En drøm blir til plan
Omgivelsenes forventninger
Oppgaven er levert, muntlig er snart rett rundt hjørnet, og hva venter så?
Det vanligste spørsmålet før levering var: "Hvordan går det med oppgaven?"
Det vanligste spørsmålet nå er "Har du begynt å søke jobber?"
Ingen av spørsmålene er enkle å svare på selv om de ser rimelig rett frem ut. På det første ville det vært mye enklere å svare på hvordan det gikk med meg i oppgaveprosessen, enn hvordan det gikk med oppgaven. Det vet jeg faktisk ikke svaret på enda - selv etter levering, før jeg får tilbakemelding på muntlig.
Det andre stusser jeg litt over. Jeg har jo jobb. Er det så innarbeidet at man skal inn i ny jobb eller over i en arbeidsledighetstilværelse umiddelbart etter endte studier, at folk glemmer at jeg har jobb? Selv folk på jobben min glemmer at jeg er fast ansatt og spør om jeg kommer til å fortsette? Hvorfor denne travelheten på mine vegne?
Hva motiverer oss?
Etter at jeg leste Iskwew's lille anmodning om studentopprør etter det nye pensjonsforliket begynte jeg å snurre tanker om hva som driver oss til våre daglige og langsiktige aktiviteter i livet. Og hva som driver meg.
Det virker som det ligger en grunnleggende frykt for å ikke tjene nok penger, og at inntektens størrelse er det som driver oss. At jeg i disse dager går fra en 200% situasjon med studier døgnet rundt og 50-80% jobb ved siden av til bittelittegranne fritid ser ut til å bekymre mine medmennesker. Man MÅ jobbe 100%, ellers er det liksom ikke helt som det skal være.
Jeg lot inntektens størrelse avgjøre et valg for meg en gang. Det var helt klart et galt valg. Ikke fordi det var noe galt med å tjene penger, men jeg lot meg blinde av inntekten til å overse de andre omstendighetene ved jobben. Den gjorde meg syk og pengene jeg fikk for jobben var i ettertid helt klart ikke verdt omkostningene. Men den endret også retningen i livet mitt. Fokuset skiftet fra inntekt, penger, karriere til innhold, mening, forståelse og dybde.
Jeg hadde alltid hatt interesse for og lyst til å studere sosialantropologi, men i et økonomisk nyttemaksimerings-perspektiv visste jeg ikke helt hva jeg skulle bruke det til før. Nå bestemte jeg meg for at hvis jeg ikke gjorde det nå, så ble det aldri gjort. Jeg gikk fra et fokus på jobb, verktøy, pliktoppfyllelse og økonomisk ansvar til noe som var så inderlig mer meningsfullt ? for meg. Det trenger ikke være det for andre, men det er det for meg.
Nå kan jeg jobbe i timer, dager og måneder med mellommenneskelige problemstillinger uten å få betalt for det, rett og slett fordi det gir mening i seg selv å jobbe med det. Selvsagt må man ha penger for å overleve, men jeg har altså klart meg på 50% ved å legge opp forbruket deretter. Det har sine kostnader også, jeg kan ikke alltid være sosial på andres premisser når det innebærer store utgifter (som kanskje ikke er så store for dem som tjener mer).
Hva vil man ha ut av livet?
I min aller første bloggpost som gjesteblogger hos Iskwew nevnte jeg en samtale jeg hadde med to menn om drømmer for livet. Disse mennene er ikke de eneste som nevner nok penger og økonomisk uavhengighet som sine drømmers mål. Men det jeg blir litt trist til sinns av er at disse to, og veldig mange andre, ikke har noen klare drømmer om _hva_ de vil bruke pengene til, den dagen de eventuelt skulle bli økonomisk uavhengig. Er det ikke det praten om pensjonsordningen også handler om? Slik jeg prioriterer ender jeg nok som minstepensjonist, men jeg har allerede minner jeg aldri ville vært foruten og som jeg har skapt uten å være permanent økonomisk uavhengig, bare kanskje periodevis uavhengig?
Min drøm blir til plan
Min plan nå fremover er nemlig ikke å søke jobber. Den er å nyte livet. Og jeg vet akkurat hvordan jeg skal nyte det. Jeg ser for meg et rom med en seng, et bord hvor laptop'en min står, noen papirer og et rødvinsglass. Langs den ene veggen har jeg en hylle hvor mine nyinnkjøpte tangosko står stilt opp på rad og rekke. I det åpne vinduet blafrer noen hvite gardiner og utenfor høres de daglige lydene av livet i Buenos Aires, Argentina.
Jeg trenger ikke mer. Jeg skal danse, skrive, rusle gatelangs, prate spansk, drikke rødvin, spise berømte argentinske biffer, møte mennesker og "plukke flere blomster" til bloggen. Jeg vet hva jeg skal skrive, men ikke helt innholdet, det vil "skrive seg selv" når jeg møter eller finner det. Jeg vet hvor jeg skal begynne å lete, men jeg aner ikke hvor jeg havner. Jeg vet noen muligheter det kan gi, men jeg aner ikke hva som skjer til slutt. Jeg elsker å sveve litt i usikkerhet over bakken, med alle muligheter åpne, for så se hvor jeg lander. Jeg elsker den følelsen av å starte på scratch et nytt sted og bygge opp et hverdagsliv med nye rutiner, nye stamsteder, nye mennesker og nye nettverk. Jeg har gjort det før i Bolivia, nå skal jeg gjøre det igjen. Jeg har en utferdstrang som antagelig aldri skaffer meg noen luksusvilla eller sportsbil, men den vil helt klart skaffe meg opplevelser og minner jeg kan leve på når minstepensjonen ikke strekker til lenger.
Avreise er 10. juni.
Det høres ut som om du har forstått mye av det som utgjør et godt liv for deg, Tique. Så bra at du har denne innsikten, som kommer til å gjøre livet ditt rikere.
Elle, ja jeg har fått atskillig mer innsikt for min egen del, det er ikke sikkert at det vil være det samme for andre. Sånn sett var det gale valget det riktige, fordi det fikk meg til å endre fokus. Man gjør gjerne ikke det hvis ikke livet selv stopper løpet man har lagt opp. For da har man ikke tid til å se seg rundt.
Det er vel nettopp ved litt tyngre opplevelser i livet man tvinges til å gå gjennom livet sitt- og til å lære seg selv bedre å kjenne. Da kommer også tankene på hva en skal gjøre for ikke å havne i kjipe situasjoner igjen- Dvs hva er det som utgjør et bra liv for en, og hvordan går en frem for å få det.
Jeg har et motto som ofte møter litt overbærende smil, men jeg mener det like fullt: Jeg skal ikke bli rik, jeg skal være lykkelig! :)
Høres ut som et bra motto- Hva skal en med penger dersom en ikke er lykkelig? Og hvis man er lykkelig som ''fattig'', er det heller ikke nødvendig å hige etter jordisk rikdom.
Man skal gjøre og velge det man liker og som gir en mening. Du kan ikke leve livet for å få en god pensjonisttilværelse. Dermed tror jeg mange kommer til å velge lange, interessante utdannelser, selv om de når er skrudd av Kongeriket Norge når det gjelder pensjonsrettigheter.
En gammel man jeg kjente sparte til sin alderdom til han døde, og hadde det veldig lite morsomt i mellomtiden.
MEN: det jeg er opptatt av, er at man sikrer seg, noenlunde, i hvert fall for uførhet. Å bli minstepensjonist før fylte 40 er ikke noe særlig.
Hei, Tiqui. Så deilig lesing!
Jeg trur de fleste har et ønske om frihet og uavhengighet, ikke noe gøy å ha en kjedelig jobb med kjip sjef man MÅ beholde fordi man må ha penger. For å være fri bør man således ikke skaffe seg de store faste utgiftene. Alternativet er å allti ha nok pengebuffer til å være uavhengig neste måneds inntekt. Teides visdomsord for frihet: Ha allti nok spart opp til å kunne be sjefen dra til helvete.
Elle: Ja, man må jobbe for å være lykkelig i det daglige, og for å endre de omstendighetene som skulle være til hinder. Man kan ikke få alt, selvsagt, men man kan få til det man prioriterer, noe Iskwew skrev godt om i sin post om å ta beslutninger.
Iskwew: Uførhet er nok noe man burde forsikre seg mot, ja, og det slo meg at jeg er i den alderen du nevnte at man burde begynne å tenke på det, og konstaterte at jeg helt klart ikke har noen pensjons-vennlig inntektshistorie. På den annen side har jeg fått oppfylt noen drømmer og står på trappene til å få nok en drøm realisert, så jeg tror jeg stevner i samme retning som før, jeg.
Teide: Ingen faste utgifter er faste, man kan alltid gjøre endringer for å endre utgiftene, selv om det kanskje innebærer større endringer som ikke er helt enkle å få til. Det blir i så fall et valg om man ønsker å beholde de faste utgiftene som faste på det nivået det er. Jeg har iallfall ikke tenkt å vente på økonomisk uavhengighet for å realisere livet..
Det høres ut som musikk i hodet mitt, Tiqui. Andre får være så skeptiske de bare vil. Jeg tror at mange blander sammen det å ville leve nå, og det å leve i nuet. Skeptikerne har et poeng med hensyn til at det er viktig å ha egen økonomi for å være selvstendig, men lykken er ikke å matche naboens forbruk.
Forsikre seg kan man gjøre på kort sikt og på lang sikt. Den på kort sikt som sikrer eventuelle sykehusregninger og hjemtransport er utrolig viktig, den på lang sikt er knyttet til forventninger og hendelser det er vanskeligere å si noe om og sikkert mulig å justere uten å bli for skuffet eller bitter.
Høres bra ut. Tuiqui. Ellers vil jeg påpeke at all fokuseringen på sikkerhetsnett til syvede og sist gjør at livet ligner det å spise sjokoladen med papiret på.
Håkon: Ja, det er musikk i mine også. Jeg orker ikke å la andres skepsis (som jeg egentlig tror er misunnelse for at jeg tør) gå inn på meg. Dette har jeg drømt om i åresvis, og det skal ikke være ønske om mer penger som stopper meg. Tvert imot jobber jeg for å finne måter å klare det med minst mulig penger. Og ting faller litt etter litt på plass. Det er som Iskwew mange ganger har nevnt i forbindelse med Paulo Cuelho: Når man virkelig vil noe, så konspirerer universet slik at man skal oppnå det.
Milton: Ja, ikke sant? Jeg sikrer meg gjerne, men sperrer meg ikke inne i et bur for å være sikker.
Å, det må da være fint å tar et hvileår (folkehøyskole eller lignende) etter russetiden, når det er nesten femti år til pensjonisttilværelsen og man ikke er moden nok til å bestemme hva man skal bli når man blir stor?
*dukker så kjapt som sykkelvrak-beina tillater, fy faen hvor utrent jeg er*
Porcus, svinet sitt, du hadde ikke klart å dukke tidsnok hvis det var nødvendig, men det er det jo ikke :) Det er nettopp fordi jeg har bestemt meg. Jeg har utdannet meg til nysgjerrigper, til å møte mennesker og sette meg inn i nye hverdager. Dette er den naturligste fortsettelsen jeg kan finne. :)
Er litt missunnelig på deg, men bare litt. Føler meg voldsomt etablert og uspennende her jeg sitter med kulemage, nyinnkjøpt hus og stasjonsvogn :). Men kulemagen er jo en av mine drømmer som snart blir virkelighet :).
http://app.blogg.no/trackback/ping/4962734