tiqui

Spørsmålet kommer fra ansikter som legger seg i uforstående folder. På grensen til bekymring.  Som om de ikke kan fatte at noen ville finne på å utsette seg for å være alene under noen omstendighet. Spørsmålet kommer hver dag. Men det kommer ikke fra alle. Det kommer fra dem som synes situasjonen er utenkelig, fra dem som aldri ville tenkt tanken på å oppsøke ensomheten. De som ikke stiller spørsmålet har ikke bare opplevd ensomheten, men søker den aktivt og vet at man ikke er alene så lenge man trives i sitt eget selskap. Disse som har opplevd gleden og styrken ved å være alene vet også at man aldri er lenge alene. Nettopp fordi det å oppsøke ensomheten skaper en slik god situasjon for å treffe andre, nye og helt annerledes mennesker enn om man alltid har utgangspunkt i et selskap.

Noen av dem vet også at det er helt nødvendig å være alene i perioder for at man skal skape slike nye relasjoner. De ville ikke oppstå om man ikke på hver sin kant møtes uten andre strenger i andre retninger. Noen av dem vet det ikke helt med formulerte tanker ennå, men har opplevd effekten noen ganger, og begynner å ane at ensomheten slett ikke skal fryktes, men heller omfavnes, nettopp på grunn av de mulighetene den gir for ekstraordinære selskap.

Jeg har alltid hatt behov for kortere perioder alene for å innhente energi nok til å være sosial. De som ser meg kun i større sosiale sammenhenger tenker kanskje at jeg alltid er slik? Men ingen av dem vet hvor asosial jeg må være for å kunne være sosial. Men jeg har ikke alltid forstått sammenhengen mellom disse stadiene, og jeg har ikke alltid turd å søke ensomheten, selv om jeg har hatt noe som trekker meg mot den. Jeg kjempet mot den i den tro at det er av det onde, at det nesten er farlig. Det er vel den samme frykten som lyser bak spørsmålet når mennesker stiller med måpende munn: "Er du her alene?"

På et punkt i livet mitt stod jeg plutselig helt ufrivillig alene. Mutters alene. Jeg var så vant til å være en del av relasjoner til andre at jeg ikke visste hvem jeg var bare i kraft av meg selv. Det var et sjokk. Ikke så mye det ingen andre var der, men at jeg ikke var der selv, jeg visste iallfall ikke på hvilken måte jeg skulle forholde meg til bare meg. Jeg måtte begynne å øve meg, lære meg å være alene, og venne meg til hvordan det var, og venne meg til å aktiv alene.

Jeg hadde aldri gått ut på byen alene før. Jeg bestemte meg for å øve på det. Den største frykten jeg hadde var at andre skulle legge merke til at jeg var alene. Hvorfor det? Hva slags holdninger har man tatt til seg for å bli flau over å være et individ uten tentakler til andre individer til enhver tid? Jeg begynte med konserter. Jeg tenkte at hvis jeg gikk alene på konserter hadde jeg en unnskyldning til å være der, selv om jeg ikke hadde avtale med noen. Likevel husker jeg det var tøft å entre et lokale, kjøpe seg noe å drikke, finne seg et sted å sitte uten å bli overfokusert på hvor mange som kunne se at man var alene. Flere ganger gikk jeg flere runder rundt lokalet før jeg turde å gå inn og gå gjennom denne smertefulle prosessen. De første gangene hadde jeg en tendens til å havne innerst i et hjørne, klemt opp mot veggen eller i en krok. Der jeg innbilte meg at jeg kunne gjemme meg bort, så ingen skulle se at jeg var alene. Selvsagt så alle det enda bedre da ? om de i det hele tatt så min vei. Betjeningene overså meg iallfall. Enten så de meg og trodde jeg ventet på noen og kom derfor ikke bort for å ta bestilling. Eller så så de meg rett og slett ikke fordi jeg lyktes i å gjemme meg.

Etter hvert lærte jeg meg å kunne sette meg i baren i stedet for i et hjørne. Da fikk jeg iallfall servering, og med et glass foran seg har man iallfall en gjenstand å holde seg fast i. Jeg husker jeg satt i baren i hele femten lange minutter før en konsert skulle begynne og følte meg utilpass. Litt lenger borte i baren satt nemlig en mann, og jeg var livredd for at han skulle legge merke til at jeg var alene og hva han da skulle tenke om meg. Da konserten endelig begynte snudde han seg på barkrakken og lente ryggen mot disken og det gikk opp for meg: Han var jo akkurat like alene som jeg! Selvsentrert som jeg var, hadde jeg kun tenkt på hva han kunne tenke om meg som jente alene, men jeg hadde ikke engang vurdert at han var alene. Noe av det absurde i denne frykten for å være alene fikk de skarpe kantene av den til å slipes.

Etter denne aha-opplevelsen og en følgende god konsertopplevelse har jeg fortsatt å utfordre meg selv til å være alene, være aktiv alene, ha opplevelser alene, reise alene, og det skumleste av alt: Møte andre mennesker alene. For hver gang er det lettere å gjøre det neste gang. For hver ny situasjon jeg har taklet alene er det mindre skummelt å gi seg i kast med neste. Og hver gang jeg innkasserer den fantastiske premien det er, både å mestre det, men også de ekstra magiske øyeblikkene jeg får oppleve, jo mer trekkes jeg mot nye situasjoner av ensomheten. Det er fortsatt litt skummelt av og til, men jeg vet at jeg har taklet det før, og at jeg vil takle det igjen.

I samme slengen har jeg truffet noen andre mennesker som har gjort lignende erfaringer. Og vi møtes nettopp fordi vi har oppsøkt ensomheten på samme sted, i samme situasjon. Vi ville aldri ha møtt hverandre om ikke utgangspunktet var slik. Alle burde utfordre seg selv med å være alene.