Bumerang rasisme
I tråd med min nye treningsfilosofi fortjener jeg ekstra strafferunder, så jeg skal gjøre et forsøk med en langdistanse-etappe: Iskwew har tagget meg med Antirasistisk Bloggstafett, via Iversen, startet av Elvis Bling Laden på GudBedre. Selv kjenner jeg ikke så mange bloggere ennå, men utfordrer Undre, og håper hun tar stafett-pinnen videre.
Jeg velger å fremme en anti-rasistisk appell på bakgrunn av to personlige opplevelser:
Første hakeslepp
For ikke lenge siden spiste jeg lunsj med en ganske ung fyr som er adoptert til Norge fra Indonesia. Samtalen tok en dreining jeg ikke hadde ventet og som fikk meg til å tenke.
Samtalen dreier seg om adoptivbarn og det å oppsøke sine biologiske foreldre. Han har ikke noe behov for det, sier han, men opplever at adopterte jenter gjerne oftere har ønske om å finne sine røtter enn adopterte gutter. På spørsmål om hvordan det kunne henge sammen, resonnerer han litt frem og tilbake, men kommer i allfall frem til at han uansett ikke har noe interesse av det, for han vil være norsk!
- "Men du er jo norsk? Du er adoptert av norske foreldre, oppvokst i Norge, har norske venner og føler deg norsk, da er du vel norsk?"
- "Joda, men det var ofte at jeg blir sett på og behandlet som innvandrer."
Jeg tenker det er synd at vi fortsatt ikke er kommet lengre i Norge enn at vi forskjellsbehandler og forhåndsdømmer mennesker etter hvordan de ser ut. Men før jeg rekker å tenke tanken ferdig får jeg hakeslepp: Han sier nemlig:
- "Jeg har ikke noe til overs for innvandrere, de er jo bare kriminelle og ødelegger for alle andre."
Jeg måper! Etter selv å fortelle at han var utsatt for forskjellsbehandling på grunnlag av utseende, karakteriserer han nå hele gruppen innvandrere som kriminelle og som en kjedelig kjepp i hjulet for hans mulighet til anerkjennelse som norsk i det norske samfunnet.
Jeg prøver så smått å fortelle at det er jo ikke innvandrere som forskjellsbehandler ham, men representanter for det norske folket som han ønsker å identifisere seg med. Det vil vel ikke bli bedre om han også har de samme holdningene til innvandrerne som han selv lider av. Han ser på meg med litt blanke øyne, det er tydelig at han ikke forstår hva jeg mener.
Han avfeier meg med at jeg umulig kan vite hvordan det var å være adoptert, noe han selvsagt har rett i. Jeg er ikke adoptert. Han forklarer videre at i Norge er man delt inn i tre deler av folk:
- "Øverst er de hvite, nederst er innvandrerne og midt i mellom er de adopterte. Du må ikke komme å tro at det er enkelt å ha en fot i begge leire. Jeg ønsker dessuten ikke en fot i begge leire, jeg ønsker å være blant de hvite. Jeg ønsker ikke noe å gjøre med innvandrerne, jeg vil bare ha norske venner, og gifte meg med en blond jente med blå øyne, det er innvandrernes skyld at alt er så vanskelig for de adopterte."
Andre hakeslepp
Det er da jeg fortalte ham om en samtale jeg hadde med Juan mens jeg gjorde feltarbeid i Bolivia. Juan er tospråklig. Han snakker Quechua som morsmål (det gamle inkaspråket) og spansk som andrespråk. Juan bor i byen, men har bakgrunn fra landsbygden. Som Quechua-talende blir han regnet som en representant for urbefolkningen(e) og blir betraktet som lavklasse i forhold til de som kun snakker spansk, kommer fra byene og regner seg selv for eliten.
Bolivia er et ekstremt rasistisk og hierarkisk samfunn hvor folk kategoriseres i klasser og grupper etter en rangstige som går fra indianer på bunnen til hvit på toppen. I midten befinner mestisene seg. Juan blir av andre betraktet som en cholo, et nedsettende uttrykk om indianske bønder som har flyttet til byen og som er en slags mellomting mellom indianer og mestis. Denne rangstigen assosieres også med rurale verdier på bunnen og urbane verdier og livsstil på toppen. I tillegg assosieres kategoriene av mennesker ut fra grader av anstendighet.
Juan klager over urettferdigheten i denne rasistiske måten å organisere samfunnet på, forteller meg om alle nederlag og forskjellsbehandlingen som skjer til fordel for de høyere opp og som går ut over folk som ham selv. Jeg har ingen problemer med å forstå hans frustrasjon over manglende respekt og muligheter.
Plutselig spør han meg helt uten sammenheng (tror jeg) om det er mange homofile i mitt land. "Jo, tja, det er vel like mange homofile i Norge som i alle andre land, begynner jeg..." Han svartner i øynene, kniper dem sammen og veser: "Jeg hater alle homofile!"
Jeg får nok et hakeslepp og begynner en liten argumentasjon:
- "Hvordan kan du si det? Kjenner du noen homofile? Er du klar over at det er nettopp på grunn av en slik tankegang at rasisme blir til? Det er ved å fordømme andre mennesker for å være annerledes og sette seg over andre mennesker at man får alle de problemene du nettopp har fortalt meg om, og så fordømmer du selv en hel gruppe mennesker fordi de vil elske andre mennesker enn du vil elske? Hva vondt gjør det deg? Det er ikke engang din sak hvem andre mennesker velger å være glad i!"
Juan blir målløs, han hadde ikke forventet en slik tordentale fra en jente, og han hadde ikke tenkt på det på den måten før.
Å hevde seg over andre
Det er først lenge etter at jeg forstod at det var ikke det Juan ville frem til. Dette var en måte for å ham å forsøke å plassere seg et hakk høyere opp på rangstigen. Selv om han av omverdenen ble betraktet som en cholo i nedsettende ordelag, kunne han ved å assosiere seg med anstendig livsførsel i det minste heve seg over de som ikke kunne det. Han var en høymoralsk anstendig og gudfryktig heterofil mann, mens de homofile var i hans katolske øyne umoralske ugudelige mennesker på grunn av en praksis som stred mot kirkens definisjon på anstendighet.
Selv om Juan ikke liker konsekvensene av en slik rangstige, og åpenlyst kritiserer konsekvensene av den, anerkjenner han selve rangstigen, fordi han måler både seg selv og andre langs den. Men det er selvsagt ikke rettferdig at han befinner seg på bunnen av den. Dvs, han plasserte seg jo ikke helt på bunnen, han fant en gruppe mennesker han kunne heve seg over ved å fremheve det han så som anstendighet fremfor etnisitet.
På samme måte kjempet adoptivgutten en kamp for å skaffe seg innpass på toppen av den rangstigen han oppfattet som systemet i Norge. Han kritiserer først konsekvenser for ham selv som følge av slik systemet er. Samtidig anerkjenner han den samme rangstigen ved å ta avstand fra de han oppfatter som lavere nede. Det tragiske er jo han ved å anerkjenne rangstigen gjør det umulig for ham å nå sitt mål i kraft av seg selv som den han er, men er avhengig av norske venner og en norsk kjæreste for å bli akseptert, og for å akseptere seg selv som norsk.
Hva er det jeg vil frem til med disse to historiene?
Jo, man skal passe seg for å tro at man er uten fordommer. Det har vi alle. Mange av dem har vi ikke engang tenkt over at vi har. Vi kan kritisere konsekvenser av tingenes tilstand og mislike sterkt systemet som det er, men faller vi ikke altfor ofte i fellen av å anerkjenne systemet som sådan i andre situasjoner likevel? Ofte uten å tenke over det?
Både Juan og denne gutten forholdt seg til rangstigene som om de var uunngåelige. Hvis man tar dem som en gitt betingelse som man ikke kan endre på, er det ikke rart at man forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen for egen del, selv om man ikke liker betingelsene.
Men rangstiger og hierarkier mellom mennesker er ikke naturlige i seg selv. De skapes av fordommer og forventninger vi har, bevisste og ubevisste, og ved måten vi inndeler mennesker i kategorier og snakker om dem på. Men kategoriene og forventningene vi har kan alltid være åpne med mulighet for endring. Det er ikke slik at etter en erfaring vil vi aldri kunne legge til eller trekke fra aspekter og kriterier for hvem og hva som faller innenfor og utenfor. Så snart en kategori slutter å være relevant slutter vi også å snakke om den på samme måte som før.
F.eks, ble nordlendinger sett ned på i hovedstaden i gamle dager, og det var ikke uvanlig å se boligannonser hvor det ble presisert at man ikke ønsket nordlendinger som leietakere, slik man i dag skriver "ikke-røyk". Nå er ikke kategorien nordlendinger relevant lenger, så da har vi sluttet å snakke om dem på den måten. Det var jo ikke egenskaper ved nordlendinger som gjorde dette naturlig, men snarere fordommer som ble relevante fordi folk snakket om nordlendinger på en nedsettende måte.
Det er i det øyeblikk at noen setter en kategori av mennesker over andre kategorier av mennesker at rasistisk tankegang fødes. Når man fastsetter grensene og hierarkiet mellom disse kategoriene har man en rangstige. Men i stedet for å betrakte rangstigen som uunngåelig, så la oss heller la være å anerkjenne rangstigen. La oss hviske ut grensene mellom kategoriene og la dem flyte over i hverandre på samme nivå, ikke over og under. Vi påstår vi er så gode til dette i Norge, landet bygget på likhetsprinsippet og egalitet.
Jeg tror likevel vi alle og enhver kan ha godt av å ta en nærmere titt på de kategorier vi bruker til daglig. Alle kategorier som karakteriserer mennesker. Ikke bare rasekategorier, men geografiske, religiøse, kulturelle, kjønn og legning osv.
Man vet aldri når ens holdninger til andre mennesker plutselig slår tilbake på en selv...
Det er jammen noen som kan det med langdistanseløping med strafferunder! En knallbra innlegg. Som jeg skal lese om igjen, ettersom jeg nå må stable en haug med tall.
Du fikk svært godt frem poenget med at de aller fleste liker å ha noen under seg. Og de som sier de er helt fordomsfrie har vel ikke all verdens selvinnsikt.
Jeg er imponert. Veldig godt skrevet =)
Jeg tror at alle mennesker har fordommer på en eller annen måte, det ligger i vår syndige natur. Men så gjelder det å gjøre noe med det også, og ikke bare akseptere at man fortsetter å være sånn.
Bra innlegg! Jeg synes imidlertid kategorier er helt naturlige og for så vidt nødvendige. Kategorier har eksistert til alle tider og vil alltid gjøre det. Uten kategorier ville vi hatt problemer med å identifisere oss selv og andre.
Det gjelder ikke å viske ut grensene mellom kategoriene, men heller å være bevisst på å ikke si at en kategori er bedre enn en annen.
Takker for komplimenter, Martin.
Jeg tror ikke vi skal trekke inn naturen i dette. Sosiale relasjoner er utpreget sosiale og svært lite naturlige i seg selv. De har vært annerledes før, er annerledes andre steder og endrer seg stadig.
"Vår syndige natur" er et uttrykk jeg ikke liker.
Det assosieres med for mye forhåndsdømte oppfatninger og strider med vår frie vilje til å ta valg - noe jeg husker vi fikk fra samme stedet?
Man kan gjerne si at fordommer er noe mennesket har felles, ettersom vi lærer og orienterer oss i verden ved hjelp av erfaring og forventninger som vi tolker kommende erfaringer i lys av. Men "vår syndige natur" har ikke noe med dette å gjøre.
Men du har rett i at man må bli bevisst og håndtere dette på en eller annen måte, ikke bare akseptere og betrakte tingenes tilstand som uunngåelig.
Tony: Ja, der har du et poeng. Kategorier er nødvendige, men grensene for dem trenger ikke være absolutte. Vi klarer ikke forholde oss til verden uten å dele den inn i kategorier, men det er nettopp derfor det er så viktig å være bevisst på hvordan man bruker dem.
Å hviske ut grenser kan gjøres når en kategori ikke lenger er relevant. Nordlendinger er fortsatt en kategori geografisk sett, men det er få nordmenn som setter noe sterkt skille mellom dem og andre nordmenn nå til dags, dermed er grensene så og si hvisket ut som en relasjonskategori og gjenstår bare som en nøytral geografisk kategori.
"gul" og "grønn" er også nøytrale kategorier, men kan sikkert anvendes hierarkisk i en eller annen sammenheng - og da må det motsatte gå an også.
Til Tiqui: Jeg mener at det at mennesket har en syndig natur ikke strider imot at vi kan ta valg som går imot den. Jeg mener ikke at vi er født som rasister og homohatere, dèt er noe vi blir tillært, altså en sosial årsak som du nevner.Det jeg prøvde å si var at uansett hvor godt vi forbedrer oss og hvor lite fordømmende vi blir (iforhold til andre), så vil det alltid ligge fordommer gjemt i en eller annen krok i mennesket, nettopp fordi vi mennesker er utilstrekkelige. Vi klarer ikke å se hele perspektivet, og alle dimensjonene, gråsonene og nyansene. Dette fordi vi er begrensede skapninger som ikke kan oppnå -bare ved oss selv-en bevissthet som er Gud verdig. Vår syndige natur frarøver oss en helhetlig forståelse av verden og av andre mennesker. Dette er selvsagt noe som kan forbedres, og det har igjen å gjøre med det frie valg vi er gitt. Altså, det å ha et begrenset perspektiv er en del av vår syndige natur. Skjønner du hva jeg mener? Vi kan strebe så mye vi vil, men det er alltid ting vi ikke vil klare å forstå eller tolerere. Selv om et menneske endrer seg svært mye over tid, og vil trekke visdom av dette og kunne se ting ifra andres synsvinkler, vil det med tiden glemme sitt gamle jeg og falle tilbake- ihvertfall ofte- til en tilstand der skylappene faller tilbake. Derfor er det viktig at vi minner hverandre på hvor forskjellige vi er og skaper forståelse for hvorfor det er sånn.
Ja, Martin, jeg skjønner hva du mener, men jeg tror vi har forskjellig oppfatning av hvor opphavet til vår natur straffer fra. Våre perspektiver er sosialt konstruerte, vil jeg hevde, og har ikke noe med naturen å gjøre.
Hvis man skal se på saken i et kristent perspektiv er det helt innlysende det du sier, og så lenge det har den samme effekten betyr det ikke så mye om man kaller det syndig natur, eller sosialt konstruerte rammer vi handler innenfor. Men uttrykket "syndig natur" har litt for mange negative konnotasjoner til at jeg synes det er fruktbart i denne diskusjonen.
I mine øyne trenger vi ikke legge et kristent perspektiv til grunn for å kunne bevisstgjøre oss og ruske litt opp i våre kategorier.
Når det gjelder forståelse for hverandre er vi fullstendig enige, men da kommer man gjerne lenger hvis man bruker nøytrale begreper uten negative konnotasjoner.
Til Tiqui: Du skriver "i mine øyne trenger vi ikke å legge et kristent perspektiv til grunn for å kunne bevisstjgøre oss og ruske litt opp å være kategorier." Jeg mener derimot at det nærmest er en forutsetning, men meg om det. Jeg betrakter "syndig natur" som et reelt faktum, derfor må dette bli en del av mitt grunnlag for en slik diskusjon. Men når det er sagt, er det sosiale svært viktig- ja faktisk er det på sett og vis snakket for lite om. For som man vet utifra psykologien har alt som en erfarer påvirkning på hvordan en blir senere. Da særskilt erfaring i første årene av livet.
Ser frem til flere innlegg ifra deg =)
Alle fakta er ikke like relevante for enhver diskusjon. Vi må være enig om å være uenig i status for "syndig natur" til å være faktum eller ikke, men det har faktisk ikke relevans for denne diskusjonen.
I dette tilfellet er det viljen det er snakk om, viljen til å se på egne personlige innstillinger til andre mennesker - og faktisk til seg selv. Istedet for å bare kritisere systemet slik det er, så må vi begynne med å endre våre egne innstillinger i det hverdagslige. For når hverdagsfordommer og kategorier endres, så endres også systemet.
"det har faktisk ikke relevans for denne diskusjonen." I det minste ikke iforhold til det sosiale aspektet, dèt er sant. Jeg synes det er trist at mennesker som har blitt undertrykt og diskriminert, reagerer ved å se ned på andre. Det er deres forsvarsmekanisme, istedenfor å ta et oppgjør med seg selv. Vi trenger slike gode innlegg ifra deg slik at folk får noe å reflektere over.
Veldig bra innlegg. Takk.
Beate: Tusen takk for hyggelig tilbakemelding.
Martin: Jeg takker både for kommentarinteressen og for anbefalinger av posten min.
Jeg må bare få kommentere din siste kommentar:
"Jeg synes det er trist at mennesker som har blitt undertrykt og diskriminert, reagerer ved å se ned på andre. Det er deres forsvarsmekanisme, istedenfor å ta et oppgjør med seg selv."
Her tror jeg du har bommet litt på hva jeg forsøker å få frem. Dette er ikke et angrep på dem som allerede har blitt undertrykt og diskriminert. Det er en appell til alle om å bli bevisste hva slags måter man forholder seg til og snakker om andre mennesker på. Det gjelder oss alle, vi har alle et ansvar for å fremme sunne holdninger.
Til Tiqui: Dèt forstod jeg ;)
Flink du er :)
Tusen takk, Alex, hyggelig å se deg her! :D
Gammel post, men utrolig bra skrevet. Har faktisk møtt endel av de samme holdningene blant adoptivbarn fra korea. Har tenkt og analysert på samme måte som deg og kommet frem til det samme. Det litt komiske er når man ikke liker måten det virker med å hindre en selv i å komme "oppover", men er snar til å ønske at det skal virke "nedover" og hindre "dem" i å komme opp.
http://app.blogg.no/trackback/ping/1783612
For ikke lenge siden spiste jeg lunsj med en ganske ung fyr som er adoptert til Norge fra Indonesia. Samtalen tok en dreining jeg ikke hadde ventet og som fikk meg til å tenke.
Samtalen dreier seg om adoptivbarn og det å oppsøke sine biologiske fore......