tiqui

Utfordringer for retningssansen
Jeg tok A-linjen inn til byen og tenkte det kunne være hyggelig å rusle sørover til San Telmo derfra, og la i vei, trodde jeg, i den retningen. Jeg har lært at man ikke skal vifte med kartet ute på gaten fordi man da gjerne signaliserer at man er i villrede og derfor kanskje et lettere offer for tyver, så jeg hadde sett meg ut en retning, noen gater jeg skulle passere for å kontrollere at jeg var på rett vei og håpet ellers å finne en hyggelig kafe på veien, eller en internett-kafe for å sjekke epost og noen andre linker.

 

Hvor i all verden?
Men som oftest går man andre veier enn man har tenkt, og i Buenos Aires kan retningssansen spille et puss. For det første er kartet mitt laget med utgangspunkt i havlinjen, slik at havnen ligger i bunnen, selv om det ikke er den sørlige delen av byen. Havnen går fra nord til sør, men ikke i rett linje, men kanskje fra Nordvest til Sørøst. Når da den delen av kartet som er opp (som vanligvis ellers ville vært nord) er i retning vest-sørvest og bunnen (som ellers ville vært sør) er mot øst-nordøst, kan hvem som helst bli forvirret. Og det hjelper ikke at tåken holder byen omringet i et ullent grep slik at man ikke kan orientere seg etter solen heller. Jeg trodde altså at jeg var på vei sørover, eller til venstre på kartet, og trodde jeg hadde kontroll på retningene da jeg rundet noen hjørner. Men da jeg plutselig befant meg i krysset mellom to av hovedgatene, Avenida de Mayo som går oppover (altså vest) og kom inn på tvers av 9. de Julio som går på tvers (altså nord-sør), og i tillegg så undergrunns-stasjonen to stasjoner lenger vest enn der jeg gikk av, da skjønte jeg at jeg måtte ha rotet fælt.

 

Jeg fant nærmeste Internett-locutorio og satte meg ved pc'en og sjekket kartet. Jammen hadde jeg valgt en diagonal-gate (en av to i hele sentrum) i stedet for rett gate, og dermed ved hjelp av to hjørner havnet i retning der jeg kom fra med A-linjen, og i stedet for å bevege meg i retning San Telmo, hadde jeg gått tilbake to stasjoner.

Hvorfor blir retningssansen forstyrret?
Jeg bruker vanligvis å ha en god retningssans. Jeg pleier å være flink til å finne frem på kart og til å orientere meg med utgangspunkt i solen, og kroppen pleier å være kompass-innstilt. Det er to ting som forstyrrer mine innarbeidede kroppslige orienteringsevner her. Det ene er tåken som gjør at alle himmelretninger ser like ut når som helst på dagen. Det andre er måten kartene er lagt opp. For selv om jeg vet med nylig ervervet kunnskap at vest er opp og øst er ned på kartet, så kobler hjernen - og kroppen - først med nord og sør, før jeg korrigerer meg selv med vest og øst. Faktisk må jeg tenke meg om nå når jeg skriver det hver gang, for å være sikker på at jeg ikke tabber meg ut.

 

Treghet i kroppslig hukommelse
Alle har vært borti kroppslig kunnskaps uendelige treghet til å vike for nyervervet kunnskap. Det som ligger lagret i fingrene, i bevegelsene og vanen er vond å vende til det som foreløpig bare ligger lagret i bevisstheten og hukommelsen. Når man ominnreder på kjøkken og flytter søppelkurven, hvor mange har ikke gang på gang - kanskje i månedsvis - tatt turen innom skapet under vasken, bøyd seg ned og vært i ferd med å kaste noe, før man tar seg i det og minner seg selv på at man flyttet søppelkurven til motsatt hjørne for to måneder siden? Hvor mange kaster ikke blikket opp på veggen der det engang hang en klokke for tre år siden, før de tar seg i det og minner seg selv på at den nå henger ute i gangen?

Dette er det jeg opplever nå i forhold himmelretningene og den nye måten (for meg) å presentere kartinformasjon. Jeg vet at jeg kan snu kartet slik at nord er opp, men da er gatenavnene oppned og vanskelig å finne frem i. Da jeg ruslet nede i havnestrøket i går og ikke tenkte over retningen i farten, revnet plutselig tåken opp litt og solen viste seg noen minutter. Den inntrengende protesten som meldte seg i kroppen min var umiddelbar, et øyeblikk trodde jeg at jeg litt utpå dagen stirret på solen i nordøstlig retning og jeg trodde jeg var blitt gal, før jeg noen sekunder senere fikk tatt meg sammen og minnet meg på dette var vest, og solen var på vei ned i havet om noen timer.