tiqui

Sporty teoretiker med sans for kritiske og poetiske beskrivelser i prosa.

Nettverk, sted og tilhørighet

Interessant.

Brasil og meg handler om en "føle seg hjemme" følelse, selv etter bare et år.

Det virker da svært begrensende å bare kunne være med i en regional gruppe. Mentalt kan vi jo ha tilknytning til mange.

Om man som du flytter fra Bergen til Oslo, så har du jo et opprinnelig nettverk i Bergen og et nytt i Oslo. Da blir det snevert i en mobil verden å begrense det.

Jeg vokste opp i nærheten av en stor militærleir, og de ungene jeg lekte med snakket forskjellige dialekter. Dessuten hadde de gjerne bodd forskjellige steder, og når man spurte hvor de kom fra, følte de gjerne at de måtte nevne mer enn ett sted. Sannsynligvis fordi stedene påvirker hvem vi er, og jeg er enig at spørsmålet "Hvor er du fra?" stammer fra en tid da vi var mindre mobile enn nå. Så kanskje den moderne versjonen må være "Hvilke steder har du bodd?"

Iskwew: Ja, som du føler deg hjemme i Brasil føler jeg meg delvis Boliviansk - dvs, det var noe i Bolivia som skapte resonnans i meg, og som jeg følte meg hjemme i, og som jeg fant frem i meg selv som jeg ikke hadde oppdaget før, men som jeg har tatt med meg tilbake til Norge. En følelse av å komme hjem til et nytt sted er et interessant fenomen. Det er bare noe som faller på plass.

Rabbagast: Ja, enten kan man være interessert i hverandre mobile bakgrunn, eller kanskje man skulle spørre om hvilke språk man snakker? Poenget er jo at man lurer på _hvem_ den andre er, ikke geografi eller grenser. Og det er ikke nødvendigvis en sammenfallende sammenheng mellom sted og personlighet, selv om mange er tilbøyelige til å tro det.

Militær-barna husker jeg også (vokste opp utenfor leiren til et infanteriregiment), og mange hvisket bak ryggen deres at det måtte være slitsomt for barna å flytte hele tiden og at familien kanskje burde prioritert annerledes. Stabilitet er jo helt klart et hensyn man bør ta til barn, men selv skulle jeg ønske at min familie hadde flyttet mer.

Gode poenger.

Men visst kan man fortsette å føle tilhørighet til et sted etter at de sosiale nettverkene er borte.

Det har du nok rett i, Abre, at man kan føle tilhørighet til et sted etter nettverket er borte, men er det ikke i kraft av minnene om hendelser som skjedde der - som inkluderer de menneskene du omga deg med?

Identitet er nokså sterkt knyttet til steder man har vokst opp, men det kan klart være flere steder. Jeg kan heller ikke se noen grunn til at man slutter å endre seg eller knytte til seg nye steder når man blir eldre. Forskjellige inntrykk kan feste seg sterkest i forskjellige alderstrinn.

Tiqui:
Joda, men man kan jo ha minner knyttet direkte til stedet, også. Akkurat som leiligheten føles som hjemme selv om det bare er en selv som bor der.

Håkon: I hvilken grad identitet er knyttet til stedet man vokser opp tror jeg også beror på nettverk, menneskene og minnene. Besøk på stedet senere vil helt klart trigge minner derfra, men "hjemme" endrer seg hele tiden. Identitet er i det minste satt sammen av flere aspekter, der oppvekst-stedet/huset bare er en av dem.

Abre: Det har du rett i, men etter man har flyttet ut, og evt. besøker sin gamle leilighet og ser hvordan andre mennesker har gjort den til sin, så vil ikke din tilhørighet lenger være like sterkt knyttet til den som "hjem".

Men det tar tid å gjøre en ny leilighet til "hjem". Man må produsere minner mellom veggene, slik at den ikke bare er din på papiret, men også i hjertet.

Poenget mitt er vel i grunnen bare det at det trenger ikke være bare _ett_ sted man føler tilknytning til. Man kan ha flere, og det kan endre seg gjennom livet. Det behøver ikke være den bergsprekken der man ble født..

Uten nettverk, ingen røtter. Da blir det bare minner. For mer enn 10 år siden ville jeg nok sagt at de stedene jeg har best nettverk er de stedene jeg har størst tilknytning til. Den gang var nettverket mitt på Internett en akademisk og faglig greie. I dag er nettverket mitt langt mer stedsuavhengig og menneskene i nettverket langt mer mobile. Det tror jeg vil påvirke hvordan jeg oppfatter min geografiske tilknytning.

Vel, jeg med min utferdstrang er tilbøyelig til å tenke at mennesket har føtter, ikke røtter. "Routes, not roots".

Tenker du i termer som translokalitet da eller?

Sadie: Hvordan brukes det begrepet i faget ditt? Jeg har ikke for vane å bruke det begrepet, men hører gjerne hva man legger i det. Kanskje jeg lærer noe nytt?

Det er rart med hvordan man bruker ''hjem'' og hjemme'' også. Hvis noen spør meg om hva jeg skal i helga, kan jeg finne på å si at jeg skal hjem en tur (i betydningen der jeg vokste opp og der foreldrene mine bor) eller jeg kan f.eks si at jeg bare skal være hjemme og kose meg (i betydning der jeg selv bor). Jeg har med andre ord to hjem.

Elle: Jeg kaller jo også mine foreldres bolig for "hjem", selv om de ikke lenger bor der jeg vokste opp. Det er fordi foreldre i seg selv utgjør et "hjem" - familien man kommer fra. Bergen er "heme", mens leiligheten min i Oslo er "hjemme hos meg selv", og Bolivia var som "å komme hjem". Å vende tilbake til Norge etter Bolivia ble et sjokk, fordi mitt andre hjemland hadde endret ikke bare min horisont, men også hvem jeg er og måten jeg var i stand til å forholde meg - både til Bolivia og til Norge. Jeg kunne ikke bare fortsette der jeg slapp før jeg dro. Jeg var ikke den samme som kom "hjem" som da jeg dro.

Uansett er det naturlig å ha tilknytning og tilhørighet til mange ulike steder og nettverk, og hvor nettverkene også flytter på seg. I tillegg har ganske mange av oss cyber-nettverk som er deterritorialiserte.

For meg har det vært slik at jeg har bodd halvdelen av livet utenfor Norge. Det meste av tiden i Danmark.

Da jeg rundt 1999 eller så forlot Norge handlet det ikke om at jeg reiste til noe sted, men om at jeg reiste fra Norge. Jeg visste ikke hvor jeg skulle legge veien, egentlig, annet enn at jeg startet i Bolivia.

Etter så lang tid ute, ser jeg mer og mer på Norge som en bit på kartet. Et administrativt system. Grensene blir mer og mer et spørsmål om hvem som har rett til å oppkreve skatt fra og legge byrder på hvem. Akkurat som i hine hårde dager, hvor man enkelte steder i Nord-Norge skulle tilfredsstille både russiske, svenske og norske skatteoppkrevere - i tillegg til annet tjuvpakk.

Jeg blir visst mindre og mindre en slik fyr som politikerne vil ha. En sånn som er villig til å dø for Norge (og snodig nok de folkene som sitter på topp i systemet, og som ikke går i strid). Jeg ser liksom ikke kallet til å dø for en vanvittig skattesystem, et skakkjørt trygdesystem, et feiladministrert sykehussystem og et skolesystem som kun har et virkelig godt tilbud til en "gjennomsnittselev" som ikke eksisterer.

Den propagandaen man er indoktirnert med fra barnsben av, svekkes når man utsettes for akkurat samme blandingen fra andre land - og alle sier de at du er best, og at du skylder fedrelandet en hel masse.

Så hvor er jeg fra? Jeg er fra min hjemregion. Der har jeg min familie og slekt, og der har jeg fjellene mine.

Akkurat nå bor jeg i Panama, og ettersom jeg er gift og har barn her, blir jeg nok boende. Men jeg kommer nok aldri til å føle en like sterk lojalitet overfor mitt nye land som jeg engang følte overfor Norge.

Men sånn sett er jo du enda mer utlending enn jeg, Tiqui. Årevis i Bergen og Bolivia. Det er da ikke mange årene du har bodd i Norge!

"og alle sier de at du er best, og at du skylder fedrelandet en hel masse" skulle selvfølgelig vært

"og alle sier de at deres land er best, og at du skylder fedrelandet en hel masse."

"Hvor er du fra?" Dette er et like grunnleggende spørsmål som "Hva heter du? Hvor gammel er du?" Tror jeg. Fordi også ens opplevelse av Bolivia har sammenheng med, på innfløkte måter, at man faktisk er fra Drammen.

Én sak er hvor man har stukket innom, funnet seg tilrette, og følt seg "hjemme". Jeg kjente en gang Roma som min egen bukselomme; det var mere "hjem" enn "hjemme". kunne jeg da ha argumentert for. Et par andre steder i verden. Strøk i Oslo som gir velvære.

Men en helt annen sak er "Hvor er du fra?" og "Hvor gammel er du?" og "Hva heter du?" Når man spør slik, bryr man seg ikke om å hør hvor gammel du føler deg, eller hvor du har "følt seg hjemme" i et begivenhetsrikt liv.

Det kan være forvirrende, fordi den likegyldige prateåpninger "Hvor er du fra?", egentlig er et intimt spørsmål, identisk med det man stiller for - på ramme alvor - å finne åpninger inn til folk. Jeg griper meg av og til i å levere mer enn det ble bestilt, om du skjønner. Og jeg spør sjelden slik selv, når jeg tenker meg om.

Men jeg lurer på (nå har jeg lurt på det i ca. 15 sekunder) om ikke slike spørsmål, selv som likegyldig prat, også har en kobling til det barndommens rike, da de var epistemologiske verktøy for å tilpasse seg verden.

Du husker -? Bekjentskap ble innledet med: "Hva heter du og hvor gammel er du - hvor bor du?" Man risset navnet inn i barken på trærne, i plankegjerder. Og veksten var det man higet etter, den var selve livets mål.

Men selv da visste man jo at dette blir altfor komplisert for Facebook, kjære vene: For denne Erik eller Tiqui, skal ikke være hva de er, men hele tiden bli noe annet. Det meste er disharmonier; selve veksten, avskjedene og entringene av nye rom. Det plan man er på i dag, er et annet om tre måneder og er ikke det endelige.

- Hvor er du fra, du da, Erik?
- Det kunne jeg godt ha fortalt deg, kjære Facebook. Vil du ha med alle djevlene som sitter stivnet i muren fra dengang pyramiden Erik ble bygd? Du innbiller deg kanskje at pyramiden var pyramide fra første steinen ble lagt. Men faraoene så at det var mange og merkelige uregelmessigheter underveis mens slavene slepte med stein, skjønner du.

(Og hvis du ikke skulle skjønne hva jeg mener, fordi ordene er tastet ned for brennfort, og komplekse sammenhenger ikke sammenstilt på en kjekk nok måte, kan jeg berolige med at jeg skjønner selv hva jeg mener. Tror jeg.)

Milton: Med økende fokus på individiet mer enn på fellesskapet finnes det neppe noen god argumentasjon for at du skulle dø for Norge. Fellesskapet i betydningen nasjon og ferdreland vannes ut etterhvert som de sosiale relasjonene går på tvers av de geografiske og nasjonale. At du bidrar der du er, i Panamá, er mye mer naturlig, siden det er der du har din familie og din nåværende tilknytning. Men det burde ikke settes begrensninger til at du ikke lenger har lov å ha tilhørighet til Norge - dersom du ønsker det.
Mange har opphav fra et sted. Mange har opphav fra flere steder. Mange har flyttet rundt i barndommen og føler ikke den samme identiteten knyttet til et enkelt sted, til et oppvekstmiljø. Mange har foreldre fra ulike nasjonaliteter, noen har til og med søsken som ikke er født i samme land som dem selv. Likevel går vi automatisk/ubevisst ut fra at "hvor er du fra?" har et entydig svar?
En venn av meg er født og oppvokst i Norge, men han er samtidig halvt skotsk/amerikaner og halvt japansk. Selv hans foreldre hadde flere geografiske tilhørigheter. En annen er norsk, med familie fra Uganda, men med indisk opphav. Selv tror jeg noe av utferdstrangen min må stamme fra et innblandet tater-blod langt tilbake. Jeg får sette slektsforskerne på den saken.
Hovedpersonen for Argentina-prosjektet mitt tok avstand fra sitt norske opphav. Han forble riktignok norsk statsborger hele sitt liv, og hadde antagelig litt kontakt med andre nordmenn i Argentina, men i det store og det hele forlot han sitt "hjemland" for å finne et nytt, og det med overbevisning til den grad at han brente alle broer og avsluttet kontakten med Norge og sin familie.

> erik:
Ja, du har rett i at det er et mye mer intimt spørsmål enn man tenker over i den overfladiske samtalen. For det fordrer et entydig svar, og mange kan ikke gi et enkelt og entydig svar uten å enten utelate en hel del, eller også måtte forklare i det vide og det brede. Det kan bli ubehagelig både for den forklarende og den som spurte, fordi man i utgangspunktet bare ville starte en samtale.
Når det gjelder den tekniske begrensningen på Facebook ble det uhyre irriterende. For systemet spør ikke hvor du er fra, men forlanger at du bare skal tilhøre en region, og begrenser hvilke venner du kan invitere med deg inn i felles grupper basert på regionale grenser. Jeg ville med tanke på vedlikehold av mitt nettverk gjerne tilhørt Norge, Argentina, Bolivia og Spania - samtidig. Det betyr ikke at jeg tar avstand fra at jeg er fra Norge (eller Bergen, som Milton så riktig påpekte), men at jeg også har tilknytning flere steder, og ikke minst sosiale nettverk. Å bli begrenset sosialt fordi et system forlanger at du ikke skal orientere det utover regionale grenser oftere enn hver 60. dag, det finner jeg snodig i dagens globaliserte samfunn.
Og må si jeg smilte godt her på slutten av kommentaren din, >erik, for slik avslutter jeg alltid selv når jeg ser spørsmålstegnet begynner å bre seg i tilhørernes ansikter: JEG skjønner iallfall hva jeg mener ;)

Et interessant spørsmål er hvor lenge du skal bo utenfor hjemlandet før ting begynner å skje med nettverk og deler av din tilhørighet. En viktig faktor er selvsagt hvor mye kontakt du har mens bor et annet sted, men likevel.
På et eller annet tidspunkt blir det en større overgang å flytte "hjem" igjen enn det var å flytte ut. Når du flytter ut er du forberedt på store endringer. Det er du som regel ikke når du skal flytte tilbake igjen etter det du tror er kort tid.

Håkon: Det har du helt rett i! Det var akkurat det jeg opplevde da jeg dro på feltarbeid i Bolivia og deretter skulle hjem igjen til Norge. Når jeg dro ut var jeg ikke bare forberedt på forandringer, det er jo jobben min å prøve å sette meg inn i livet til mine bolivianske venner og i størst mulig grad leve det som dem for å se det fra deres perspektiv. Det ble altså ikke bare et arbeids- og bo-opphold, men et totalforsøk på å dypdykke ned i den bolivianske og fattigslige mikrokreditt-tilværelsen.

Da jeg da vendte nesen hjem og trodde jeg kom til noe kjent og hjemlig ble det et gigantisk kultursjokk. Fra et liv hvor man var opptatt av hvordan man skulle brødfø sine nærmeste, skaffe tak over hodet og daglig sloss mot urettferdige samfunnsstrukturer både nasjonalt og internasjonalt, samtidig som man prøvde å tilpasse livet sitt som best man kunne - så kom jeg "hjem" til et samfunn hvor mine venner og media var opptatt av om vesken matchet skoene, om Kurt skulle vinne Idol-konkurransen, og at Anne Kat snakket ut om fyllekjøringen. Den dagen det brøt ut borgerkrig i Bolivia som protest mot den IMF-påpressede skattereformen og politiet slo seg sammen med gatedemonstrantene og sloss mot militæret (temmelig unikt)i store gatekamper, den dagen hadde VG på førstesiden den "store" nyhetssaken om Anne Kat og hennes store samtale om fyllekjøringen.

Dette ble rett og slett vanskelig for meg å forholde meg til, og det tok over et halvt år, før jeg klarte å forsone meg mitt opphav fra dette lilleputt-landet som suller rundt med sine egne uvesentlige ting og såvidt enser hva som skjer utenfor grensene. Dvs, det var EN stor sak utenfor våre grenser vi var opptatt av - den kommende Irak-krigen. Den var viktig nok den, men det enhetlige fokuset på den gjorde at all oppmerksomhet som alt annet i verden var borte. Man kunne altså foreta seg nærmest hva som helst ellers i verden, og ingen ville legge merke til det.

Det var også den dagen jeg mistet troen på norske medier, og startet å lese internasjonale aviser på nett i stedet. Vi klager til stadighet over at amerikanerne ikke vet så mye om hva som skjer utenfor USA, men norske medier er ikke spesielt flinkere til å bringe oss nyheter utenfra her heller. Her kan faktisk blogger være en vesentlig bedre kilde til informasjon.

Nå sporet jeg visst av litt, men det henger jo sammen likevel på en måte

Om det var en avsporing, så var den likevel lesverdig :-)

Håkon: Det var snilt sagt ;) Takk