tiqui

Livet var generelt grått og tungt. Mannen hennes hadde gått bort for flere år siden og etterlatt henne i sin elendighet, sin sykelighet og med en stappfull dosett av piller. Her satt hun da alene, i en ett-roms som skulle være tilrettelagt for "omsorg", og følte slettes ikke at hun merket noe til omsorg fra verden. Døtrene stakk jo innom av og til, men det ble sjeldnere og sjeldnere. Hjemmehjelpen kom innom annenhver uke for å skufle unna smulene hun hadde sølt med vilje. Hun kjente en overveldende bitter følelse av trass. Verden hadde frarøvet henne hennes liv, og her satt hun og ventet. Og hun var klar over det, det eneste hun ventet på var døden. Ja, for man vokser ikke av seg sine smerter når man er over 90. Hun visste det nok. Det var bare å fylle på med piller for å døyve det verste, ettersom smertene ville øke i intensitet inntil kroppen gav etter og lot henne fare.

Hvis hun ikke hadde vært så opptatt av å understreke sin bitterhet med trassige handlinger ville hun kanskje innrømmet at hun rett og slett savnet mannen sin, savnet en varm hånd og noen å dra på butikken sammen med. I stedet føyste hun unna enhver som ville ha henne til å gå ut, hva skulle hun med solstrålene? Nei, gi henne heller en paralgin forte til!

Det er ikke godt å si hva som gjorde at hun til slutt gikk med på å dra noen uker på "ferie". Pfmpf! Ferie! Avslastningshjem, het det, det var et sted man stuet bort gamle, bitre mennesker som henne for å slippe å se dem. Svindyrt var det også. De fornektet seg ikke og gjorde et dypt innhugg i hennes mange oppsparte penger. De som døtrene så slik frem til å arve. Ha! Ja, hun regnte med at hun egentlig bare var en slags bankkonto for dem nå. En bankkonto med bindingstid.

Livet snur
Men hun hadde ikke tenkt over at blant de bortstuede var det en kjekk ung mann på 81. Han var høy og hvithåret, med relativt mørke trekk, han hadde nok hatt svart når når han var ung. Han smilte bredt til henne og litt etter litt smeltet noe av hennes bitterhet bort. Han fant en streng av mildhet hos henne som hun hadde glemt at hun engang hadde hatt. Hun glemte helt å gjøre livet surt for pleierne, og istedet tok hun denne mannen i hånden og ruslet på stille turer rundt i hagen. Så en dag tok han mot til seg og kysset henne.

Livet ble snudd opp ned. Plutselig kunne hun ikke skynde seg nok for å leve. Hun hadde nesten ikke tid til å telle pillene i dosetten, men sørget for å nyte hvert stjålne øyeblikk sammen med ham. Når "ferien" var over kom han på besøk. Han hadde som henne drosjerekvisisjoner som tidligere hadde ligget i en skuff og støvet bort. Nå kunne de se ertende på hverandre og impulsivt bestemme seg for å bruke en rekvisisjon til, bare for å ta en biltur! Hvor de skulle? Nei, det visste de ikke, på tur, vel! Besøkene ble oftere og oftere, og etter noen uker bestemte de seg for å flytte sammen. Det var vel ingen grunn til å vente? Behovet for smertestillende ble mindre og mindre, hun hadde jo solstrålene og sin gode venn. Og nå skulle de tilbringe dagene sammen, de dagene de hadde.

En skygge
En dag han var ute kom døtrene på besøk. De satte seg alvorlig ned med henne og ville diskutere dette forholdet hennes. Hvorfor hadde hun latt ham flytte inn uten å spørre dem? Hvordan kunne hun vite at hun kunne stole på ham? De likte ikke at hun brukte så mye penger på ham, var hun sikker på om han ikke var med henne bare for pengenes skyld?

Hun ble sittende og måpe. Lot det døtrene sa gå gjennom hodet flere ganger uten helt å forstå at det var mulig. Satt de der og mente at de skulle bestemme om hun skulle ha venner eller ei? Hadde de latt henne være alene fordi hun skulle bruke mindre penger? Skulle de ikke kunne unne henne en å støtte seg til? En som lot henne stå på tåspissene hans for at hun skulle rekke opp for kysse ham? Skulle de ikke kunne unne henne et liv på slutten av livet?

Døtrene satte himmel og jord i bevegelse. Da hun ikke gav dem rett søkte de om å få henne umyndiggjort. De hevdet at hun kunne ikke være med sine fulle fem dersom hun lot en mann tvinge henne til å bruke så mye av sin formue, familiens arvegods.

Avgjørelsen
En vårdag etter nok en runde med døtrene satt hun stille på balkongen og prøvde å nyte solstrålene mens han var nede i butikken en tur. Et skyggens slør var kastet over deres dager, og hun hadde måttet ta en pille for å se lysere på dagen. Hvorfor skulle hun måtte slåss mot døtrene for å få ha noen siste år med lykke? Hun tok avgjørelsen der og da, og sa høyt til seg selv:

- "Vet du", sa hun, "jeg er 92, jeg er samboer og det har jeg lov til. Jeg er gammel nok til å bestemme selv!"