Guilty by association

- "Det var da voldsomt!"

Et uskyldig - kanskje - uttrykk uttalt av en fremmed som kommentar til et utsagn jeg hadde kommet med. Sikkert ikke vondt ment, kanskje bare et uttrykk for imponerende dimensjon over utsagnet mitt, eller bare for å ha noe å si.

Hvordan kunne denne personen vite at jeg reagerer så kraftig som jeg gjør - instinktivt - på denne frasen? Ikke i det hele tatt. Men resultatet er urettferdig nok at jeg skygger banen.

Vi har alle en bagasje. Vi ser alle verden rundt oss gjennom briller som er farget av tidligere erfaringer om hvordan opplevelser virket inn på gode og onde følelser. Vi tolker og reagerer på det vi ser og hører i lys av denne erfaringsrammen fra vår bagasje. Ofte ligger mye av denne tolkningsrammen langt bak i underbevisstheten og vi vet ikke helt hvorfor vi reagerer som vi gjør. Noen ganger vet vi mer om hva som gjør det. I noen tilfeller vet vi til og med at vår reaksjonsmåte er irrasjonell og lite hensiktsmessig, men kroppens hukommelse og underbevisstheten lager sånn rabalder i magefølelsen at vi ikke klarer å skyve det unna med fornuften.

Dette uttrykket trigger i meg en kroppslig reaksjon. Kroppens hukommelse sender meg like presist hver gang tilbake i tid, snurrer tidsmaskinen og setter meg av på samme sted, i samme situasjon, med de samme ustyrlige følelser - hver gang.

Jeg har ingen kontroll over det, det er like instinktivt og umiddelbart som et minne som plutselig dukker opp når man kjenner duften av samme type blomster som bestemor hadde i vinduskarmen, eller et sted man ikke har besøkt på lang tid bringer minner man trodde man hadde glemt. Uansett foranledning, uansett situasjon, dette uttrykket gjør at kroppen min farer sammen og setter inn alle sperrer.

Urettferdig nok overfor denne personen som ikke aner hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, så strykes vedkommende av min liste over mennesker jeg kommer til å omgås. Ikke fordi man kan ha skyld ved assosiasjon, men fordi jeg ikke vil utsettes for muligheten til å kjøre tidsmaskin.

Kommentarer:
Postet av: Teide

Hehe, bra skrevet.

Det minner meg om at jeg plutselig ble utrulig trist og tårene bare begynte å strømme når jeg hørte en spesiell sang. Først dagen etterpå kom jeg på at det var den samme som ble sunget i min onkels begravelse.

25.apr.2007 @ 21:53
URL: http://teide.blogg.no
Postet av: Tiqui

Teide: Ja, det er rart hvordan minner om følelser setter seg i kroppen og dukker opp når vi minst venter det. Ofte har det ikke en logisk sammenheng eller rasjonell forklaring engang.

26.apr.2007 @ 10:57
URL: http://tiqui.blogg.no

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/5422416