tiqui

Hun kunne se ham for seg, det sjarmerende smilet, hvordan øynene funklet når han smilte, og den positive overraskelsen når de oppdaget at de til daglig ferdes i det samme området. Hun skulle ønske at hun hadde tatt mot til seg og gitt ham nummeret sitt, eller kanskje spurt om hans? Hvordan skulle hun nå kunne treffe ham igjen? Å rusle rundt i området i håp om at hun traff ham tilfeldig? Nei, det var litt for creapy. Hun vrengte hodet, kanskje hun kjente noen som kjente noen som kjente... ?

- "Men du kan jo bare finne nr hans på nettet, vel?" sa hennes litt for hjelpsomme kollega. Før hun visste ordet av det hadde kollegaen hennes satt seg ved maskinen og slått opp gulesider: - "Hva heter han?"
- "Jeg vet bare fornavnet, og området han bor i, vet ikke adressen engang!"
- "La oss se hva vi finner, kanskje er det ikke så mange.. "
- "men.. "
- "hva er postnummeret i det området, sa du? Nei, vent, vi skriver bare selve navnet på området, se her..!"


Skal, skal ikke?
Der stod det to treff svart på hvitt på skjermen. Det kunne være den ene, eller det kunne være den andre. Hun kjente det ble litt tøft dette, ville hun egentlig, kunne hun bare ringe da? Nei, det ville være for flaut. Dette gikk litt for fort, hun kjente at kollegaen gikk litt for fort frem her, dette var hun ikke helt klar for - eller kanskje?

- "Hva har du å tape?" spurte hennes kollega, og forklarte: - "Enten er det ham, og han vil synes det er hyggelig med positiv oppmerksomhet, eller så er det ikke ham, og da vil vedkommende aldri vite hvem du er likevel. Hvis du ikke prøver, vil det iallfall ikke skje noe, det er helt sikkert".
- "ja, men hva hvis han har kjæreste?"
- "da vet du i det minste, og slipper å tenke mer på det. Jeg ville faktisk blitt litt imponert hvis noen brukte energi på å finne meg, det er jo et veldig hyggelig kompliment!"

Som de fleste vet, det er mye lettere å kjøre bil når man sitter i passasjersetet. Det var så enkelt å si for hennes kollega, det var ikke hun som skulle bestemme seg for om hun skulle drite seg ut eller ikke. Skal, skal ikke...
Hun tenkte på det, veide for og mot, følte seg litt modigere med litt mildt press fra hennes overivrige kollega, kanskje... tja, hvis ikke skjedde det jo ikke noe, det var jo sant.




* Skal *
Det hoppet i magen hennes i det hun sendte avgårde sms'en. Pakket inn i mange ord for å mykne fallet i tilfelle hun bommet hadde hun mellom alle linjene spurt "Er du ham?

Svaret kom ikke så lenge etter og hun hadde funnet riktig person. Ja, det var ham. Hva nå? Hun måtte finne en måte å treffe ham, fortsette den fine samtalen der de slapp. Ok, nå kunne hun ikke veie for og mot så lenge, nå måtte hun bare stå løpet ut. Hva skulle hun skrive? Måtte ikke skremme ham bort, måtte ikke være for nøytral, ikke for mye, ikke for lite. Hvor i alle dager finnes den riktige balansen? Hun begynte å taste, slettet de første ordene og tastet på nytt. Hun så på meldingen og tenkte - hvordan ville hun reagert på denne? Hun slettet noen ord igjen og omformulerte setningene enda engang og endte til slutt opp med en invitasjon, passe nøytral, men med hint av interesse: "Med fare for å tråkke i salaten, ville du kanskje ta en kaffe en dag?"


Bomtur, men likevel
Det viste seg at mannen var godt plantet i salaten allerede, og måtte takke nei til kaffen, men svaret var likevel hyggelig. Selv om det viste seg å være en bomtur, var hun likevel ganske fornøyd med at hun hadde tatt motet til seg, turd å gjøre en innsats. Hun hadde i det minste prøvd, og hun hadde lykkes i å gi et hyggelig kompliment som han sikkert ville smile av en stund, uten at det hadde skadet noen. Og hun var blitt littegranne modigere. Alt i alt hadde hun ikke tapt noe, bare vunnet en litt større tro på seg selv.