tiqui

Jeg sitter alene i mørket. Det eneste lyset er det blålige fra skjermen på laptopen. Da jeg satte meg ned var det solskinn. Det lyste gjennom glassdørene med mosaikk og varmet ryggen min. Jeg la ikke merke til at det gylne skinnet sakte ble fargeløst og mistet skjæret i det solen gikk ned. Jeg la ikke merke til at det ble mørkt. Ikke før fingrene var i ferd med å stivne på tastaturet gikk det opp for meg. Lyset var ikke bare forsvunnet, men de få ekstra varmegradene fra dagslyset var forsvunnet, og kulden hadde satt seg i kroppen min. Jeg hadde ikke merket det, mens all min energi var fokusert på nedtegnelser av tanker, historier og fortellinger. Det hastet, for historiene var ikke mine. De var blitt fortalt meg, og de måtte ned på papiret før jeg glemte detaljene. Da fingrene stivnet hadde jeg sittet slik stille i timesvis.

Ennå mangler mye, men kanskje har jeg fått beskrevet såpass at jeg vil huske resten til varmen er kommet tilbake til fingrene og til resten av kroppen? Jeg vet ikke om det er verdt å risikere. Hva om de blir borte?

Jeg løfter blikket og ser mørket rundt meg. Kan man virkelig se mørket? Er det ikke slik at mørket hindrer synet? Likevel synes jeg å kunne se mørket som et objekt som har sneket seg inn på meg og omhyllet meg uten at jeg visste det, og som jeg var blind for så lenge øynene var fokusert på skjermen. Nå som jeg løfter blikket blir synsfeltet utvidet, rommet vokser og blir større nå som det er fyllt av mørke. Avstanden til døren virker uendelig. Jeg famler meg vei over gulvet for å slå på lyset.

Hvordan er det mulig å miste så kontakten med tid og sted? Alene i mørket med en laptop uten tilgang til nettet? Klokken er mange, det er for sent å gå noe sted nå. Det er ikke det at det er for sent å treffe mennesker i denne byen. Her begynner det sosiale livet først ved midnatt. Men det er for sent å gjøre seg i stand til å gå ut. Denne kvelden tilbringer jeg alene. I mørket var jeg ikke alene, da var jeg i selskap med meg selv. Nå, i lyset er jeg plutselig ensom. Hva skjedde?

Jeg blir astløs. Hvor er verden? Den var jo her nettopp, men lyset rev meg bort fra den, og nå er jeg helt i utkanten og prøver å hente meg inn igjen. Hos naboen har ropene mellom far og barn roet seg. Barna har antagelig lagt seg. Trafikken utenfor har også dempet seg. Jeg setter på musikk. Jeg trenger distraksjon. Francisco Canaro:

I tangovalsen er øynene lyset som viser vei:

"Tus ojos para mi serán, serán la luz de mi camino que con fe me guiarán por un sendero de esperanzas y esplendor porque tus ojos son mi amor."

Jeg tenker at det ikke er lyset som viser vei. Tvert imot er det mørket. For uten mørket ville man ikke kunne følge lyset. Uten at mørket omhyller en og utvider rommet vil ikke lyset være noen hjelp. Omhyllet av lys svinner fokuset, jeg blir rastløs og mister konsentrasjonen. I lyset er jeg avkledd og ensom, og retningene falmer.

Jeg slår av bryteren. Jeg står ved døren til synet har vendt seg til mørket igjen. Nå viser lyset vei. De bittesmå blå symbolene langs skjermen på laptopen angir hvor jeg skal. Jeg lar føttene smyge seg langs gulvet i takt med siste rest av tangovalsen mot den blå lysende rammen i mørket. Et smil brer seg om munnen, varmen har funnet veien tilbake til fingrene og jeg fortsetter å skrive. La verden seile, jeg vet hvor jeg skal. Mørket viser vei.