tiqui

Hun er anpusten idet hun glir inn mot bassengkanten, hun må stoppe og hvile, få pusten igjen og drikke litt av vannflasken som står klar på kanten. Formen er ikke som den pleier. Det er i grunnen lenge siden den har vært det, alt for mye har kommet i veien for treningsrutinene i det siste. Idag er dessuten siste dag at Tøyenbadet er åpent før det stenger for et helt år. Hun må finne et annet sted å svømme, men først må hun gjøre det beste hun kan ut av denne siste dagen.

Første blikk
Mens hun får igjen pusten og tøyer litt på armene får hun øye på mannen som står ved siden av henne. De står på hver sin side av linjen av flytende ringer som markerer hurtigfilen på hennes side, og det øvrige bassenget på hans. Hun titter litt stjålent mot ham, han er helt lys i håret, men likevel med god farge i huden, og hun aner fra siden noen store runde blå øyne. Han snur seg litt, og hun trekker til seg blikket.

En mann svømmer inn til kanten og ser på henne etter klarsignal til at han kan fortsette foran henne. Hun nikker og gir mine til at hun ikke er klar ennå, han kan legge ivei. Hun liker når mennesker er oppmerksomme på andre rundt dem, og høflige nok til å klarere situasjonen, selv om det bare er ved høflige blikk eller ordløse miner.

Andre blikk
Hun titter bort på den blåøyde igjen, han snur seg og i et øyeblikk møtes blikkene, før begge trekker det til seg igjen. Han er vakker, tenker hun. Han begynner å gjøre seg klar for å svømme, lar overkroppen falle ut fra kanten, men stopper, trekker beina under seg igjen, snur seg mot henne. Det virker nesten som han venter på henne. Han ser bak over skulderen, lar overkroppen falle fremover igjen, og denne gangen legger han på svøm. Han svømmer bryst, med hodet over vannet, og det går i sånn passe fart. Det er sikkert like greit siden det er mange mennesker i bassenget, og ikke så lett å navigere mellom dem. Hun når motsatt kant før ham, vender og crawler tilbake. For å ikke virke altfor tydelig bestemmer hun seg for å ta en runde til før hun stopper igjen i håp om at han nok en gang står ved siden av. Kanskje hun skulle driste seg til å si hei?

Første smil
Men da hun glir inn til kanten igjen er han borte. Hun tar en slurk vann og ser seg litt forvirret omkring. Han er ikke i bassenget, ingen lyse hoder å se. Har han gått? Men så ser hun ham, han har tatt seg en sitteplass på tribunen, og sitter og betrakter de svømmende i bassenget. For syns skyld svømmer hun en runde til, og bestemmer seg for å gjøre tøyeøvelsene i etasjen over. Hun henter håndkleet sitt, og passer på å smile til ham i det hun spretter opp trappen forbi ham og opp til mattene. Håper smilet var nok til at han kommer etter, tenker hun, det er flere matter der og dermed mange gode unnskyldninger for å komme etter.

Stjålne blikk
Hun finner en matte, rigger seg til, tar tak i kanten og tøyer baksiden av leggen, mens hun skuer utover bassenget. Hun titter ned mot trappen der han satt, i håp om å finne ham på vei opp, men han er borte. Æsj, tenker hun, smilet holdt ikke, hun skulle sagt hei, spurt ham om noe. Hun tøyer den andre leggen og får øye på ham på andre siden av bassenget, sakte slentrende rundt bassenget. Han virrer litt, ser rundt seg, snur seg, titter opp mot henne, snur seg igjen og går mot utgangen. Der går trappen ned til garderobene, men også opp til annen etasje. Han nøler mellom de to trappene. Går først litt mot nedovertrappen. Nei, stopp, tenker hun, gå opp, gå opp! Han snur seg igjen, ser opp mot henne, og går opp trappen. Yess, tenker hun, nå er det ikke lenge før han kommer hele runden rundt der hun er. Best å være iherdig opptatt med tøye-øvelser.

Det varer og rekker, men han kommer ikke. Hun titter opp igjen, og ser ham ikke umiddelbart. Men nå har hun blitt vant til at han dukker opp et sted, selv om han er borte. Til slutt ser hun snurten av hodet hans på motsatt side av hallen. Det dukker opp og ned over kanten etterhvert som han tar mageøvelser. Hadde hun vært tøff hadde hun tatt matten sin med seg bort dit, men så tøff er hun ikke. Så beveger han seg mot det eneste styrkeapparatet som fortsatt finnes inne i svømmehallen, et nedtrekksapparat, og før han setter igang sender han enda en gang et stjålent blikk i hennes retning. Hun tenker, kan han ikke bare komme hit, da? Det er godt mulig han tenker det samme, der de ser etter hverandre fra hver sin kant av rommet.

Han gir opp, våger ikke å ta den siste lengden av runden, og snur. Han går tilbake samme vei, ned trappen til bassenget, og fortsetter ned trappen til garderoben. Hun ser etter ham og tenker, det var det. Et blikk, et smil, så godt som det er, det er sjelden det blir noe mer. Hun vil mest sannsynlig aldri se ham igjen.

Andre smil
Hun gjør ferdig øvelsene sine, legger matten på plass og rusler ned trappene. I den trekkfulle gangen på vei mot garderobene mister hun nesten haken. Der kommer han slentrende, denne gangen i en slitt blå olabukse som får øynene hans til å skinne, bar overkropp og fortsatt det lyse håret i hestehale. Rett før de passerer hverandre møtes blikkene igjen. De store blå øynene hans blir til to buede streker i det ansiktet hans oppløses i et strålende smil, og hun gjør sitt beste for å smile like blidt tilbake. Kom han tilbake i håp om å se henne? Eller var det bare noe han hadde glemt?

Hun veier alternativene opp mot hverandre mens hun fortsetter inn i dusjen og lurer på hva sannsynligheten er for at han vil vente utenfor. Hun ser det hele for seg. Hun ville spent se etter på benkene i gangen utenfor garderobene. De ville være tomme. I kafeen vil hun ikke finne ham, og i det hun går ut vil hun først få øye på den første tomme benken, den andre tomme benken, men så, så ville han sitte på den tredje. Passelig henslengt, som om han trengte å sette seg ned for å ta en slurk vann, skrive en sms, bare for at det ikke skulle være for tydelig at han ventet på henne. Og hun ville gå bort, si hei. Så ville hun fortelle ham hvor glad hun ble når han smilte til henne. At det løftet humøret hennes, og gjorde den blide vårdagen enda varmere. Ja, akkurat slik ville hun gjøre det. Bildene og tankene strømmer gjennom hodet mens vannet strømmer over kroppen, hun betrakter seg selv i speilet, ser det våte håret klistre seg til halsen i bølger, som om hun hadde krøller, noe hun ikke har. Hun øver på smilet sitt i speilet og håper ingen legger merke til det. Hun kan nesten ikke vente til hun er ferdig til å gå, til å se om han er der.

Virkeligheten er ikke slik som i novellene, og hun kjenner et stikk av skuffelse når også den tredje benken er tom. Den er ikke egentlig tom, men det sitter noen andre der, en jente fullt opptatt i en telefonsamtale, og hun ser ingen lyse hoder noe sted. På veien hjem i solskinnet tenker hun på smil, og hvordan smil fra helt ukjente kan gi energi til en ekstra fin dag. Hun ser ham nok aldri igjen, men i lang tid fremover vil hun kunne kjenne en ekstra sitring ved synet av slitte olabukser og lyse hoder med store blå øyne.