste ham nøkkelen min og han godtok det nølende og slapp meg innenfor. I heisen var han enda ikke helt sikker, og spurte meg hvilken etasje jeg skulle i før han ville trykke på sin egen etasje. Da jeg trykket på min etasje sa han litt flau: "Jeg beklager, men her i Argentina har paranoiaen overtatt for høfligheten." Jeg beroliget ham og sa jeg var glad han passet på å lukke døren, for vi vil jo alle være trygge. Men det er noe i det han sier, og det har sammenheng med den opplevelsen de fleste har av at kriminalnivået har økt siden krisen i 2001.

Mediesirkus
Samtidig har denne følelsen base i medienes presentasjon av kriminalitet, sikkerhet og trygghet i byen. Det snakkes om okkuperte hus, illegale innvandrere, organisert kriminalitet, ran, innbrudd i stadig økende grad. De aller fleste synes det er blitt farligere i byen, men veldig få har reelle erfaringer med farlige situasjoner utover synet av mange fattige mennesker som roter gjennom søpla etter spiselige rester, madrasser, tepper, pappkartong osv som mange bruker til å overnatte på gaten. En venninne av meg fikk nesten panikk og begynte å løpe bortover gaten da en guttunge tigget henne om å få en mynt. Da jeg beroliget henne med at han bare spurte henne om penger, gikk samtalen automatisk over på hva mediene rapporterer.

Inntrykk av mengden eller enkeltmennesker?
Jeg snakket med en taxisjåfør i går som spurte meg hvordan jeg liker Buenos Aires. Som sant var sa jeg at jeg virkelig har sansen for byen, og aller mest for menneskene. Han ble veldig overrasket og sa han selv hadde et inntrykk av portenos som var skikkelig elendig - han foretrakk de ærlige menneskene fra innlandet. Jeg kommenterte at alle sier dette om folket i byen, men når jeg snakker om menneskene går jeg ut i fra de virkelige menneskene jeg blir kjent med, og der har jeg enten vært veldig heldig eller så er ikke virkelige folk så ille som alle (også de hyggelige) vil ha det til. Absolutt alle jeg har blitt kjent med eller snakket med i en eller annen sammenheng har vært vennlige, høflige, åpne, hjelpsomme og fine mennesker. Alle som en snakker de om hvor forferdelige andre mennesker er (bortsett fra dem selv, selvsagt), men jeg skulle ikke forundre meg om ikke dette er et overdimensjonert og oppblåst bilde konstruert av media, og at folk likevel har i besittelse sine høflige tradisjoner og væremåter, men bare er mer på vakt nå.

Nære og fjerne relasjoner
Denne konstante nødvendigheten av å være på vakt er kanskje årsaken til de merkelige motsigelsene i høflig adferd på ulike områder. På områder med mindre forhold og færre mennesker lever høfligheten i beste velgående, samt blant kjente. På større arenaer med større folkemengder og større trengsel glir påpasseligheten over i paranoia og uhøflighet i større eller mindre grad.

Jeg vet ikke hvordan det var her før 2001, men tross store økonomiske problemer, tror jeg menneskene er de samme. Men nå er det viktigere å vokte seg for å miste noe, og godt hjulpet av medienes opphausing av kriminalnivået, resulterer det i en paranoia som gjør at en venninne av meg aldri tar bussen eller t-banen - ikke engang på dagtid. En gave til taxi-næringene her. Denne paranoiaen fører også til at høfligheten blir selektiv. Man sparer den til dem man stoler på. Taxisjåføren gav meg det største komplimentet hittil. Han forklarte nemlig mine positive opplevelser i Buenos Aires nettopp ved at jeg inngav tillit. Siden jeg møter mennesker med et smil, og postive fordommer ville de også reagere lignene på meg. Adferden man møter er jo en dynamikk av hvordan man selv oppfører seg, forklarte  han. Han selv pleide ikke prate med kundene sine, til det var han for uinteressert i portenos. Men han mente det var annerledes med meg, med meg kunne han prate. 

Mitt inntrykk har jeg selvsagt basert på de stadige erfaringene jeg har med virkelige mennesker jeg treffer her, og ikke på advarsler, medier eller stereotypiske beskrivelser. Virkelige mennesker passer sjelden inn i stereotyper. Og med taxisjåførens bekreftelse på min mistanke om at positiv adferd lokker frem positiv adferd hos andre, så kommer jeg fortsatt til å tviholde på denne innstillingen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar