tiqui

Jeg hadde gleden av å sitte barnevakt forleden. Gutten er to år og allerede en entusiastisk hiphop og dancehall-fan. Der andre barn spiller playstation eller dataspill, danser denne gutten til hiphopvideoer. Og han har det virkelig i kroppen. Med et ertent smil digger han og danser og river selvsagt barnevakten med i gleden.

Ja, helt til barnevakten selv prøver seg på å danse. For han er ikke helt fornøyd med innsatsen hennes. Han stopper umiddelbart sin egen dans, får et litt uforstående uttrykk i ansikt som sier: "Hva ER det du driver med?"

Ansiktet løses opp igjen i smilet og han prøver igjen, viser barnevakten hvordan hun skal danse. Men hans iherdige forsøk er tydeligvis nytteløst, han stopper igjen, betrakter barnevakten med et blikk som gir mye tydeligere vurdering enn noen av dommerne kunne beskrevet med ord i "So you think you can dance?" Hiphop er virkelig ikke barnevaktens beste side. Og han har helt rett. Fra små barn får man en bunn ærlig mening. Nytter ikke å imponere med noen tangotrinn der i gården, nei.

Jeg tror jeg har fått hjemmelekse til neste barnevakt