Arr
Glatte over. Bagatellisere. Det var ikke så farlig. Det gikk vel helst bra.
Nei, det gjorde ikke det. Hun overlevde, riktignok, men det gikk ikke bra.
- "Ta meg bort herfra! Det gjør vondt. Få dem til å stoppe!"
Hun føler seg innesperret, det vokser opp et bur rundt henne og fanger henne inne sammen med de krypende, kravlene, hissende ormene. Hvor enn hun snur seg er det en vesende dobbelt-kløftig tunge som varsler to spisse tenner klar for hogg. Panikken brer seg, og hun skriker ut til de utenfor buret, og oppdager at de betrakter henne som på en zoologisk utstilling. Ormene eser ut i størrelse og omdannes til varaner, og det går opp for henne at hun er geitekillingen. Det er foringstid.
Alt for lenge levde hun i dette buret. Mennesker som brød seg om henne observerte fortvilet hvordan bit for bit av hennes selvtillit og overlevelsesvilje ble revet av og smuldret opp mellom tennene til krypdyrene. Men ingen av dem tenkte på å la henne bytte bur, eller kanskje bytte til en annen hage. Ingen av dem tenkte på å kanskje slippe henne ut av buret. Det var for vanskelig, krevde for mye arbeid, ville ha konsekvenser for vennskapet med ledelsen i den zoologiske hagen, og det ville bety at man måtte oppgi sosiale fordeler som man hadde her i denne hagen.
Ved første mulighet flyktet hun fra hagen. Men det tok lang tid før sårene grodde. Og et tok henne lang tid å samle sammen biter og rester av sin selvfølelse. Men aller lengst tid tok det å tilgi dem som ikke lot henne slippe, dem som ikke var villig til å gjøre alt i sin makt til å beskytte henne. Hun er ikke sikker på om hun enda har klart det. Hun klandrer ikke varanene. De visste ikke hva de gjorde. Men hun klandrer dem som ikke hadde vilje til å se bortenfor sine egne praktiske hensyn og som ofret henne for enkelthetens skyld.
Det er ikke ofte hun tenker på det, men hun merker det med jevne mellomrom. Hvordan hun skyr avhengighet av andre, hvordan hun stadig må videre, ikke klarer å finne roen på et sted. Hvordan hun stadig ser seg over skulderen, og heller trekker seg tilbake enn å stole på andre, enda så åpen og levende hun virker på omgivelsene.
Hun overlevde riktignok, men det gikk ikke bra. Det glattes over, nå av henne selv. Men noen netter innhenter buret henne, og tvinger henne til å føle på dem igjen. Sårene som gav henne arr.
Et sterkt innlegg. Å glatte over er skadelig på sikt. Selv om opplevelsene gir oss mer innsikt, er det ikke bra å skulle bære arrene resten av livet. En blir aldri den samme etter en slik opplevelse, som du tydeligvis har hatt. Men kanskje har det gjort at du selv lettere forstår og er innstilt på å hjelpe andre som har det vondt?
Det verste for hovedpersonen i denne teksten er ikke hva hun ble utsatt for, men det at hun ikke fikk støtte og beskyttelse hos dem som skulle bry seg om henne. Denne teksten er en metaforisk sammensatt tekst som henspiller på flere personer og opplevelser jeg kjenner til.
Det vesret svik er vel det som kommer fra de som skal være omsorgspersoner/venner.
Både svik og unnlatelse av å beskytte - når man har makten til å kunne gjøre det. I grunnen er det første som skal til for å få til en helingsprosess en unnskyldning, men den kommer sjelden.
Så får man slikke sårene som best det lar seg gjøre i stedet. Vende blikket bort fra buret og ut i verden i stedet, fremover istedet for bakover.
The road to hell is paved with good intentions.
De andres opplevelse kan være at de forsøkte å hjelpe.
Glatter hun over for sin egen del, eller for de andres? Det er gjerne de andre vi glatter over for, for folk takler ikke smerte, andres smerte.
Iskwew: Det er helt klart mange forskjellige måter å se en situasjon på, og det kan godt hende at det var mange gode intensjoner involvert, men med uønsket resultat.
Du har helt rett i at man gjerne glatter over for å spare andre for egen smerte. De andre er jo uskyldige og kan ikke forventes å bære byrden det er å få del i en slik smerte.
Det er nok mange som ikke helt klarer å si at de har det vondt, og be om hjelp når det trengs. Selv er jeg nok en av dem som først ''varsler'' når det har gått alt for langt.
Ja sår og arr er så mangt...
"Vincent(Starry, starry night)...Perhaps they listen now,... or perhaps they never will...."
så hvordan går man, når det kanskje er både behov for å hjelpe andre i en vanskelig situasjon, mens du både kan se og forstå noe, mens dine egne sår og skader gjør at du også trenger hjelp og kanskje også hindres i det du ellers naturlig ville ha hjulpet andre med?
Petit: Livet er komplisert, og man skal passe seg for å påstå at man forstår andre fullt ut. Ofte kan man gå gjennom hele livet uten å engang forstå seg selv, hvordan skulle vi da kunne si at vi forstår andre? Man kan ikke hjelpe alle, det sier seg selv. Men noen har man en større forpliktelse til å ta seg av, og det er de som ikke kan hjelpe seg selv, de som må ta konsekvensene av våre valg, våre barn.
Ja livet er et mysterium som skal leves.
Følger deg vel, bare man er klar over at man ser og forstår noe, og ikke glemmer at det er mer, både annerledes erfaringer, relasjoner med mer...
Forsøker å ta meg selv i det i forhold til andre og også meg selv, både for å minne meg på forskjellige innfallsvinkler, men også som respekt for forskjeller såvel som glede over samhørigheter, eller variasjoner vi lever med og noen ganger berøres av på godt og vondt, men helst i en positiv erfaringssetting.
Men ja somdu sier livet er komplisert og hva med det som krever og hvor en også belaster andre etter at vi har misforstått og det kan virke i begge retninger?
Artikkelen berørte sterkt ved: "Mennesker som brød seg om henne observerte fortvilet hvordan bit for bit av hennes selvtillit og overlevelsesvilje ble revet av og smuldret opp mellom tennene til krypdyrene. Men ingen av dem tenkte på å la henne bytte bur, eller kanskje bytte til en annen hage. Ingen av dem tenkte på å kanskje slippe henne ut av buret. Det var for vanskelig, krevde for mye arbeid, ville ha konsekvenser for vennskapet med ledelsen i den zoologiske hagen, og det ville bety at man måtte oppgi sosiale fordeler som man hadde her i denne hagen.
" .... ikke i en direkte setting, men.... hmm ja.
Så lenge man er bevisst på relasjonen mellom seg og andre, bevisst på at man må respektere forskjeller og likheter, så kan man ikke gjøre mer enn å stadig prøve å lære.
Settingen er jo lagt til en metafor, et bilde på et sønderrevet følelsesliv og hvor selvfølelsen synker langt under frysepunktet. Og det er godt å høre at beskrivelsen berører leseren. For mennesker som bryr seg om er ikke ondsinnete om de ikke klarer å hjelpe. Deres fortvilelse som tilskuere er reell, og det har blitt begått mang en urett med gode intensjoner. I dette tilfellet var det for mye praktiske, sosiale og relasjonelle hensyn å ta til at man i det hele tatt fikk øye på den opplagte løsningen - nemlig å ta henne bort derfra.
http://app.blogg.no/trackback/ping/5435569