Frontalkonfrontasjon
I flere år har jeg tenkt det, irritert meg, skjøvet det fra meg og resignert og tidd stille. Stort sett har jeg innrettet meg etter tilstanden for å unngå å forgå av irritasjon, men i de siste månedene har det blitt stadig mer påtagende. Idag kom dråpen som gjorde at jeg ikke lenger bare tenkte det, irriterte meg, skjøv det fra meg og unngikk konfrontasjonen. I dag reagerte jeg, banket hammeren på spikeren og sa fra - nøyaktig hva jeg mener.
Hva oppnådde jeg med det?
I forhold til den det gjaldt?
Ingenting. Mine ord var som perler for svin, det gikk ikke inn. Et uforstående ansikt formet som et spørsmålstegn, evige forklaringer med de samme irrelevante argumentene og totalt blottet for forståelse. Etter spørsmålstegnet kom forklaringene som skulle få meg til å synes synd på vedkommende i stedet for, og deretter de passiv-agressive som skulle gi meg dårlig samvittighet for å ha ødelagt humøret og kanskje hele helgen. Til slutt martyren: Siden du er så sur på meg, så skal du få det som du vil! Men det vedkommende aldri skjønte var at det jeg ville ha var respekt og fleksibilitet, ikke skyldfølelse, påtvunget medfølelse eller "min vilje".
I forhold til meg selv?
Jeg har iallfall sagt fra. Og jeg klarte å si fra i klare ord, uten å skjelve, uten å briste, med rolig fattet stemme, og jeg klarte å forholde meg rolig når spørsmålstegnet snudde fra "stakkars meg" til "du har ødelagt helgen". Jeg klarte å motstå å få skyldfølelse, jeg klarte å la martyr-utslagene prelle av meg. Jeg klarte å overbevise meg selv om at dette er noe å være stolt over. Jeg tok opp en sak med den det gjaldt i stedet for å syte om det til andre utenforstående. Jeg tok konfrontasjonen uten å involvere andre.
I forhold til saken?
Ingenting. Å få viljen min var ikke poenget, som jeg forklarte over. Sånn går no dagan vil være temaet fortsatt, og jeg vil sikkert både irritere meg igjen, og skyve det fra meg. Men jeg er ikke lenger den logrende hunden alle tror adlyder det minste vink, og nå som jeg har sagt fra, vil det være lettere å si fra igjen - og igjen. Saken er der ute i det minste.
En av tre er vel ikke så verst? *klapper meg selv på skulderen*
PS: I sakens anledning letet jeg etter en definisjon på "Fleksibilitet" og fant en gammel, men fortsatt interessant artikkel av Thomas Hylland Eriksen. Den er lesverdig.
Okay.
Jeg vil vite historien bak!!
Når det er sagt, så tror jeg du gjorde det beste du kunne, for hadde du ikke sagt noe, kunne du til slutt ha eksplodert på en usaklig måte, og da hadde du følt deg dum etterpå.
Altså var det bra at du gjorde det, selv om det preller av på den andre.
vET DU HVA, TIQUI, BITCH?
aNGÅENDE DIN FORRIGE ARTIKKEL SÅ SKRIVER DU OM EN BADSTU-OPPLEVELSE HVOR EN SJENERT KVINNE IKKE GREIER Å SI IFRA AT HUN TRENGER Å SITTE PÅ BENKEN,HUN OGSÅ. vEL, _DU_ SER AT HUN TRENGER EN TALSMANN, MEN GJØR DU NOE MED DET?
NEEEEEEIIIIIIIII!!!!!!!!!!!
jEG TRODDE DU VAR BEDRE ENN SOM SÅ, MEN FY FAEN, DIN JÆVLA BITCH, DU ER JO FAEN MEG VERRE ENN ALLE DINE MEDMENNESKER TILSAMMENS.
DIN JÆVLA HORE!!!
VAR DU IKKE ISTAND TIL Å HJELPE DEN SJENERTE KVINNEN, DA HAR DU INGEN RETT TIL Å KALLE DEG ANNET ENN EN JÆVLA, FUCKINGS HORE!
lITT AV ET MEDMENNESKE DU ER, HORE. GJETT OM JEG HAR MISTET ALL RESPEKT FOR DEG, HORREEEEEEE!!!!!!!!!
FUCK YOU, BITCH!!!
Oi! her har du fått skjulte beundrere. Gratulerer. Jeg har enda ikke kommet langt nok til å få hatekommentarer. Tror forresten det er en dame. Damer skriver oftere med store bokstaver.
Iskwew: Litt anonymisering må til, og historien bak avslører også personer. Så den får vi evt. ta over et glass vin ;)
Du hatske: Jeg er overveldet over den enorme oppmerksomhet du vier meg i feil tråd ;) Kan jeg anbefale et kurs for å utvide vokabularet?
Milton: Takker og neier! Dette er vel nr 2? Så da har jeg vel gjort noe riktig ;)
Nei så hyggelige gjester du har da. Det er så hyggelig når slike titter innom.
Vi tar den historien over en vin, ja!
Iskwew: Her i bloggen er stemningen alltid på topp! Uansett hvilken valør den toppen måtte være ;) Gjester skal man ikke kimse av. "Hugnad heime er dagleg gjestebod" er det et gammelt jungelord som sier. :)
På vegne av alle gamle griser i alle aldre, vil jeg rynke på min rosa stikkontakt over den gammeltestamentlige måten du skriver "perler for svin" på. Hva blir det neste? At haun (du oppgir ikke kjønn) kontret med å omtale deg som en gullring i et grisetryne eller noe slikt? (Uinnvidde: Salomos ordspråk 11:22.)
Men seriøst, da: hadde du egentlig illusjoner om at det ville gå inn? Eller var det i praksis bare godt å få sagt det? I så fall har du vel oppnådd én av én, og kan briske deg med full uttelling. Det eneste er om vedkommende føler seg bedre av å kunne demonisere deg litt ekstra -- og dessuten vite at du hater. I så fall er det kanskje ikke verd det.
Og hva angår ALLCAPS-VRÆLEREN der oppe, så syns jeg man bør bruke litt flere smilefjes inntil man lærer seg å få fram ironien bedre. Jeg kunne jo nesten tro at han/hun er imbesill nok til å poste i fullt alvor -- særlig tatt i betraktning at det er postet på et promillekonsistent tidspunkt.
Porcus: Det ville i så fall vært en elegant kontring! ;) Demonisering? Hater? Jeg hater ingen(ting), det er det tydeligvis bare den promillekonsistente vræleren som gjør. Jeg oppfatter dette som løfterikt i forhold til aktiviteten i denne bloggen. Man må jo ha gjort noe riktig både for å evt. provosere frem hatmeldinger, ironisere frem hatmeldinger eller promillebefengte eksempler på humor formulert med begrenset vokabular.
Snodig nok fikk jeg en msn-hilsen av en kompis ikke lenge etterpå i store bokstaver, hvor han umiddelbart bannet over at Caps Lock hadde hengt seg opp... *fnis* Men jeg tror likevel ikke han er vræleren.
Det finnes enkelte individer som gjerne må få lov til å hate meg. Og som gjør det så glødende at det lyser opp. En så vidt sansbar strålevarme i hverdagen.
Mulig jeg er barnslig.
Så lenge man kan varme seg på det, så høres det nesten fornuftig ut, Porcus. Litt barnslig skal man være i passelige doser, det er veldig kledelig :)
Stakkars ''HATER DEG DIN JÆVLA MERR''. Hun/han kan ikke ha det så greit med seg selv. Det er tydelig at vedkommende bærer på mye frustrasjon og sinne (i tillegg til det dårlige ordforrådet). Det minner meg forresten om mitt lille tantebarn på 2 år, som har gått gjennom en usedvanlig grinete og trassig periode nå. det ser ut som om det har bedret seg litt i det siste, og jeg tror rett og slett at den trassige perioden skyldes at hun ikke har vært så flink til å uttrykke seg med språk. Nå tar det seg opp, og jeg tror det er pga at den språklige utviklingen går i riktig retning. I stedet for å sette seg ned og grine for å få vilje sin, kan hun bedre uttrykke seg med ord. Kanskje et lite skrivekurs hadde gjort susen for vår sinte venn?
Elle: jeg tror nok vræleren ble overmannet av et promillehumor-anfall. Klart det er et paradoks at jeg i en post oppfordrer til å stille opp for andre (av helsemessige årsaker) og i neste ikke bidrar til å lette situasjonen i neste. Poenget var likevel ikke min innsats eller mangel på det, men balansegangen mellom å bli for liten og bli for stor.
Men jeg tror du har rett. Når man lettere klarer å uttrykke sine reaksjoner og kommunisere slik at man blir forstått, er det også lettere å forholde seg til omverdenen.
En av tre er ikke verst nei... Men samtidig: Hva er vitsen med å være voksen, ansvarbevisst og konstruktiv når så mange andre er som barn i sandkassa?
http://app.blogg.no/trackback/ping/4860148