Guilty by association

- "Det var da voldsomt!"

Et uskyldig - kanskje - uttrykk uttalt av en fremmed som kommentar til et utsagn jeg hadde kommet med. Sikkert ikke vondt ment, kanskje bare et uttrykk for imponerende dimensjon over utsagnet mitt, eller bare for ha noe si.

Hvordan kunne denne personen vite at jeg reagerer s kraftig som jeg gjr - instinktivt - p denne frasen? Ikke i det hele tatt. Men resultatet er urettferdig nok at jeg skygger banen.

Vi har alle en bagasje. Vi ser alle verden rundt oss gjennom briller som er farget av tidligere erfaringer om hvordan opplevelser virket inn p gode og onde flelser. Vi tolker og reagerer p det vi ser og hrer i lys av denne erfaringsrammen fra vr bagasje. Ofte ligger mye av denne tolkningsrammen langt bak i underbevisstheten og vi vet ikke helt hvorfor vi reagerer som vi gjr. Noen ganger vet vi mer om hva som gjr det. I noen tilfeller vet vi til og med at vr reaksjonsmte er irrasjonell og lite hensiktsmessig, men kroppens hukommelse og underbevisstheten lager snn rabalder i mageflelsen at vi ikke klarer skyve det unna med fornuften.

Dette uttrykket trigger i meg en kroppslig reaksjon. Kroppens hukommelse sender meg like presist hver gang tilbake i tid, snurrer tidsmaskinen og setter meg av p samme sted, i samme situasjon, med de samme ustyrlige flelser - hver gang.

Jeg har ingen kontroll over det, det er like instinktivt og umiddelbart som et minne som plutselig dukker opp nr man kjenner duften av samme type blomster som bestemor hadde i vinduskarmen, eller et sted man ikke har beskt p lang tid bringer minner man trodde man hadde glemt. Uansett foranledning, uansett situasjon, dette uttrykket gjr at kroppen min farer sammen og setter inn alle sperrer.

Urettferdig nok overfor denne personen som ikke aner hvorfor jeg reagerer som jeg gjr, s strykes vedkommende av min liste over mennesker jeg kommer til omgs. Ikke fordi man kan ha skyld ved assosiasjon, men fordi jeg ikke vil utsettes for muligheten til kjre tidsmaskin.
2 kommentarer

Hehe, bra skrevet.

Det minner meg om at jeg plutselig ble utrulig trist og trene bare begynte strmme nr jeg hrte en spesiell sang. Frst dagen etterp kom jeg p at det var den samme som ble sunget i min onkels begravelse.

Teide: Ja, det er rart hvordan minner om flelser setter seg i kroppen og dukker opp nr vi minst venter det. Ofte har det ikke en logisk sammenheng eller rasjonell forklaring engang.

Skriv en ny kommentar