Sure ekspeditører og trassige barn og foreldre
For ordens skyld: JEG er den sure ekspeditøren. Jeg jobber ved siden av studiene. Jobben er i servicebransjen der man stort sett skal smile, takke, beklage og la kunder alltid ha rett. Men hva med dem som faktisk ikke er kunder?
Ufrivillig konsert
I området rundt min lille luke var det i dag en spontan og uannonsert tårekonsert. Trassige barn er slitsomme å høre på, men man har da forståelse for at foreldre ikke har fjernkontroll med av-knapp til disse små krapylene. Det var tydelig at guttungen ikke var særlig fornøyd, og han ropte, skrek og hylte etter Mamma kontinuerlig. Det som var merkelig var at jeg så ingen voksne i nærheten som lot til å kjenne gutten.
Gutten fortsatte å skrike, og det ble etterhvert plagsomt både for meg og for mine kunder. Etterhvert fant gutten ut at han skulle gjemme seg under trappen utenfor vinduet mitt og fortsatte skrikene sine der. Kunder hørte ikke hva jeg sa, og jeg hadde problemer med å høre dem. Det ble i det hele tatt veldig vanskelig med kommunikasjon på begge sider av skranken.
Tafatt bestefar
Etter kanskje ti minutter - et kvarter kom en mann som spurte gutten om han var ferdig snart? Gutten skrek bare mer, gav seg ikke, ville ikke ha noe med mannen å gjøre. Jeg spurte om han kjente gutten? Jada, sier han, jeg er bestefaren hans! Jeg stusset noe over at han ikke gjorde noen mine til å enten ta gutten med seg eller trøste ham. Siden han bare ventet på ham gikk jeg ut fra gutten bare var trassig.
Etter fem minutter til med gråtekonsert sa jeg fra at det er ganske forstyrrende for meg og kunder når vi ikke er i stand til å høre hva vi sier, men han gjorde fortsatt ikke mine til å ta med seg gutten. Etter nok en tid ba jeg ham instendig om å fjerne gutten ettersom det var svært forstyrrende. Denne gangen tok han ham med seg og forsvant.
Jeg glemte hele greia og fortsatte jobben min.
Illsint mor
En halvtime senere kom en dame med gutten på armen. Stilte seg opp i luken min og spurte om jeg "var den sure damen som skjelte ut en bestefar?" Jeg kjente meg ikke helt igjen i den beskrivelsen, men det hender jo at min bergensdialekt blir tolket som mer alvorlig enn den er.
Jeg sa som sant var: "Jeg sa fra at det var forstyrrende og spurte om han kunne ta ham med seg" Nå hører det jo til mødres instinkter å beskytte barna sine med nebb og klør, men jeg fikk ikke snakket ferdig før hun avbrøt meg med at jeg måtte forstå at det ikke var så lett med små barn, og ikke var det sååå lenge det stod på heller.
Det har jeg selvsagt forståelse for, men jeg syntes også hun burde ha forståelse for at det er vanskelig å kommunisere og behandle kunder når man ikke hører hva man selv tenker. Dessuten synes jeg at et kvarter og mer enn det er lenge nok når det gjelder å overlate små barn til seg selv når de hindrer alle rundt dem i et offentlig rom. Dette sa jeg ikke til henne, dvs, jeg fikk ikke sagt det, for hun bjeffet at hun syntes jeg burde revurdere servicenivået her!!
"Beklager", sa jeg, og skulle til å forklare igjen at man ikke bare kan forhindre all annen virksomhet helt uten hensyn til andre. Men det fikk jeg heller ikke sagt før hun snappet: "Ja, det burde du!!" og spankulerte ned i gangen.
Hensyn er noe man vil at andre skal ta
Jeg tenkte meg litt om etter denne hendelsen. Det er riktig at man som serviceperson skal smile, takke og beklage og la KUNDEN alltid (stort sett) ha rett, men denne damen, bestefaren og guttungen var jo ikke kunder her! Nettopp for å ta vare på servicenivået overfor mine faktiske kunder ønsket jeg at denne familien kunne ta litt hensyn til folk rundt dem. I stedet forventet de at alle andre skulle ta hensyn til dem fordi gutten var liten og sinna...
Jeg vet ikke, jeg, men jeg føler meg ikke spesielt som en sur ekspeditør, men heller som en ganske betuttet og overrasket ekspeditør som prøvde å gjøre jobben sin. Og nok en gang er dette et av de tilfellene hvor hensyn er noe man helst vil at andre skal ta...
Tiqui *betuttet*
Synes ikke du har noe å beklage om det er noen trøst...
Det er liksom lov å være ekkel til folk i servicebransjen. Jeg har observert at både kvinner og menn er tøffere mot kvinner i fronten enn mot en kar.
Jeg synes heller ikke du har noe å beklage... Man bør kunne ta litt bedre vare på ungene enn å la dem sitte å skrike seg ferdige. Det er ikke den rette måten å takle små barn på synes jeg
;O)
Vampus: Velkommen og takk for moralsk støtte!
Sadie: Ja, jeg syntes det var godt gjort å kjefte på meg for at hennes barn gjør det umulig å gjøre jobben min.
Knut Stian: Jeg stusset også, skjønner jo at trassige barn ikke bør få all verdens oppmerksomhet ettersom de da skriker enda mer neste gang, men når det plager all verdens rundt, bør man kanskje finne på alternative måter å stoppe skrikingen på. Jeg fatter ikke hva hun mener jeg burde beklage. Ble bare stående som et spørsmålstegn, jeg.
For ikke å snakke om bestefar som sladrer til datteren for å pushe henne på meg.. *ler*
Hvor gammel tror du han var?
Barn som har det slik, klarer ikke å komme seg ut av misæren selv. De går seg inn i et hjørne, og der blir de stående å stange. Så de må ha hjelp. Og det virker ikke som veldig god hjelp å la ungen bare stå å hyle. Selv om det ikke skal være tvil om at det skjer, og det skjer sjelden når det passer seg.
Jeg har heldigvis vært forskånet for mange slike situasjoner, men det jeg tror jeg hadde gjort, var å fjerne ham fra stedet, ta ham med hjem og tatt timeouten der. Eller forsøkt med en avledning, uten å la ham få det han ville, for det var sikkert noe han ville ha, tenker jeg. Noen ganger må det settes grenser, og da kan barn reagere med urimelig sinne. Som de ikke klarer å komme seg ut av, de finner ikke løsninger og utveier.
Når det gjelder mammaen, så skjønner jeg ikke hva det er med henne. Og jeg skjønner i hvert fall IKKE at hun kom med barnet. Det kunne ha vært interessant for henne å komme til deg for å høre hva som hadde skjedd (ikke sikkert bestefar hadde snøring), men å skjelle deg ut blir jo helt urimelig.
Han var kanskje 3-4 år, tror jeg. Jeg er ikke ekspert på å bedømme alder. Jeg vet jo ikke hvorfor gutten skrek, men skrek, det gjorde han til gangs. Jeg har ikke barn selv, men jeg synes din løsning med å ta barnet med og ta time-outen unna andre folk høres fornuftig ut.
Ja, det å ta med seg guttungen på armen for å skjelle ut andre voksne mennesker, det tipper jeg er sunt og lærerikt for ham, gitt. Hadde hun spurt seg for, hadde det jo vært noe helt annet, hadde hun latt meg komme til orde hadde det jo også vært noe helt annet, men jeg mistenker henne for å ta med sønnen for at jeg ikke skulle kunne svare henne for hardt. Det rakk jeg uansett ikke.
Sånne småtasser må du bare ta med deg, og løse det. Det holder fort å si "Å se den hunden!" så er det glemt. Og de klarer ikke å orne opp selv, så det er den voksnes ansvar.
Ting tyder på at mor har et par problemer, ja.
Ellers har jeg funnet forklaringen hos Mihoe i dag! Hvis det er slik det henger sammen, så er det ikke så rart om mor er sinna når hennes ønske om englebarn blir tvert imot et skrikende krapyl fordi pappaen svikter i sine bønner til Allah i det avgjørende øyeblikket.. *flirer*
Fy pokker så glad for at jeg har sluttet med alt sånt "smile meg ihjel for idioter uten peiling". Hadde vel ratt endt med at jeg vred halsen om på dem en dag. Og du kan banne på at om jeg hadde vært der som kunde så hadde både bestefedre og ikke minst moren fått gjennomgå....
hmm....når jeg tenker over det nå så skjønner jeg hvorfor jeg til tider blir veldig venneløs når jeg ute og shopper. Og det er ikke fordi jeg er ukul mot betjeningen (da er det isåfall velfortjent, og en lang strikk som er tøyd).... *smiler fornøyd over en av mine nyfunne misjoner etter at jeg dumpet sure kunder og "korrumperte bedrifter*
Dette hadde selvsagt vært helt ok fra din side selv om folka ikke var kunder. Jeg syns du oppførte deg overmåte snilt.
Isande: Ja, jeg skulle gjerne hatt deg på andre siden av skranken i går og latt henne få høre! ;) På den annen side trenger man kanskje å skåne sønnen hennes fra altfor mange negative reaksjoner, jeg mistenker at han opplever dem både titt og ofte.
Iversen: Nå har du selvsagt bare hørt min side av saken, og det er vel tilfelle at man gjerne vil fremstille seg selv i et godt lys. I den grad jeg er i stand til å vurdere min egen adferd synes jeg også at jeg var tålmodig. Det jeg angrer på er at jeg ikke sa fra før, ettersom det ville sørget for bedre service til de som faktisk var uskyldige kunder midt i tårekonserten.
Oisann! Jeg er også fattig, studerende ekspeditrise, og har hatt min dose motbydelige kunder, men dette var rimelig drøyt. Du har all min støtte!
Hadde hun vært kunde kunne jeg faktisk motsagt henne uansett, fordi vi har 18-årsgrense i bygget og små barn har ikke adgang. Men dessverre holdt seg på utsiden og jeg kunne ikke annet enn å be dem om å ta konserten et annet sted.
Ble minnet om en episode jeg helst hadde glemt, men siden jeg lå våken pga det inatt, så skrev jeg om det. Fikk ikke til trakkbakken idag...(?)
Jeg er nå mest fasinert av denne bestefaren jeg. Han har fått anvaret for barnebarnet sitt, fikser det ikke, og så lyver han om deg til moren til barnet. Lurer på hva han egentlig har sagt?
Teide: Trackbacken er kommet på plass, alt i orden!
Beate: Ja, gudene vet hva han har sagt. Men å forhøre seg om min versjon var iallfall ikke i morens tanker.
http://app.blogg.no/trackback/ping/2021278
Jeg ønsker jeg hadde sluppet å møte dette paret. Det er riktignok en stund siden nå, men jeg ble minnet på det igår og så fikk jeg ikke sovne i går kveld fordi jeg jaget meg opp på nytt.Jeg skul...