tiqui

Jeg bor i barrio Balvanera. I går ruslet jeg litt rundt litt vilkårlig bare for å få et førsteinntrykk. Gatebildet i bydelen Balvanera er som forventet, gater og fortauer ligner veldig på byene i Bolivia, men menneskene er helt annerledes. Det vil si, det rusler rundt flere bolivianere her, og folk fra Andes generelt, og de skiller seg tydelig fra de argentinske, både på høyde, ansiktstrekk og kroppsform. Likevel er utseendemessig argentinere svært varierte. Det er alt fra de mørke dype brune øyne og kullsvart hår til lyshudete og grå/blåfargede øyne som vitner om herkomst fra europeiske land, mest sannsynlig tysk og nederlandsk. Her er både fattig og rik, uteliggere og fine fruer. Det er også påfallende at veldig mange av de gamle menneskene som stavrer seg rundt er lyse. De forteller med utseendet sitt historien om når utvandringen fra germanske landene var størst, og de skiller seg ut fra den øvrige befolkningen med sine lyse rynker fra et liv som fremmed fugl.

Her er gule gåmenn på trafikklysene i stedet for grønne. Mens bilene har tilsvarene rødt, gult og grønne lys i kryssene. Riktignok er den grønne mannen i Norge like stillestående som den røde, mens den gule her nesten ser ut til å løpe. Det skulle jo stemme godt med taxisjåførens beskrivelse av trafikken som kald og hastig.

Jeg føler meg trygg i gaten. Det eneste jeg hittil har stusset litt engstelig over er menn som henger i portrom. Mange bygninger har et innhuk til porten, og veldig mange av disse henger det menn. Ofte bare en enslig, som støtter seg mot veggen, og titter ut på gaten og forbipasserende. Dette fenomenet finner jeg noe forstyrrende, fordi jeg føler meg iakttatt. Antagelig er flere av disse portrom-mennene vaktmestre som arbeider i bygningene, og derfor bare årvåkne av den grunn. Men følelsen av å bli stirret på gir et gys.

Noen refleksjoner rundt offentlighet og privathet
En mann lå på tvers på fortauet i Alberti, og liggende sendte han en stråle tvers over fortauet som randt ned i rennesteinen. En mor og datter på kanskje 7-8 år skulle akkurat til å passere ham, og ventet til han hadde latt vannet ferdig, før de fortsatte på sin ferd, tilsynelatende uberørt. Jeg tenkte at det må gjøre noe med barn å se folk ligge og late vannet midt på gaten på den måten, men det skal godt gjøres å skjerme dem mot alt i byen, og det var jo ingen farlig situasjon. Selv hadde jeg krysset gaten da jeg så strålen starte og observerte opptrinnet fra motsatt side.

Litt lenger bort i gaten satt en mor på huk med sin lille datter (kanskje 2år) på fanget og løftet bena hennes i været, så hun skulle kunne tisse mot et tre på fortauet. Både mor og den lille datteren var pent kledd og antagelig bare langt unna et innendørs toalett. Da slo jeg fra meg tanken om at det kunne være noe fælt for den første datteren å se uteliggeren late vannet, det å tisse offentlig var tydeligvis ikke noe man heftet seg ved.

Min reaksjon kom fordi jeg er vant til at å urinere offentlig ikke bare er en skam, men også forbudt med bøter og straff som følge. Likevel har vel de fleste i nøden gjort det likevel en gang også i Norge. Menn har kunnet skjule seg mot et innhuk i en bygning, kvinner har måttet huke seg ned bak en busk. Når nøden har meldt seg, gjør vi dette, ikke fordi vi ønsker å bryte loven, men fordi naturen krever det av oss. Kanskje var min første reaksjon et resultat av at vi har forbudt den naturligste ting av verden?

Kanskje tar man ikke skade av å se andre tisse bortsett fra når man i vår norske diskurs har bestemt seg for at det er ekkelt? Hva er årsaken til at vi engang bestemte oss for det? Hvorfor er det mindre ekkelt å være to på samme toalett innendørs, enn å se en av samme kjønn urinere utendørs?

Et motsatt tilfelle opplevde jeg i toalettkø på bussstasjonen i Potosi hvor en kvinne ikke klarte å vente lenger, satte seg ned midt på gulvet og lot strålen renne utover. Da var det lite fristende å trø på gulvet der etterpå, og jeg ville kanskje satt pris på om hun hadde gjort det utendørs. Ute forsvinner jo urinen ned i jorden, mens innendørs på sementgulvet blir den liggende og stinke. Hvorfor er det da i Norge eklere utendørs enn innendørs? Og hvorfor oppfatter vi det som en avskrekkende og kanskje til og med truende situasjon?

Det er interessant å utfordre sine egne tanker og fordommer som man ofte tar for gitt uten å tenke over årsaken til dem. Spesielt når man oppdager at holdningene, reglene og tankene rundt det er helt annerledes andre steder. Det har ikke alltid vært forbudt og bøtelagt med offentlig urinering i Norge, når og hvorfor ble det oppfattet som nødvendig å regulere dette? Hvorfor oppfatter vi det som naturlig å måtte skjule seg når man må late vannet, naturlig å regulere det, naturlig å forby og bøtelegge det, når vi alle har et naturlig behov som ikke alltid kan vente på lovlig vis?