tiqui

Undre har tagget meg. Hun har tagget meg fordi jeg har vært på eventyr i Sør-amerika, og der memet ellers går ut på å beskrive innholdet i barskapet, er jeg dermed usikker på om hun mener innholdet i barskapet i skrivende stund, eller om det gjelder barskapet under oppholdet i Bolivia. Dessuten har hun selv og andre inkludert en rekke andre drikker som vanligvis ikke befinner seg i barskap, men som likefullt kan være avhengighetsdannende både av sunne og smaksmessige grunner. Så hvor begynner jeg da? Det aner meg at dette kan bli en lang post...

Her hjemme oppbevares drikkevarer på tre forskjellige steder. Jeg har en barhylle i stuen hvor flaskene støver ned, noen hyller på kjøkkenet med bokser og poser som lett lages om til drikkbare væsker, og i kjøleskapet befinner det seg drikkevarer som må holdes kaldt.

Vann
Vann er det jeg drikker mest av. I kjøleskapet har jeg to store farrisflasker i glass som jeg fyller opp med vann og korker, slik at vannet ikke skal bli dødt og så det skal alltid være iskaldt vann tilgjengelig. Dessuten fylles drikkeflasken min som jeg har med overalt på sykkelen stadig opp i løpet av dagen. Det er forresten den femte drikkeflasken jeg har nå, siden frekke tjuvradder har stukket av med de fire andre en etter en når jeg i glemsomme øyeblikk har latt flasken stå igjen på sykkelen mens jeg var inne i en butikk som snarest. I Bolivia måtte jeg selvsagt kjøpe vann, og selv om det ikke koster stort, så gikk det mange bolivianos med til dette grunnleggende behovet.

Te
Jeg drikker te. Mye te. I alle varianter, noen i blandinger, kald, varm, på termos på tur eller bare i sofakroken. Det første jeg gjør om morgenen er å lage meg en kopp te. Så tar jeg den med meg inn i dusjen. Jeg bærer rundt på tekoppen overalt i løpet av dagen, setter den stadig fra meg når jeg trenger begge hendene til noe, glemmer den av og til, for så å måtte finne den igjen før jeg kan fortsette gjøremålene mine. Jeg var en av de første på Universitetet i Oslo som skaffet seg termokopp, og jeg ble etterhvert kjent som "hun som alltid bærer på koppen".

Fenomenet er enda til fanget opp av NRK. I programmet "Typisk norsk" står Petter Schjerven foran Universitetsbiblioteket og prater om det mest brukte ordet i norsk språk: "Det". Det er mye å si om "det", og han snakker vel og lenge. I bakgrunnen derimot rusler en intetanende Tiqui nedover trappene foran biblioteket med to venninner og tekoppen sin. De har god tid, skravler om livets vidervordigheter, mens det hele fanges opp som kulisser til Schjervens utlegning om "det". Det hører med til historien at kommentarene etter programmet var ikke at folk kjente meg igjen, men de så koppen og visste da umiddelbart hvem det var. So much for anonymity.
I hyllen for øyeblikket er det et utvalg av tyrkisk mate (mynte, sitrongress, fennikel og anis), Twinings lemon and ginger, rooibos, jasminte, camille, krydderte (typisk juleblanding) og tre malaysiske tesorter.


I Bolivia drakk jeg også mye te. Men her var det ikke te av teblader. Her drakk jeg mate, som betyr avkok av urt. Naturlig nok var da bimate en te laget på to urter, vanligvis coca og cedrón (blad og stilk fra en busk/tre jeg ikke kjenner annet navn på, med en sitruslignende bittersmak), mens trimate var laget på tre urter: coca, camille og anis. Det fantes selvsagt tesorter laget på teblader, men disse var de vanligste. I Bolivia som i Norge var det første jeg gjorde om morgenen å lage meg en kopp te. Jeg kokte opp vann på gasskomfyren og mens jeg ventet på at vannet skulle bli varmt ruslet jeg ut og høstet meg en fersk lime fra treet i hagen. Jeg klarte å forbruke alle limefruktene på hele treet, og måtte en stund vente til treet bar frukt på nytt. Heldigvis kan man høste mange ganger i året der.

Espresso
Jeg har enda ikke skaffet meg espresso-maskin, og har tradisjonelt ikke drukket mye kaffe. I oppgaveinnspurten trengtes sterkere saker enn te for å holde seg våken, og etter mitt opphold på Sardinia hvor den italienske espressoen etterfulgte utsøkte måltider har dette blitt en del av drikkevanene mine. Vanlig kaffe er liksom ikke helt det samme, så det er mulig det må en investering til, men det får bli etter Argentina-turen. For øvrig har Cirkelin utstyrt meg med nederlandsk CappuNoir, usukret cappucino i pulverform som det går mye av og som var en virkelig god trøst på lange arbeidsdager i oppgave-innspurten.

Barhyllen - *rusler inn i stuen for å sjekke*
De mest støvete flaskene er jeg antagelig aldri kommer til å åpne for å drikke selv. Det står en Bacardi, Absolut Vodka og en Metaxa der som jeg har fått i gave i en eller annen sammenheng. Forhåpentligvis kommer det et besøk som vil hjelpe meg med dem.

Av søtere saker har jeg Martini, Baileys, Cointreau og en fransk hasselnøttlikør på en nydelig grønn keramikkflaske som jeg kjøpte i Val D'isére som trøst da jeg hadde en skiulykke og måtte humpe rundt på krykker med isbrodder istedet for å være med de andre i bakken. Jeg hadde selvsagt bare meg selv å takke. Sånn går det lett når man er litt for tøff i trynet og insisterer på å kjøre ned den svarteste svarte kuleløypen i Olympiabakken. Men hasselnøttlikøren var iallfall veldig god.

Av sterkere saker har jeg en 12 år Macallan whisky, som kjennere pleier å bli positivt overrasket over. Jeg er ikke whisky-kjenner, men vet at jeg liker denne bedre enn Jack Daniels. Jeg har en xo brandy som jeg kjøpte på vei hjem fra Bolivia når jeg mellomlandet i Paris og hvor flasken forestiller Eiffeltårnet. Den har aldri vært åpnet, og jeg innser nå at den muliggens er en smule harry. Der finnes rester etter en juleakevitt og en miniflaske med Drambui.

Jeg har litt vanlig vin også, for øyeblikket tre flasker rødvin av ulik sort, en 3-liter Viña Maipo og en 3-liter Chardonnay Garganeca som heter "Pasqua". Den burde jo passe til nå i påsken. Dessuten har jeg en australsk sprudlevin (sånn sjampanje-etterligning som egentlig smaker bedre enn sjampanje for oss som ikke er kjennere) som venter på den dagen jeg er ferdig med endelig muntlig hovedfagseksamen.

Barskjenken og festligheter i Bolivia

I Bolivia var alkohol så billig at det etterhvert ble mange typer flasker som prydet skjenken i stuen. Jeg kjøpte aldri lokalbrygget maisøl (chicha) til å ha hjemme, det drakk man helst ute og når man ble tilbudt fra andre i sosiale sammenhenger. Jeg hadde derimot stadig Singani, som er boliviansk brennevin og som man bruker til Chuflay som minner om våre vodka-miksturer med forskjellig type blandevann. Boliviansk vin fra Tarija-området var både god og billig, noe Milton vil kunne fortelle mye mye mer om. Det jeg har lyst å fortelle er derimot ikke hele sortimentet, men om den utrolig gode følelsen det var å være formuende nok til å kunne spandere på alle mine venner.

Etter to måneder i Bolivia hadde jeg allerede bygget meg opp en vennekrets og et nettverk av personer rundt meg som jeg satte pris på, og som jeg inviterte til fest hjemme hos meg. Jeg inviterte alle jeg kjente, sånn rundt regnet 35 personer. Jeg fikk låne en stor tønnegrill til å ha ute i hagen, fikk hjelp av en venn med utstrakte kokkekunnskaper til å sette sammen en grillmeny med ulike typer kjøtt, grønnsaker, tilbehør og diverse. Han kjøpte inn 10 kilo kjøtt og alt tilbehøret for mine penger, jeg kjøpte inn vin, øl, brennevin, blomster, stearinlys og alt annet som trengtes. Absolutt alt for 35 gjester kom på til sammen 300 kroner. I disse tider var dette en hel månedslønn, men aldri før eller siden har jeg vært velstående nok til at jeg kunne spandere så mye på så mange mennesker, og det står for meg som en utrolig flott opplevelse. Festen ble en suksess som det gikk gjetord om i lange tider etterpå.

Å drikke eller ikke drikke?
Nå virker det kanskje som jeg er en stordranker? Men det er tvert imot. Flaskene samler støv nettopp fordi jeg sjeldent drikker. Jeg drikker aldri alene, og mine aller fleste sosiale aktiviteter er det ikke vanlig å drikke mye. Kanskje Undre burde begynne å henge med andre folk? I mine kretser er det nemlig svært sjelden at man drikker mye mer enn et glass eller to, og det finnes ikke drikkepress. Svært mange drikker ikke i det hele tatt.

Etterhvert som jeg har blitt mer og mer engasjert i sportslige aktiviteter har også alkoholinntaket gått drastisk ned. Dette fordi jeg merker det på treningen. Effekten av å trene dagen etter alkoholinntak - selv i moderate mengder - er så ødeleggende, at jeg heller lar det være. Heldigvis er de fleste i min omgangskrets også opptatt av fysisk aktivitet, så jeg opplever ikke dette drikkepresset som Undre snakker om. Hvis man er på byen og man helst ikke vil drikke, men vil unngå drikkepresset, så kan jeg anbefale å be bartenderen om å mikse drinker som vanlig, bare utelate alkoholen. Ofte smaker drinken like godt, blir like billig som vanlig brus, og ingen av de andre merker at du ikke drikker. Jeg har en slager med alkoholfri mojito eller long island ice tea. Anbefales!

Oppdatert:
Jeg glemte jo helt å tagge noen videre. Siden det er Cirkelin som utstyrte meg med CappuNoir, så synes jeg hun skal dele med seg sine drikkende produkter i neste omgang.