tiqui

Som vanlig dro tangoskoene meg med ut på milonga mandags kveld. Siste timen. Når jeg ankommer er det stappfullt med mennesker, men de fleste står på farten til å dra. Det ser man nemlig når man setter seg for å skifte sko. Det er det samme ritualet hver gang. Småpraten går med sidemannen/kvinnen som også skifter sko før man etter en stund reiser seg, nikker rundt mot de kjente i lokalet før man takker for seg. Jeg er sent ute, og er en av de få som skifter sko for å starte, ikke for å dra. Utfører ritualet med motsatt fortegn.

Dansegulvet som for et øyeblikk siden var stint av folk, tynnes litt etter litt, og det dannes små luftrom hvor man kanskje kan driste seg til å danse åpent, med et og annet tricks hvor foten kan forlate gulvet.

Endelig har jeg fått på meg skoene, latt skuldrene senke seg i den inderlige melankolske stemningen, hilst og klemt på de nærmeste kjente og så er jeg klar. Det er lenge siden nå. Kanskje over to uker siden. Virker det kort, synes du? Ikke for meg. Tangoskoene mine er vant til å luftes flere ganger i uken. Føler meg litt ute av trening, må komme inn i det igjen. Jeg vurderte faktisk å dra rett hjem, sove i stedet. Men så kom jeg innom likevel.

Og jeg har ikke tatt mer enn et par-tre steg på gulvet før jeg skjønner at dette var det lureste jeg kunne gjøre. Følelsen kommer alltid. Jeg vil ikke den skal ta slutt. For hver gang jeg danser forsvinner resten av verden og jeg vil bare danse. Ingenting annet betyr noe der og da. Kun musikken, kommunikasjonen, relasjonen til partneren, dansen, bevegelsen og øyeblikket som et totalt melankolsk og inderlig fenomen.

Floating on air...




(foto: Carl Philip Wahlberg Lund, tangoføttene tilhører J og Tiqui og er fra en annen anledning, men følelsen er den samme)