tiqui

Den norske kulturen har noen hull vi må prøve å fylle. I den stormende debatten om voldtekt, ansvar og skyld er det helt tydelig at man ikke klarer å enes om hvilke koder som klart oppfattes som avvisende - og som i tillegg aksepteres som avslag.


Å ville si nei og å få sagt det
På sett og vis er man nesten enige om at "nei" betyr "nei", men når det kommer til stykket, så er det visst ikke så lett å definere nei helt klart heller. Dessuten er det mange som i sine refleksive øyeblikk fører opp som en av sine svakere sider at de har vanskelig for å si nei. Det er altså ikke bare ved seksuelle tilnærminger det er vanskelig å få sagt nei, få frem at man mener nei når man sier nei, eller hvordan man kan gjøre dette på best mulig måte. Også i arbeidslivet, stressituasjoner, overbelastninger, psykisk press og i veldig mange relativt uskyldige sosiale sammenhenger er det utrolig mange som sliter med å få sagt nei. Hva kommer dette av? Jeg tror vi rett og slett mangler reelle og pragmatiske kulturelle koder for hvordan man kan avvise et annet menneske uten at man selv eller den avviste mister ansikt.


Hensyn til andre eller hensyn til oss selv - lar de seg kombinere?
Iskwew skrev i sin post om truende seksuell oppmerksomhet at "vi må være mindre redde for å såre ved å avvise klart og tydelig.   Vi må være mindre opptatt av andres behov og mer av våre egne.  Grensesetting er utrolig viktig.  jeg pleier jo å si at de grensene du ikke setter selv, kan du ikke forvente at settes."

Det å lære å sette grenser er en hemmelighet som utrolig mange nå i disse dager lærer hos psykiatere og annet helsepersonell etter at de har blitt utbrente, utmattede og syke av for mye pliktoppfyllenhet og for lite hensyn til egne behov og ønsker. Hvorfor det? Kan dette være en mangel i den generelle oppdragelsen vi får? Vi skal være pliktoppfyllende, gjøre som vi blir bedt om, sette andres behov og ønsker foran våre egne og man skal for all del aldri avvise noen eller stenge noen ute. Dette husker jeg iallfall fra min egen barndom.


Barndommens lærdom om inklusjon
Som barn måtte man til stadighet hilse på og gi klemmer til mennesker man var skeptisk til, ikke kjente og til og med ikke likte, fordi de voksne ville at man skulle godta andre voksne. Når jeg treffer barn nå som jeg er voksen prøver jeg aldri å tvinge dem til å hilse på meg hvis de viser seg sjenerte og gjemmer seg. Når de får vent seg til mitt nærvær og selv vurderer meg til å være ok, så kan de hilse når de selv er klar. Jeg husker det som svært ubehagelig å måtte være nær mennesker man ikke var trygg på - ennå. Som barn har man ikke lov å avvise selv.

På skolen fikk man beskjed om å være venner med alle, selv de i klassen som bare var en plage. Man kunne ikke bare invitere sine gode venner til bursdagen sin, nei, alle i klassen, selv han ekle som bare kløp og rev jentene i håret måtte bli invitert, for man kunne ikke avvise noen.


Hvordan takle et nei?
Redselen for å avvise noen bunner ut i at man ikke skal mobbe noen eller stenge noen ute. I seg selv et edelt ideal, men det bunner også ut i at man ikke har noen akseptable koder for å si nei som samtidig ikke oppfattes som en personlig avvisning og fornærmelse. Som alle vet går man bedre sammen med noen enn med andre, og man kan ikke forlange at alle relasjoner skal ha like god kjemi. Ved å likevel tvinge oss selv og andre til å måtte omgås mennesker som man ikke liker eller plages av, lærer vi samtidig at man ikke har lov til å sette grenser ved ubehagelig oppførsel. Dessuten blir vi også ekstremt dårlige til å takle å få nei, fordi et nei blir betraktet som et angrep på vår egen person, som kritikk og et uttrykk om at vi ikke er gode nok.

Vi lærer altså som barn at vi ikke har lov å sette grenser overfor dem vi synes er plagsomme, og vi blir også ekstremt dårlige til å takle det hvis andre setter grenser overfor oss. Jeg skulle ønske det fantes kulturelle koder for grensesetting som er akseptable både for den som setter dem, og den som opplever at andre setter grenser. For er det ikke ofte i situasjoner der man føler seg avvist og angrepet at man lett kan miste besinnelsen og føle behov for hevn? Hvis vi hadde hatt kulturelle koder som ikke automatisk betyr at et nei rakker ned på deg som person, at man kan være god nok selv om man får et nei, så hadde det vært lettere å håndtere for den blir avvist. Hvis det samtidig fantes greie og akseptable måter å sette grenser på, så ville det kanskje ikke være så mange som føler seg presset til samvær og situasjoner som ikke er bra for dem. Dette må man lære allerede som barn.


Akseptable grunner til å si nei
Som voksen må man ha ganske gode unnskyldninger for å takke nei til sosiale invitasjoner. De aller færreste klarer å si at "nei, det vil jeg ikke". Istedet ror vi oss bort i "neeei, jeg tror ikke jeg får tid", eller "jeg tror jeg har en annen avtale". Det er liksom ikke godkjent å si nei dersom man ikke har andre konkrete planer. Dersom man sier nei bare fordi man ikke har lyst vil man oppfatte dette ikke bare som et nei, men en relativt uakseptabel avvisning. Jeg har en venninne som likevel er flink på dette og som jeg beundrer for hennes evne til å sette grenser. Hun kan si "nei, i kveld passer det ikke, for i kveld slapper jeg av!" Men veldig mange ville aldri få seg til å si nei på denne måten.

Spørsmålet om hvordan sette grenser og hvordan kunne avvise på en tydelig, klar og akseptabel måte gjelder mange områder i livet og i nesten alle typer sosiale relasjoner.

Når det gjelder siste dagers debatt om voldtekter, seksualisert vold og overgrep, tror jeg mye handler om at man ikke takler avvisning. Vold dreier seg om hevn, kontroll, makt og å overvinne. Alle disse fire motivene for vold er instinktive følelser som følge av avvisning - når man ikke har lært å takle det uten at man føler det som personlig angrep. Det vil vel alltid være skuffende å bli avvist, men det må finnes måter å takle dette på som kan lære oss både å sette grenser på tydeligere måter, og som samtidig kan være akseptable for den som blir avvist.


Kulturelle koder på anbud:
Slik jeg ser det, mangler den norske kulturen disse kulturelle kodene, er det noen der ute i verden vi kan lære av?