tiqui

- "Jammen de andre gjør det også! Da kan vel jeg?"

Hørt det før?

Hvor kommer det fra at man relaterer kvaliteten på egne handlinger i forhold til hvor gode eller dårlige handlinger andre gjør? Blir en gal handling mindre gal om andre også gjør det? Blir en dum handling smartere fordi mange andre er like dumme? Blir en ulovlig handling mer lovlig dersom flere andre tillater seg det samme?

Ansvarsfraskrivelse kaller jeg det. Og ansvar har man for sine egne handlinger, uansett om det finnes andre i verden som gjør det samme. Jeg hevder at man på ingen måte kan rettferdiggjøre egne handlinger basert på andres handlinger. Dine handlinger må stå for seg selv, og du må kunne stå for dem uavhengig av andre. Ansvaret er ditt for dine valg, og ditt alene.

"Men jeg vet ikke om hun er trofast, da spiller det vel ingen rolle om jeg er det?"
Han hadde ikke engang tenkt over å si det, at han hadde en kjæreste som ikke bodde i byen. Til det var flørten altfor spennende, altfor oppslukende. Denne jenta var her og nå, og hvem ville vel få vite noe? Han visste ikke engang hvordan han var havnet i denne situasjonen der hennes halvveis spøkefulle spørsmål tvinget ham til å innrømme det, jo, han hadde en kjæreste...

- Men, hvis du har kjæreste, hva i alle dager gjør du her med meg, da?
- Fordi jeg har lyst! Han prøver med sine lure blikk å finne tilbake til den gode stemningen de hadde bare for en liten stund siden. Men hennes plutselige alvorlige tone bringer ham ned på jorden:

- Synes du det er riktig?
- Tja, hun bor jo ikke her, jeg vet jo ikke hva hun gjør, så da er det vel ikke så galt?
- Men du oppfører deg ikke akkurat som om vi var venner, synes du vel?
- Mnjaei, men det har jo ikke akkurat skjedd noe.
- Nei, det har ikke skjedd noe fordi jeg stoppet deg...
- Uansett vil jo hun ikke vite noe om det, og jeg vet jo ikke hva hun gjør, så...
- Mener du virkelig at det blir bedre av at hun ikke vet? Du vet jo! Dette dreier seg jo om en grunnleggende respekt for kjæresten din. Du må behandle henne bra, uansett om hun vet det eller ei. Dessuten dreier det seg også om respekt overfor meg! Helt til nå har du ikke fortalt meg at du har kjæreste!

Ansiktet hans sank over i alvorlige folder, skuffelse, ergrelse, kanskje ørlite skam.
- Kanskje jeg skulle gå?
- Ja, det synes jeg!
- Det er jo sent. Ble du sint?
- Ja, nei, sint er ikke ordet. Skuffet er riktigere. Slik mistet jeg respekten...
- Ikke vær slik!
- Si meg, er det slik dere menn tenker?
- Hmmm, jeg ja, men jeg kan jo ikke si at alle er slik. Jeg ser ikke noe galt i det. Jeg vet jo ikke hva hun gjør heller.

Slukøret forlot han henne uten å helt skjønne hva hun hadde sagt. "Behandle henne pent!" var det siste hun sa før hun lukket døren etter ham.



"Han såret meg, da har han bare godt av at jeg slår tilbake med samme mynt!"
Hun kom gledestrålende og viste meg den utspekulerte sms'en hun hadde brukt ettermiddagen på å formulere.
- "Den kommer til å slå bena under ham, han kommer ikke til å kunne konsentrere seg om noe i flere dager når han får denne!"

Som den gledesdreper jeg kan være noen ganger spurte jeg:
- Men hva vil du oppnå med det?
- At han skal få tenke gjennom hva han har gjort, at han skal få lide litt, slik han lot meg lide.
- Tror du denne sms'en for ham til å tenke gjennom egne handlinger? Eller tror du han for alltid avskriver deg som psyko, og mister den siste respekten for deg? Og hva oppnår du for deg selv? Jeg har alltid vært av den oppfatning at den beste hevn er å leve bra - for seg selv, ikke sette kjepper i hjulene på andre.

Hun stirrer litt uforstående på meg et øyeblikk før hun griper tilbake til bortforklaringene.
- Men du vet ikke hvordan han har såret meg. Han har også oppført seg dårlig overfor meg, latt meg gå rundt å lure i dagesvis og ødelagt mange dager for meg.

Jeg angriper temaet fra en annen vinkel og spør - kanskje uventet:
- Elsker du ham?

De store øynene hennes blir enda større, og det går et halvt sekund før hun nesten kaster ut det selvfølgelige:
- Ja, selvsagt elsker jeg ham, ellers ville jeg ikke jobbet så hardt for å få ham tilbake. Ellers ville det ikke såret sånn når han behandlet meg dårlig.

Jeg setter inn støtet:
- Hvis du elsker ham, hvorfor ville du da ønske at han skulle lide når du vet hvor hardt det sårer når en du elsker behandler deg dårlig. Når din reaksjon er å svare med samme mynt enda så vondt du vet at det gjør - tror du da at dere løser noe som helst på den måten? Tror du at han plutselig vil være den som slutter med den sårende onde sirkelen fordi du sårer like mye som ham?

Å elske noen er å ville dem det beste, aldri ville gjøre dem noe vondt, uansett om det som skal til utelukker deg selv. Slik er kjærligheten i mine øyne.

Jeg drepte den iltre hevnlystige iveren hennes. Hun slettet meldingen og sukket oppgitt da det gikk opp for henne at det var hennes egne følelser hun måtte ta tak i i stedet for å bruke all sin energi på å manipulere hans.


Finnes det flere mennesker der ute som tar ansvar for egne handlinger, og som ikke griper til bortforklaringer basert på andres dumhet, ignoranse, ondskap og arroganse? Finnes det flere i verden som skjønner at skal man få respekt må man fortjene den og tilby den, og vite med seg selv at man er i besittelse av den? Finnes det flere som tar selvstendige valg og som står for dem uavhengig av hva andre måtte si, gjøre eller velge? Mennesker som måler seg selv mot sin egen samvittighet?