tiqui

Sporty teoretiker med sans for kritiske og poetiske beskrivelser i prosa.

Penger eller medmenneskelighet?

Bildet kalt "Verdens rikeste land" ble kåret til Årets bilde, tatt av fotograf Morten Wanvik fra Bergensavisen. Juryen begrunnet sin avgjørelse med at bildet skildrer et stillferdig hverdagsdrama i Norge.

Med tittelen på bildet retter Morten Wanvik fokuset og kritikken mot ressursforvaltning i Helsevesenet og hevder at slike situasjoner ikke burde kunne skje i et av verdens rikeste land. Men dreier dette seg virkelig om pengebruk og statens helsevesen?

Sykehuset henges ut fordi de sendte mannen hjem. Ingen spør hvem som trengte den sengen på sykehuset som mannen måtte forlate. Ambulansepersonellet henges ut fordi de ikke kunne komme å hjelpe mannen opp trappene på to timer, men ingen spør hvilke akutte situasjoner ambulansen måtte ta seg av i mellomtiden. Det insinueres at ambulansepersonellet ikke kunne _komme tilbake_ enda mannen ble kjørt hjem i taxi rekvirert av sykehuset. Taxinæringen går dermed på merkelig vis klar av denne kritikken.

Selvsagt er det uhørt at en syk gammel mann blir liggende i trappeoppgangen uten å få hjelp til å komme seg hjem. Men hvem sitt ansvar er det? Staten? Helsevesenet? Ressursforvaltningen? Hvis Staten er vårt alles fellesskap, så er det også vårt alles ansvar.

Fotograf Morten Wanvik svarer i nettmøtet at han ikke hjalp mannen og hans datter, ettersom han var tatt hånd om i de beste hender av datteren og to personer fra hjemmehjelpen. Er deres hjelp mindre verdt enn ambulansepersonellet og sykehuset? Er ikke hjemmehjelpene også en del av helsevesenet?

Datteren var der, men hvorfor strømmet ikke resten av familien til? Kanskje han bare har datteren. Mannen bor tydeligvis i en bygård, det er to dører inn til leiligheter i den etasjen han ligger i. Dersom vi antar at bygården har minst tre etasjer, finnes det altså minst 5 naboer i bygget. Hvor var de og hvorfor strømmet ikke folk ut av leilighetene sine for å hjelpe til?

Jeg vil hevde at dette bildet bør reise debatt, men med et annet fokus enn på ressursforvaltning og statens ansvar i helsespørsmål. Jeg mener vi må ta en titt i speilet og sjekke hvordan det står til med vår medmenneskelighet. Har nordmenn frasagt seg sin medmenneskelighet ved å flytte alt ansvar til staten?


En annen situasjon, i et av verdens fattigste land:
Jeg sitter i en flyplasstaxi på vei hjem i Cochabamba, Bolivia. Foran øynene våre skeiner en bil ut av veien, treffer en gjenstand så den velter på hodet ned i en vannkanal som er akkurat bred nok til bilen. Bilen sitter fast med hjulene i været og vinduer og føreren under vann. Taxien bråstopper og vi raser ut av bilen og løper til kanalen. Selv om dette for et øyeblikk så ut som et øde søvnig sted, er det plutselig folk overalt. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men de kommer i en fart. Flere av mennene har allerede hoppet ned i kanalen og kjemper på spreng for å få snudd bilen. Flere og flere kommer til, et øyeblikk klarer vi å få førersiden av bilen opp av vannet, noen knuser vinduet, føreren får tatt en pust, men så mister vi taket og bilen raser ned i vannet igjen.

Folk jobber på spreng, men norsk og dum som jeg er, tenker jeg at vi burde jo ringe etter hjelp! Jeg driver derfor og spør folk om de har mobiltelefon. Jeg møter bare uforstående blikk, hva skal man ringe for, og hvem skulle man ringe da i så fall? Uansett står det om minutter hvis føreren skal overleve, ingen kan vente på hjelp da!

Seiersropene nede fra kanalen er overveldende, bilen er snudd på siden, mennene har fått dratt føreren - en ung kvinne - ut gjennom det knuste vinduet. Alle samarbeider med å få dratt henne opp på kanten, og mirakuløst nok har hun bare fått noen skrammer, foruten å være omtumlet av hendelsen og å henge opp-ned så lenge. En rusten privatbil som tilhører en av naboene kjører henne hjem.


Hva om dette skjedde i Norge?
I Norge ville denne uheldige damen omkommet. Avisene ville skrevet om hvordan "Verdens rikeste land" ikke hadde tatt nok forhåndsregler på denne veien for å hindre ulykker. Journalistene ville intervjuet vantro tilskuere som ble vitne til drukningsdøden og om ambulansen som kom for sent. Tilskuerne ville flokket seg rundt og sett på, tatt frem mobiltelefonene og ringt etter hjelp, men hjelpen ville kommet for sent.


Hva om denne gamle mannen ble sendt hjem fra sykehuset i Bolivia?
Da ville han aldri fått en taxi rekvirert fra sykehuset, men han ville blitt tatt hånd om av familie, fadderfamilie, venner og naboer, og han ville aldri blitt liggende i en kald oppgang. Dette har ikke, tror jeg, noe å gjøre med penger, verdens rikeste land, ressursforvaltning og et feilende helsevesen å gjøre. Dette dreier seg om vårt individualiserte samfunn, hvor vårt eneste ansvar er oss selv, og hvor vi skyver alt annet ansvar og medmenneskelighet over på staten og helsevesenet.

Jeg vil oppfordre alle til å ta førstehjelpskurs minst annethvert år og være beredt på hva man gjør om man kommer over en situasjon der folk trenger hjelp. Nordmenn trenger å lære seg å bli medmennesker igjen. I denne situasjonen er det ikke helsevesenet og politikerne som skulle skamme seg, det er vi, - oss selv.

Knakandes fin kommentar. Tiltredes!

Du har helt rett. Det er vi som har ansvaret. Vi har fått det helsevesenet vi har bedt om med stemmeseddelen, gjennom å stemme på dem som lover oss skatteletter og økt personlig frihet. Dette er noe av regninga, dessverre.

Takk Vampus, måtte ha en liten utblåsning her. :)

Goodwill: Ja, vi får det samfunnet vi selv stemmer på, og når vi kun stemmer utfra hva som gir oss selv individuelle personlige fordeler uten å tenke på fellesskapet, så nærer vi opp under slike holdninger om vi alle skal være oss selv nærmest, så får "andre", altså staten ta seg av de som trenger assistanse. Men vi glemmer at staten, det er jo oss, fellesskapet. Kanskje vi burde begynne å stemme utfra hva vi tror er det beste for fellesskapet, ikke bare vår egen kake.

Tiqui, dette er den beste og vesentligste bloggposten jeg har lest på lenge. Den fortjener en av de store avisenes mange lesere. Jeg foreslår at du mailer den over til en redaksjon eller flere. Nå.

Rambukk: Tusen takk! Kanskje det er en ide å prøve å få den publisert?

Ja. Seriøst. Nå.

Vi har vent oss til at ikke noe er vårt personlige ansvar. Det er den allmektige statens ansvar å sørge for at slikt ikke skjer.

Du har helt rett, så klart. Vi tror ikke lenger vi trenger å hjelpe, for det er statens ansvar. Vi har via velferdsstaten kjøpt oss fri fra vårt personlige ansvar for å hjelpe.

Men, i Bolivia er det vel ikke sikkert at den gamle mannen i det hele tatt hadde kommet på noe sykehus. Det skal ikke glemmes heller.

Denne sender du til en avis som kronikk, ja.

Rambukk: Jeg tok oppfordringen og har sendt til den Dagsavisen nå. Vet ikke hvilke andre aviser som burde være aktuelle.

Iskwew: Nei, du har helt rett i at sykehus-tilgjengeligheten heller ikke er den samme i Bolivia, men det er jo enda en grunn til at man ikke skal klandre helsevesenet her i landet. Å bli 91 år i Bolivia hører også med til unntakene, men man kan på de fleste områder i mye større grad stole på at omgivelsene stiller opp så lenge man lever.

Jeg tror det er viktig å forstå at samfunnet - om det er helsevesenet eller annet - aldri kan erstatte den omsorg vi som mennesker kan gi hverandre.

Det tragiske er på mange måter at effektiviteten er blitt så stor, ikke bare på sykehus, men også i dagliglivet - at den gode omsorg ikke alltid er mulig tidsmessig eller økonomisk. Vi stoler for mye på at "velferdstaten" skal løse alt. Iskwew har et svært godt poeng!

Helge: Det er nettopp det som er poenget i dette innlegget. Vi tar ikke lenger ansvar for hverandre, fordi vi har vent oss til tanken på at staten skal gjøre det. I det individualiserte samfunnet har vi glemt at staten, det er jo oss selv - summen av oss alle.

Du har et godt poeng når det gjelder effektiviteten. Det er ikke lagt opp til medmenneskelighet i samfunnets krav kostnadseffektivitet. Men jeg vil fortsatt hevde at man i en slik situasjon ikke kan klage over at ambulansepersonellet ikke har "bedre tid". De må tross alt prioritere akutte situasjoner hvor tid ikke er noe man har for mye av.

Aftenposten og Dagbladet. Men da bør du gjøre oppmerksom på at du har sendt den til flere.

Rambukk: Jeg kan jo avvente reaksjonen hos den ene før jeg sender den "videre". Aktualiteten på temaet går jo igrunnen ikke ut umiddelbart ;)

Tiqui, veldig bra skrevet! Nesten så man har lyst til å legge til, som vanelig. :)

Håper den kommer på trykk!

Utrolig bra artikkel, Tique. Men jeg er ikke helt fornøyd med de første kommentarene til Goodwill og deg. I denne sammenhengen virker det som om dere mener at de som stemmer ikke-sosialistisk vil være mindre tilgjengelig til å hjelpe sine medmennesker. Jeg regner med at det heller er at dere tenker på hvor mye en bruker til helsesvesenet, eldreomsorg osv som er relevant i den sammenheng, men likevel smaker det litt dårlig- Dette var jo nettopp en artikkel om at folk bør hjelpe, og ikke skylde på hva slags statlig ansvar som foreligger.

Jeg mener ikke at de som stemmer ikke-sosialistisk er mindre opptatt av å hjelpe sine medmennesker, Elle.

Det jeg mener er heller ikke hvor mye de ikke-sosialistiske partiene vil bruke til helsevesenet heller, men måten de vil bruke pengene på. Krav til lønnsomhet, inntjening osv som har kommet inn i løpet av det siste tiåret mener jeg har ført til at omsorgsbiten av helsevesenet har blitt svekket.

At folk må hjelpe mennesker i nød uavhengig av ansvar er en selvfølge.

OK- Godt det ble oppklart :).

Elle: Ingen av oss nevnte vel hvilke partier man skulle stemme på? Men du har helt rett i at poenget med artikkelen ikke var å få folk til å stemme annerledes, men å handle annerledes og finne tilbake til medmenneskeligheten i seg selv.

Goodwill: Du har gode poenger med effektivitetskrav osv, men slike situasjoner som dette bildet viser løses ikke med pengebevilgninger, men med spontan hjelpsomhet. Det burde være unødvendig å kreve at ambulansepersonell skal ha tid til å lose mennesker hjem når både taxisjåfører, familie, naboer og hjemmehjelpen er tilgjengelig. At ambulansepersonellet henges ut er uforståelig, de var jo ikke engang involvert.

Det er mange som forsøker å gripe tak i hva som har gått galt, det er vel noe av dette Nina Karin Monsen forsøker å formulere i boka si Velferd uten ansikt, en filosofisk analyse av velferdsstaten (1998).
Men det er litt vanskelig å holde tunge rett i munnen her, og si noe vettugt om akkurat hva det er som svikter, og hvordan det skjer. Naboene - var de hjemme da? Eller var de på jobb? Hvorfor ble det ikke ringt på?
Ville det vært bedre for 50 år siden?
At det skulle ha noe med sosialdemokratiet å gjøre tror jeg ikke på - og det kan man vanskelig gjøre når man har bodd i land med helt annet styre og stell, det er faktisk langt bedre her.
Eksempelet med bilen holder ikke, vi har eksempler på akkurat det samme i Norge, senest sist sommer da en bil kjørte ut med barn i og tilskuere kastet seg i vannet på nettopp samme måte som du beskriver.
Forskjellene mellom de to eksepmelene er også store - det står om sekunder og om å redde liv.

Beate: Du stiller veldig gode spørsmål her. Du har helt rett i at bil-ulykken og hjemsendelsen er to vidt forskjellige hendelser som ikke direkte kan sammenlignes. Grunnen til at jeg tok dem med var for å vise at det ikke dreier seg om hvor rikt landet er om et menneske får hjelp eller ei. Dermed mener jeg at tittelen på Morten Wanviks bilde blir misvisende når det utelukkende sparker mot pengebruken.

Jeg tror heller ikke det har noe med sosialdemokratiet å gjøre, men med folks holdninger til hvem og hva de selv har ansvar for, og hva som er rimelig at man skal bidra med til fellesskapets beste. Og jeg tror faktisk at noe av den dugnadsånden som bygget landet vårt er i ferd med å forsvinne når man til stadighet ser eksempler på at folk ikke bryr seg om de kommer over mennesker som trenger hjelp. Det gjelder selvsagt (heldigvis) ikke alle, men mange nok til at jeg ikke synes det er riktig å rette pekefingeren mot ressursforvaltningen i dette tilfellet.

En annen ting er hvordan det påstås at han ikke får hjelp selv om det er to hjemmehjelpere der for å hjelpe, bare fordi høyere ansett personell som sykehus og ambulanse-personell ikke var til stede. Man trenger ikke penger for å fikse en slik situasjon, derfor synes jeg fokuset ble feil hos fotografens valg av tittel.

Men spørsmålene du stiller er viktige og burde vurderes videre i debatten - for den er viktig.

Flott innlegg med mange gode poenger Tiqui! Jeg tror heller ikke (i likhet med flere andre her) at dette har mest med sosialdemokratiet, eller evt. mangelen på dette å gjøre. Å inneha en politisk overbevisning fritar oss ikke på noen måte fra å vise medmenneskelighet eller å hjelpe andre som trenger det, uansett i hvilken retning sympatiene måtte gå.
Dette har vel mer med den generelle retningen samfunnet har tatt, og at vi i alt for stor grad bryr oss kun om vår egen lille sfære. Vi har innrettet oss på en måte som fremholder små, tette familieenheter som idealet, og gamle og/eller syke blir da salderingsposten på kjernefamiliens alter. Så kan man evt. koble dette mot økende materialisme, egosentrisme og demografiske utviklingstrekk hvis man ønsker.
Da jeg vokste opp på et mindre sted, var det ikke så uvanlig med en "storfamilie" bestående av mange generasjoner samlet under samme tak, og en situasjon som den som beskrives over hadde vært helt utenkelig. Likevel må i antakelig innse at vi aldri (eller i alle fall i overskuelig fremtid) vil komme tilbake til en slik innretting av samfunnet vårt.
Da får vi heller diskutere (slik du har gjort her på en glimrende måte) balansen mellom privat og offentlig ansvar kombinert med innslaget av ren medmenneskelighet, som bør være en bærebjelke i et hvert sunt og livskraftig samfunn. Å gjøre dette til en ensidig politisk debatt blir for meg det samme som å gjøre hele saken svart/hvitt, og glemme alle fargenyansene i mellom.

Tiqui, det med pengebruken er jeg helt, helt enig om. Men selv om man kunne ønske seg hjemmeværende naboer (på trygd? på kontantstøtte? hjemmeværende mødre/fedre?) så tror jeg dette mest av alt handler om noe man er veldig klar over - en svært dårlig kommunikasjon og dekning i rommet mellom sykehus og eldrepleie i kommunen.

Samtidig som jeg er enig med deg - han fikk hjelp. Han lå der ikke alene til noen snublet over ham, gjorde han vel?

Men det å flytte et menneske opp flere etasjer er ikke lett, man bør ha utstyr i form av en skikkelig båre osv, og det er noe som svikter om det ikke finnes et system som sørger for at de som ikke klarer seg selv ikke kommer seg helt hjem etter et sykehusopphold. Om det var slik da.

Det var fint å snuble over denne posten, for kanskje gir den støtet til noe jeg har gått og tenkt på de siste dagene, om det med "oljen i samfunnsmaskineriet", kvinneroller og kvinnedagen.

Jeg tror ikke dette har noe som helst med manglende medmennesklighet å gjøre, at vi bare er opptatt av oss selv osv osv. Det tror jeg er et eneste stort feilspor, en myte som vi kaster ut uten å egentlig se nøye på den. I likhet med at jula er en gaveorgie og andre "selvfølgeligheter" som kanskje ikke egentlig stemmer?

Det er jo vanskelig å si noe veldig bastant om de enkelte faktorene i denne konkrete saken, fordi enhver fremstilling vil være farget av hvilken vinkling fotograf og evt. journalist velger å kjøre. Jeg vil tro at fotografen visste at dette var et bilde som kunne vekke debatt, og dermed valgte vinkling og bildetekst ut fra det. De fleste saker har som kjent minst to sider, og som Tiqui sier er det heller ingen opplysninger om hvilke prioriteringer feks ambulansepersonellet måtte gjøre i den aktuelle perioden.
Likevel synes jeg dette ligner litt på den kjente "person faller om på gaten"-scenarioet, der både "ekte" situasjoner og iscenesatte tilfeller viser at svært mange vil gå forbi uten å bry seg om det hjelpeløse mennesket som ligger der. Det har liksom ingenting med oss å gjøre, og vi føler at vi ikke trenger å bry oss fordi "noen andre" sikkert vil gjøre det for oss.
Omsorg og ansvar for barn har fått en ganske høy fokus, og dermed status, i samfunnet. Det samme kan man ikke si om omsorg for eldre, selv om behovet for slik omsorg kanskje er vel så stort i mange tilfeller. Det er lett å stole på at et offentlig og/eller privat apparat skal ta seg av dette, slik at vi kan prioritere andre "viktige" ting i en travel hverdag. Dette mener jeg er sider ved måten vi organiserer samfunnet på som fortjener debatt.
Det at julens gaveorgie bare er en myte som ikke stemmer kom forøvrig litt brått på meg - tror jeg må tygge litt på den.. Sammenlikningen er forsåvidt grei nok, for den viser at vi kan foreta valg i våre egne liv, både når det gjelder å vise medmenneskelighet og evt. la være å delta i ville gaveorgier. Godt valg!

Earl Grey og Beate: Her har dere en interessant debatt gående. Jeg må innrømme at mine assosiasjoner også primært gikk til scenarioer hvor personer faller om eller blir liggende i det offentlige rom og hvor folk ikke engang undersøker om det er noen som trenger hjelp. Victoria skrev bra om det for en tid tilbake under en tittel omtrent som "Hvorfor er det ingen som gjør noe?" Jeg har selv prøvd å hjelpe i situasjoner der jeg opplever at ingen andre engang bryr seg med å legge merke til situasjonen og hjelpe meg "å hjelpe", og jeg har vært utsatt for folks ignoranse selv. Jeg falt og slo hodet i isen en vinter, ble liggende i snø og søle i en halvtime uten å klare å komme meg på beina. Jeg kunne se folks føtter spankulere forbi nesen min, men ingen spurte om jeg trengte hjelp.

Heldigvis kan man ikke skjære alle nordmenn under en kam, og det er mange som synes det er en selvfølge å hjelpe sine medmennesker, men det er altfor mange tilfeller hvor folk ikke får hjelp enten fordi folk ikke tør, ikke vil, ikke har tid, eller rett og slett synes "noen andre" og staten burde ordne opp.

Denne mannen fikk hjelp - både av familie og hjemmehjelp, og da og skulle henge ut sykehus, ambulanse, politikere og insinuere at helsevesenet feiler pga feil pengebruk - det er en klagende holdning som er blitt mer og mer vanlig hos folk og som illustrerer den ansvarsfraskrivelsen som jeg angriper i dette innlegget.

Så du denne?
www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1683711.ece
Den var litt apropos til det du skriver om.
Han mener at vi har vært så opptatt av at folk skal klare seg selv, at det har medvirket til at folk ikke lærer å hjelpe.

Og også han sammenligner hjelpsomheten og medmenneskeligheten med hvordan det er vanlig i Roma og var vanlig i Norge før.

Han sparker dessuten litt til for store og uhamslige hjelpemidler som gjør det vanskelig for folk å hjelpe. Noen hjelpemidler kan nok med fordel gjøres mer praktiske for å kunne takle omgivelser der ikke alt er tilrettelagt, men jeg tror ikke veien å gå er å redusere hjelpemidler for å skape mer hjelpsomhet.

Jeg tror ikke vi skal fjerne lyden på fotgjengeroverganger for å gjøre blinde avhengige av å bli fulgt over gaten, men vi kan gjerne ta et oppgjør med våre egne holdninger til "hvem" som fortjener hjelp, "hva" vi kan hjelpe med, og "hvordan" vi kan bidra til et varmere og mer medmenneskelig fellesskap for alle.

Det med barnevogner har jo mindre konsekvenser, men det er jo ikke tvil om at de tildels er så store at det rett og slett ikke er plass til dem. "Barn trenger ikke hybel" var det vel han sa.

Det jeg synes han fikk frem var at vi har gjort så utrolig mye for at alle skal være uavhengige av hjelp, at det bidrar til at vi alle kan fraskrive oss ansvaret for å hjelpe. Og nei, løsningen er selvsagt ikke å ta bort pipingen ved lyskryss.

Tanken er jo god at man skal gjøre folk uavhengige, for jeg vet med meg selv at det er ingenting som er mer frustrerende enn å måtte være avhengig av andre for å få til noe.

Men det er symptomatisk at man i prosessen med å gjøre individet uavhengig også skjærer over en del av de relasjonelle båndene man har til sine medborgere og medmennesker. Det er ikke det at man ikke ønsker sine medborgere vel, men forventningen om at staten som skal ordne det, det "store anonyme subjektet" som en slags representasjon for "noen andre enn jeg", er blitt påtagende. Når noe galt skjer, er det dit oppmerksomheten og klagen øyeblikkelig sendes, ikke til hva man selv kunne gjort. Forventninger til seg selv og forventninger til hva staten skal ordne opp i er blitt disproporsjonalt. Vi har blitt storforlangende uten å løfte en finger.

Ja, vi fraskriver oss alt ansvar, og sender det til den store og upersonlige Staten der ingen er individer.

Litt det samme har du når det gjelder veldedighet. Det er jo vanlig i Brasil, altså de som har hjelper de som ikke har. Ingen føler seg tråkket på og nedverdiget av det. Men i Norge gjør man det. For Staten skal jo sørge for alle.

Det å være snill og hjelpsom er ikke like verdsatt nå som før. Å være snill, bør jo være den beste egenskap en kan ha. Nå er det flere som forbinder den med naiv og dum.

Der har du et poeng, Elle, "snill" er et adjektiv jeg nesten ikke regner med lenger. Jeg vet ikke lenger hva det innebærer og hva det refererer til.

En svenske (som jeg aldri husker navnet på) har skrevet boken ''kunsten å være snill'', om dette temaet- Tar opp en del fordommer og fordeler ved å være snill, samt peker på hva som er ''falsk snillhet'' osv. En meget interessant bok, selv om jeg ikke er enig med forfatteren i at det (alltid) lønner seg å være snill- Selv om folk bør være det av andre årsaker.

Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i dette.

Jeg synes folk er utrolg hjelpsomme og greie. Enten det handler om barnevogner inn på trikken, eller hjelpe folk som trenger hjelp. Jeg har resit i Oslo med krykker og med barnevogn, og fått all den hjelpen jeg har ønsket meg og mere til.

Jeg er totalt ufør, og venner og familie stiller opp.

Jeg har sett folk segne om på gata og få hjelp med det samme. Nå har jeg bodd i Oslo-Øst da, og når aviser har gjort "tester" så viser det seg at der stopper folk til forskjell fra i Oslo Vest.

(Så kan man jo se på hvem som stemmer hva, og tekte sitt.)

Å trekke inn Brasil her er absolutt relevant - som et skrekkeksempel på linje med resten av Latin-Amerika. Da ser man hvordan det går når det er de rike som skal vise "veldedighet" med de fattige. Det er ikke serlig pent å se på.

Beklager alle skrivefeilene - skulle tatt dette inn i word først.

Elle: Den boken får jeg ta en titt på! :)

Beate: Det er jammen godt å høre at du opplever verden som hjelpsom og at folk stiller opp for deg, det er jo slik det skal være. Heldigvis er det mange som nettopp synes det er en selvfølge og også mener det skal gjelde for egen oppførsel også.

Dessverre er det ikke alle som har like gode erfaringer. Min halvtime i snøen var på Oslo Øst hvor jeg alltid har bodd og oppholdt meg, og som jeg ellers trives utrolig godt. Det kan godt hende at sjansen for at folk hadde hjulpet meg hadde vært enda mindre i Oslo Vest.

Det som var utslaget for denne posten var mer den holdningen som kom frem i fotografens valg av tittel, samt de holdningene som realiserte seg i nettmøtet han hadde i Dagbladet i den anledning.

Der var det nemlig gjennomgående uttrykk for at i de tilfellene når folk ikke får hjelp, så er det statens ansvar å bevilge mer penger. Der var det logikken forsvant for min del, fordi ingen pekte på alternative muligheter for hjelpsomhet enn at staten, bevilgninger, og de "høyt ansette" helsepersonell skulle hjelpe.

Hierarkiet mellom de ulike delene av helsepersonell som kom frem er en annen sak jeg sikkert kunne gå litt nærmere inn på. Hvorfor forlanger man at det skal være ambulansepersonell eller sykehus-personell som hjelper, og betrakter det som at mannen ikke er hjulpet dersom det er hjemmehjelp og familie? Det sier også litt om ansvarsfraskrivelse og urealistiske forventninger for hva staten skal stille opp med.

Jeg ser situasjonen du beskriver som er resultat av kollektivismen - vi kan alle si som Jahn Teigen: "Det æ'kke mitt bord!".

Et av de første ordene jeg tenker på er "fiskalillusjon". Det at alle tror at alt er gratis, ettersom at det er staten som betaler.

Tingene blir imidlertid ikke gratis bare fordi vi organiserer samfunnet slik det er. Det betyr bare at betalingen blir mindre oversiktlig. Og ettersom alt er gratis, er det en skam at Velferds-Norge ikke har råd til ______________ (fyll inn det som passer).

Ellers en veldig fin kommentar. Jeg synes det er verdifullt å sette ting i perspektiv, slik som du gjør. Det fremmer tankevirksomheten.

"Fiskalillusjon" - det var et nytt fint ord, Milton, og veldig illustrerende. Nå ble jeg glad, jeg som er så glad i nye fine termer :) Er det greit om jeg rapper det til fremtidige diskusjoner?

Jeg liker også å vri og vende på perspektivene, se hvordan et objekt eller fenomen ser ut fra en annen kant og sette det inn i en sammenheng. Takk for skryt.

Fiskalillusjonsordet må brukes med forsiktighet. Treffer du noen som vil nagle alt som har med økonomisk teori å gjøre, risikerer du å fremkalle din egen død - eller den annens hjerteinfarkt - ved å bruke dette ordet.