- Og så kan man ikke si noe

En far og to sønner på et venteværelse:

Faren sitter på en stol borterst, eldste sønn (ca 7?) sitter på neste stol, og yngste sønn (ca 5?) driver å knuffer frem og tilbake med sin stol som går på hjul. Eldste sønnen sitter med knærne vendt mot lillebroren og betrakter ham.

Plutselig tar lillebror fart og skyver kontorstolen med kraft rett inn i knærne til storebror. Storebror ser først sjokkert ut, så ser jeg grimaser av smerte begynner å bre seg utover ansiktet hans og han kjemper for å holde et hyl inne i seg. Far registrerer ingenting, og lillebror står tafatt og betrakter resultatet av sin handling.

Smerten blir mer og mer uutholdelig for storebror, og han klarer snart ikke lenger å holde seg fra å skrike. Ingen andre reagerer, så jeg krysser over værelset, setter meg ned med ham og holder rundt ham og spør ham hvordan det er med ham. Han har holdt pusten til nå, og slipper den i et høylydt hikst og en skjærende grimase. Først nå reagerer faren, snur seg mot dem og lillebror skynder seg å si:

- "Det var han som begynte!"

Faren ser spørrende ut og jeg forklarer at storebror fikk stolsetet med stor kraft rett inn i knærne.

- "Åh, han gjorde det vel ikke med vilje!?" sier faren.

Storebror har kjempet for å holde smerteskrik og gråten borte helt til nå, men når han hører bagatelliseringen fra faren og lillebrorens beskyldninger klarer han ikke mer og hikster:

- "Nei, han gjorde det med vilje!"

Jeg trekker meg unna, faren må ordne opp mellom sine to sønner selv, og jeg har jo som totalt fremmed ingenting jeg skulle sagt i denne situasjonen. Men det som nå utspiller seg i relasjonen mellom de tre skjærer meg i hjertet.

Lillebror påstår hardnakket at han ikke har gjort noe galt, og at storebror begynte. Han understreker det til og med ved å påny angripe sin storebror og slår ham i knærne. Farens reaksjon er å sette seg mellom dem, ta lillebror på fanget, holde rundt ham og si

- "Du må være litt forsiktig, vettu!"

Imens sitter storebror fortsatt og hulker stille alene. Han mumler igjen: - "Han gjorde det med vilje".
- "Nei, det tror jeg ikke", svarer faren, før han igjen vender oppmerksomheten mot lillebror på fanget, stryker ham over håret og sier: - "det er sånt som skjer".

Jeg klarer nesten ikke å se på. Hva lærer lillebror av dette? At han skal være forsiktig? Neppe. Han lærer at han kan skade sin storebror og likevel få all den positive oppmerksomheten. Han lærer at han kan komme unna med ugjerninger og løgner og at offeret sitt ikke blir trodd.

Hva lærer storebror? At uansett hvor flink han er til å ikke lage scene, til å holde smerten inni seg og til å ikke ta igjen, så sitter han med svarteper og får ingen trøst av den personen som skulle beskytte ham. Han lærer også at han ikke vil bli trodd når han har blitt utsatt for et angrep, og at angriperen ikke bare slipper unna, men innkasserer all sympatien.

- Og så kan man ikke si noe...

Kommentarer:
Postet av: Iskwew

Ajjjjj. Småsøsken kommer mye lettere unna med ting. Du har jo helt rett i at begge to får helt feil budskap her.

Det gjelder fort barn som er store av vekst også, selv om de er "små" i hodet. De forventes å takle mye mer enn jevnaldrende. Det har jeg vært opptatt av med Tigerungen. Han blir fote tatt for å være eldre enn han er.

09.mai.2007 @ 18:25
URL: http://iskwew.com/blogg/
Postet av: Tiqui

Dette opptrinnet var rett og slett grusomt å se på. Jeg fikk helt vondt i kroppen og hadde lyst å ta storebror i forsvar, og fortelle hans pappa at det var hans jobb å beskytte ham, ikke bagatellisere og avfeie hans smerte. Der ble han først påført store smerter, og ble deretter sittende alene med sin smerte, uten trøst og uten å bli trodd.

Faren var antagelig pinlig berørt og ville gjøre alt for å forhindre en scene, men å straffe sin eldste for å klare å være stille ved å gi all oppmerksomhet til han som antagelig ikke ville klart det, det blir bare riv ruskende feil. Det han burde gjort var å sette seg mellom dem og så trøste sin eldste og beskytte ham fra flere slag fra den yngste.

09.mai.2007 @ 18:39
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: mariamytterist

Imponerende at du klarte å holde kjeft når det var så grusomt å se på. Det hadde ikke jeg klart. Eller gjort.

09.mai.2007 @ 19:07
URL: http://mariamytterist.wordpress.com
Postet av: Tiqui

Jeg måtte snu ryggen til, for jeg kjente sinnet kokte i meg, og måtte virkelig beherske meg for å ikke gjøre noe overilt. Det var så inderlig urettferdig overfor den stakkars 7-åringen. Og samtidig var det en bjørnetjeneste overfor 5-åringen. Han opplevde ikke at det ble satt grenser for ham, og kommer antagelig til å prøve å pushe dem enda lenger neste gang. De sier man skal ikke slå de som er mindre enn seg, men jeg syntes 7-åringen viste en imponerende styrke som ikke tok igjen. Man er ikke alltid uskyldig selv om man er liten, og det burde sies at man skal ikke slå de som er større enn seg heller. Man skal ikke slå. Punktum.

09.mai.2007 @ 19:15
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Miriam

Dette er vanskelig ja. Vanskelig å sitte på siden, og se episoder der man innerst inne kjenner på urettferdigheten. Er ofte slik, har jeg hørt, at minstemann som regel vokser opp med å ha fått gjennomslag for viljen sin hele tiden. Lurer på hva det er som gjør at foreldre ikke ser slik..

09.mai.2007 @ 20:20
URL: http://virveltanke.wordpress.com
Postet av: trond

Selvfølgelig gjorde lillebror det med vilje. Har selv sønn på 5 og et halvt og vet j... godt hva de er gode for. Ikke så og forstå at jeg mener de er tilregnelige i gjerningsøyeblikket; langt derifra, men faren burde kanskje taklet situasjonen noe annerledes... hm. Jeg lærte noe her. Har en datter på 11 også... ;-)

09.mai.2007 @ 23:20
URL: http://www.kjempediger.com
Postet av: Tiqui

Miriam: Ja, jeg lurer også på hva som gjør at foreldre ikke ser det. Eller om de ser det, hvorfor de fortsatt har en tendens til å favorisere den minste fordi h*n er minst, og forvente av den eldste å tåle hva som helst, fordi den er eldst.

Trond: Faren burde helt klart prioritert å beskytte sin eldste, tatt hans smerte alvorlig og trøstet ham i stedet for å tenke på sitt eget behov for å unngå en scene. Jeg kunne ikke gå bort til denne faren og fortelle ham hvilken tabbe han gjorde, men hvis du har lært noe, og dette setter i sving tankene hos andre, så har jeg kanskje oppnådd noe likevel.

10.mai.2007 @ 08:52
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Elle

Enten det er det eldre eller yngre som gjør urett, tror jeg mye handler om foreldres ''bortforklaringer'' for å opprettholde fasade og. De vil ikke ta inn over seg at deres barn kan slå el.l med vilje.

Selv vokste jeg opp med en storebror som slo og plagde meg titt og ofte. Jeg husker fortsatt at jeg etter et slag ikke fikk puste (slått inn lungene) at jeg var livredd for å bli kvalt når jeg lå under dyna med ham oppå (han var fryktelig stor og sterk) ol. Mamma benekter fortsatt at han var slem med meg når vi var små. Hun er utrolig opptatt av fasade. T.o.m pappa (som jobbet mye og var mye borte) kan se tilbake å si at det var et problem hvordan broren min oppførte seg not meg.

Når jeg var ganske liten, har jeg et minne om at broren min lurte meg ut i en dam, og jeg løp gråtende hjem til mamma og pappa - våt opp til halsen- Jeg husker det var jeg som fikk kjeften, og at søsteren min hadde advart meg mot å fortelle om episoden til mamma og pappa.

10.mai.2007 @ 09:23
Postet av: Tiqui

Elle: Det har du selvsagt rett i, det dreier seg ikke om rekkefølgen i alder, men om at det er så lett å takle urett mellom barna ved å ignorere det eller legge skylden på feil sted. Og det er temmelig trist når barna begynner å advare hverandre mot å søke støtte hos foreldrene.

10.mai.2007 @ 09:32
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Frøken Makeløs

For en trist historie! Verden er virkelig urettferdig noen ganger. Og storebrors (mangel på) reaksjon tyder på at det ikke er første gang noe sånt har skjedd i den familien.

10.mai.2007 @ 13:08
URL: http://frokenmakelos.blogspot.com
Postet av: Tiqui

Ja, Frøken M, det var trist og det var opprørende, og eneste måten jeg kunne gjøre noe med det var å blogge om det. Noen ganger er bloggen virkelig en nyttig ventil for å få ut frustrasjoner som andres mennesker forårsaker.

Jeg tenkte det samme: Storebrors oppførsel tydet på at han har allerede gitt opp sin relasjon til faren og trukket seg inn i sitt stille sinn, han har opplevd det før og vet at han ikke kan vente å få den trøst og beskyttelse han har krav på.

10.mai.2007 @ 16:21
URL: http://tiqui.blogg.no

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/5434853