What goes around, comes around
Gryende mistanke
Jeg visste nemlig hvor han jobbet, og langt, langt tilbake minnes jeg et jobbintervju på den samme arbeidsplassen. I den perioden var jeg i en arbeidssøker-prosess hvor jeg produserte mange jobbsøknader om dagen og hadde opptil flere intervjuer i uken. Denne jobben hadde jeg søkt bare for å se om jeg ville bli innkalt til intervju. Jeg ville ikke egentlig ha den. Men etterhvert som jeg hadde vært på temmelig mange intervjuer, gikk det en sport i å vurdere arbeidsgiveres intervjuteknikker, like mye som å "selge seg selv".
Det hadde vært en diskusjon om forskjellen på kvinner og menn i denne prosessen, og jeg var blitt oppmerksom på at kvinner hadde en tendens til å søke jobber de var overkvalifisert for (og derfor helt sikkert behersket til mer enn fulle), mens menn oftere tok sjanser, turde å skryte av seg selv, tok jobber de egentlig ikke hadde forutsetninger for å gjøre, for deretter å gjøre det beste ut av det.
Et sosialt eksperiment
I dette intervjuet ville jeg øve meg på å være mann. Jeg ville teste reaksjonen på en kvinne som skrøt av seg selv, som viste urokkelig selvtillit på egne kunnskaper og ferdigheter på grensen til arroganse. Dessuten ville jeg oppføre meg som om det var denne arbeidsplassen som burde overbevise meg, ikke omvendt. Jeg gikk så langt at jeg korrigerte intervjueren på uttalen når han haltende prøvde å spørre meg om mine spanskkunnskaper.
Det var et sosialt eksperiment fra min side, og jeg fikk selvsagt aldri jobben. Det dreier seg nemlig ikke bare om at kvinner ikke tør, men også om hva andre forventer som kvinnelig adferd. Min adferd på intervjuet var atypisk og ukvinnelig, noe som gir reaksjoner og sanksjoner fordi man bryter med forventninger. Dessuten kan det hende de hadde bedre kandidater.
Hilsen fra fortiden
I det jeg rundet hjørnet og så ham stå å vente på meg visste jeg det. Det var ham, mannen jeg ydmyket da han intervjuet meg for flere år siden. Han syntes jeg så kjent ut, men klarte ikke å plassere meg. Jeg hjalp ham aldri å plassere meg heller.
Moralen (om det er noen moral) er at verden er liten, og det du foretar deg mot eller med mennesker du tror du aldri ser igjen, kan lett dukke opp i andre sammenhenger på uventede vis. Derfor kan det være fornuftig å tenke på sin adferd i lys av at man aldri helt er i stand til å brenne alle broer så lenge man lever i et sosialt samfunn.
Kostelig historie og du har akk så rett, Tiqui! :-D
Hatten av for deg, tiqui! Tøft eksperiment. :-)
Tankevekkende, i alle fall om det er slik du spekulerer. Det er det nok. Ingen tvil om at forventninger spiller en stor rolle for hvordan vi oppfører oss mot hverandre.
Men hvordan gikk treffet? Fant dere tonen? Skal dere treffes igjen?
Undre: Jeg kan jo ikke vite om det var derfor jeg ikke fikk jobben, men jeg hadde nok uansett takket nei. Moralen vet jeg mer om. Det skal godt gjøres at man aldri treffer på mennesker igjen selv om det virket usannsynlig der og da.
Radiohode: Ja, jeg syntes jeg var litt tøff, men har likevel vrengt meg med dårlig samvittighet for å ha ydmyket intervjueren. Ironien ble likevel morsom når vi mange år senere møttes på date. Da selvsagt med en helt annen oppførsel fra min side. ;)
Rabbagast: Det er jo en spekulasjon, men det er samtidig ganske tydelig at man reagerer på folk som oppfører seg på tvers av forventninger. Noen ganger er reaksjonene ubevisste og vi vet ikke helt hvorfor vi reagerer annet enn at noe skurrer i forhold til de kategoriene vi har til å tolke verden med.
Elle: Den første daten var hyggelig og vi møttes igjen noen ganger. Mer enn det ble det ikke.
Du er modig! Jeg har lekt med tanken på at det hadde vært morsomt å gjøre noe sånt men hadde aldri hatt guts nok til å gjennomføre det. Jag är impad!
Frøken M: Jeg hadde ingenting å tape, trodde jeg. Jeg var ikke redd for å ikke få jobben, da hadde jeg takket nei likevel. Men jeg hadde ikke regnet med den vriende dårlige samvittigheten etterpå som gjorde at jeg fortsatt hadde et pinlig minne av episoden, mens han tydeligvis hadde glemt den. Lite kunne jeg vite at jeg flere år senere skulle treffe den samme mannen på date.
Men du røpet aldri for ham hvor dere hadde møttes før?
Elle: Nei, det gjorde jeg ikke. ;)
Hehe, morsom historie! Men synd at kvinner skal huske det som en pinlig historie og eksperiment når de oppfører seg som mange menn gjør til vanlig.
Ata: ja, det er rart med det, men uansett hvor bevisst man er på det absurde i denne adferdsforskjellen mellom kvinner og menn, så har man gjennom et helt liv i det sosialiserte samfunnet delvis internalisert forventningene til de grader at samvittigheten slår ut på det.
Jeg hadde dårlig samvittighet for å ydmyke denne mannen i lange tider etterpå, selv om jeg hadde rett! Det er absurd og helt unødvendig at det skulle være pinlig, men slik reagerer man altså i ryggmargen mot bedre vitende.
Men det gjør det jo ikke noe mindre viktig å utfordre disse forventningene, for litt etter litt endres de og grensene for hva som trigger reaksjoner og sanksjoner ;) Mye av det som var utenkelig for en generasjon siden er tross alt både akseptert og godtatt nå, så det er bare å stå på med eksperimentene!
Tøft gjort ja, og tankevekkende. Det sies at de man tråkker på på sin vei oppover møter man igjen på nedturen. Noe helt annet selvfølgelig, men likevel det samme...
Goodwill: Ja, jeg tenker at man uansett bør ha i mente at ingen er sikre på at man aldri treffer mennesker igjen på sin ferd fra arena til arena og i nye livsfaser. Og med det i tankene velge sin adferd ;)
hmm.... tankevekkende....... men lærerikt;o)
Hei! Sitter her og leser på bloggen din fremfor å legge jeg meg nå. Takk for kjempefin sushikveld! ;D
Og du, angående det her; For et genialt eksperiment, og så kult skrevet om! Ja, ALLE burde reflektert mer omkring forventinger til hvordan de ulike kjønn skal og skal ikke oppføre seg, ikke annet å si om den saken. ;)
Hei? - godt å høre at det både var tankevekkende og lærerikt!
Lajirafapreciosa, så kult å se deg i kommentarfeltet! Takk i like måte for sushikvelden. En ting er å reflektere over utslag av kjønnsroller og forventninger, noe annet er å sakte, men sikkert endre dem.. det tar tid, det.
http://app.blogg.no/trackback/ping/5449107