tiqui

Foerste rapport fra argentinsk jord

Naa har jeg kommet frem, funnet leiligheten jeg skal bo i neste maaneden, funnet den naermeste internet-kafeen, det naermeste treningssenteret og den naermeste sjappen som selger empanadas og pizza, og fortaert halve pizzaen paa min takterrasse i straalende sol!

God stemning paa veien
Reisen begynte bra. Den siste sangen jeg hoerte foer jeg dro hjemmefra satte stemningen med Andrea Bocelli: Libertad! Naa begynte eventyret og friheten. Friheten fra jobb, plikter, studier, og begynnelsen paa en ny epoke for meg, paa mange maater. Passelig var den neste laaten jeg hoerte paa flyet "Epoca" av Gotan Project. Tenk at Air France hadde vaert saa omtenksomme aa spille tango paa flighten til Paris som for meg signaliserte baade ny epoke og nostalgi til de gamle epoker, til tangoens nostalgi og melankoli, og til svunne tiders hemmeligheter, som tross alt er maalet for mitt eventyr. "Aqui la vida renace", synger Gotan, "Her gjenfoedes livet", og sjelden har vel en reise foelt riktigere enn de fem foerste minuttene paa Air France mot Paris.

Paris
Charles de Gaulle var en skuffelse i forhold til at jeg skulle bruke fem timer der, og hadde planlagt aa lese og kose meg paa et koselig serveringssted, drikke vin og vaere litt i Frankrike. Det eneste som minnet om mitt indre bilde om Frankrike var en alpeluet mann som drakk vin og leste bok, ellers var hele terminalen et soergelig syn.

Etterhvert samlet det seg en koe av folk som skulle til Buenos Aires. Det var en merkelig forsamling, med tydelige blandede aner, italienske, tyske, spanske, og wannabe latino-blonde med 80-talls kruspermanent, paategnede oeyebryn og altfor mye sminke. Det var paafallende mange flotte menn og gutter etter min smak (nam!) og paafallende mange mindre pene og skravlete damer i alle aldre.

Dramatisk landing
Vi landet kl. 8 i tett taake. Det var en imponerende landing i bare 50 meter sikt, tross anbefaling fra taarnet om aa fortsette til Montevideo i haap om bedre vaer der. Vel nede ble vi tauet fra rullebanen og inn paa grunn av den elendige sikten. Vanligvis trenger man 200 meters sikt for aa kunne lande, kunne kapteinen opplyse oss om. Paa mange maater haapet jeg nesten aa lande i Montevideo, bare for aa faa start paa historien med en tvist. Likevel er det godt aa vaere fremme etter 14 timer i et sete som ikke kunne legges bakover. Men litt lidelse faar man finne seg i naar man skal gaa i fotsporene til en som tross alt tilbrakte mange uker paa baat foer han gikk i land i havnebyen Buenos Aires.

Paa flyplassen laa folk stroedd utover gulvet overalt, sovende, utslitte og i hulter til bulter med hverandre og bagasjen. Jeg stusset med tenkte bare de kanskje hadde overnattet eller maatte staa opp grytidlig for aa vaere paa flyplassen saa tidlig. Taxi-sjaafoeren kunne imidlertid fortelle at taaken hadde helt uventet holdt Buenos Aires omringet i nesten en uke, og at dette var helt unormalt. Senere, mens jeg kjoepte min utsoekte pizza saa jeg paa nyhetene, og jammen var det ikke et lengre innslag om flyplassen i dag, med bilder av disse haugene av folk jeg hadde sett. 28 avganger var blitt kansellert pga taaken og flere omdirigert til andre landingssteder. Folk var slitne, frustrerte, sure og oppbrakte og dette resulterte i konflikter mellom passasjerer og ansatte. Heldigvis kom jeg meg ned, og er paa plass der jeg skal vaere! Jeg har allerede faatt mitt foerste uoppfordrede kompliment paa supermarkedet da jeg handlet inn dagligvarer til leiligheten.

Velkommen til min nye epoke som blogger i Argentina! Her kommer det mer!