Skal, skal ikke?

Hun kunne se ham for seg, det sjarmerende smilet, hvordan ynene funklet nr han smilte, og den positive overraskelsen nr de oppdaget at de til daglig ferdes i det samme omrdet. Hun skulle nske at hun hadde tatt mot til seg og gitt ham nummeret sitt, eller kanskje spurt om hans? Hvordan skulle hun n kunne treffe ham igjen? rusle rundt i omrdet i hp om at hun traff ham tilfeldig? Nei, det var litt for creapy. Hun vrengte hodet, kanskje hun kjente noen som kjente noen som kjente... ?

- "Men du kan jo bare finne nr hans p nettet, vel?" sa hennes litt for hjelpsomme kollega. Fr hun visste ordet av det hadde kollegaen hennes satt seg ved maskinen og sltt opp gulesider: - "Hva heter han?"
- "Jeg vet bare fornavnet, og omrdet han bor i, vet ikke adressen engang!"
- "La oss se hva vi finner, kanskje er det ikke s mange.. "
- "men.. "
- "hva er postnummeret i det omrdet, sa du? Nei, vent, vi skriver bare selve navnet p omrdet, se her..!"


Skal, skal ikke?
Der stod det to treff svart p hvitt p skjermen. Det kunne vre den ene, eller det kunne vre den andre. Hun kjente det ble litt tft dette, ville hun egentlig, kunne hun bare ringe da? Nei, det ville vre for flaut. Dette gikk litt for fort, hun kjente at kollegaen gikk litt for fort frem her, dette var hun ikke helt klar for - eller kanskje?

- "Hva har du tape?" spurte hennes kollega, og forklarte:-"Enten er det ham, og han vil synes det er hyggelig med positiv oppmerksomhet, eller s er det ikke ham, og da vil vedkommende aldri vite hvem du er likevel. Hvis du ikke prver, vil det iallfall ikke skje noe, det er helt sikkert".
- "ja, men hva hvis han har kjreste?"
- "da vet du i det minste, og slipper tenke mer p det. Jeg ville faktisk blitt litt imponert hvis noen brukte energi p finne meg, det er jo et veldig hyggelig kompliment!"

Som de fleste vet, det er mye lettere kjre bil nr man sitter i passasjersetet. Det var s enkelt si for hennes kollega, det var ikke hun som skulle bestemme seg for om hun skulle drite seg ut eller ikke. Skal, skal ikke...
Hun tenkte p det, veide for og mot, flte seg litt modigere med litt mildt press fra hennes overivrige kollega, kanskje... tja, hvis ikke skjedde det jo ikke noe, det var jo sant.

image140


* Skal *
Det hoppet i magen hennes i det hun sendte avgrde sms'en. Pakket inn i mange ord for mykne fallet i tilfelle hun bommet hadde hun mellom alle linjene spurt "Er du ham?

Svaret kom ikke s lenge etter og hun hadde funnet riktig person. Ja, det var ham. Hva n? Hun mtte finne en mte treffe ham, fortsette den fine samtalen der de slapp. Ok, n kunne hun ikke veie for og mot s lenge, n mtte hun bare st lpet ut. Hva skulle hun skrive? Mtte ikke skremme ham bort, mtte ikke vre for nytral, ikke for mye, ikke for lite. Hvor i alle dager finnes den riktige balansen? Hun begynte taste, slettet de frste ordene og tastet p nytt. Hun s p meldingen og tenkte - hvordan ville hun reagert p denne? Hun slettet noen ord igjen og omformulerte setningene enda engang og endte til slutt opp med en invitasjon, passe nytral, men med hint av interesse: "Med fare for trkke i salaten, ville du kanskje ta en kaffe en dag?"


Bomtur, men likevel
Det viste seg at mannen var godt plantet i salaten allerede, og mtte takke nei til kaffen, men svaret var likevel hyggelig. Selv om det viste seg vre en bomtur, var hun likevel ganske fornyd med at hun hadde tatt motet til seg, turd gjre en innsats. Hun hadde i det minste prvd, og hun hadde lykkes i gi et hyggelig kompliment som han sikkert ville smile av en stund, uten at det hadde skadet noen. Og hun var blitt littegranne modigere. Alt i alt hadde hun ikke tapt noe, bare vunnet en litt strre tro p seg selv.

Kommentarer:
Postet av: Iskwew

Det geniale med gjre noe slikt er at man bde finner ut om det gr eller ikke, og finner ut at verden faktisk ikke eksploderer eller fryser til is, likevel :o)

14.mai.2007 @ 18:55
URL: http://iskwew.com/blogg/
Postet av: Tiqui

Ja, nettopp. Og det er alltid lettest vite, enn leve i usikkerhet ;)

14.mai.2007 @ 19:12
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Porcus

Bedre enn angre p hva man _ikke_ gjorde, i hvert fall.

(Og definitivt enn angre p at man ikke vget.)

14.mai.2007 @ 19:33
Postet av: Tiqui

Porcus: Helt klart! Og jeg kan rapportere at den aktuelle damen som inspirerte til denne posten faktisk ikke lenger synes det er s skummelt ta en sjanse n som hun har oppdaget at risikoen slett ikke var s stor.

Denne teksten og noen av de siste postene har vrt en velse p sette seg inn i andres hoder, beskrive andres tanker og flelser, og jeg merker at jeg liker muligheten for ikke vre begrenset av bare mine egne tanker.

14.mai.2007 @ 19:44
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Ida

, jeg kjenner s godt den flelsen av skulle formulere sms'er som ikke er for mye verken den ene eller andre veien!
"Litt-interessert-men-ikke-s-mye-at-man-hres-klengete-eller-desperat-ut-litt-morsom-men-ikke-useris-passe-ivrig-til--bli-smigret-av-men-samtidig-s-vag-at-han-ikke-m-tro-at-du-blir-lei-deg-hvis-han-ikke-er-interessert..."

14.mai.2007 @ 20:35
URL: http://www.ondgiraff.blogspot.com/
Postet av: Tiqui

Ida: P spikeren! Balansegangen er jammen ikke lett finne. Og p toppen av alle de hensyn du nevner skal man jo helst formulere noe som er personlig og spesielt for denne anledningen, men ikke s spesielt at han tror du er spooky..

14.mai.2007 @ 20:43
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Thousand Island

Tenk s fint at det finnes mobiltelefoner og internett da! Ville vrt noe mer pinlig mtt opp p dra hans og spurt ansikt til ansikt med salaten hans i bakgrunnen mener jeg...

14.mai.2007 @ 21:02
Postet av: Tiqui

Thousand Island: *ler* Ja, det skulle sett ut! Mobil og nett har pnet for flere lavterskel-muligheter for kontakt. ;) Da er det vel bare ta dem i bruk? ;)

14.mai.2007 @ 21:05
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Skorpionkvinnen

Morsomt og veldig gjenkjennelig! Og hva i all verden gjorde vi fr sms og internett ga oss snne muligheter?!

16.mai.2007 @ 13:03
URL: http://skorpionkvinnen.blogspot.com
Postet av: Tiqui

Skorpionkvinnen: Jeg husker utmerket godt hva vi gjorde, vi brukte telefon-terror! Jeg liker selvsagt ikke innrmme det, men bde jeg og mine venninner var hyppige brukere av telefonkiosker hvor vi ringte og s la p fordi vi ikke turde snakke med den "utvalgte". N er det ikke s mange telefonkiosker igjen, og det er kanskje like greit ;)

16.mai.2007 @ 16:32
URL: http://tiqui.blogg.no

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/5439423