Om å overvinne seg selv - eller jada, masa...

Jeg er min verste motstander. Og den argreste og mest irriterende:

Det er tidlig morgen, jeg har såvidt klart å slepe meg ut av sengen. Det er bare såvidt øynene klarer å skape glipe nok til å se hvor jeg går på vei til svømmehallen. Jeg går meget motvillig. Dette hadde jeg aldri gjort om det ikke var for at jeg har en avtale. En sådan fornuftig, ambisiøs avtale om å trene sammen tidlig på morgenen. Det virket veldig smart når vi avtalte det, akkurat nå virker det mest slitsomt.

Jeg ankommer svømmehallen og kjøper meg et klippekort. 25 klipp! Og hvordan hadde jeg tenkt at jeg skulle få brukt opp dem? Joda, med fornuftige avtaler inngått i våkne, ambisiøse øyeblikk. Jeg stavrer meg inn i garderoben og er i ferd med å skifte da tekstmeldingen tikker inn. Shit, avtalen kommer ikke, og her står jeg når jeg kunne lagt under dyna. Skal jeg gidde?

- Ærlig talt, sier jeg til meg selv, nå er du først kommet hit, fått av deg klærne, så kan du like gjerne svømme.
- Men, protesterer jeg, hadde det ikke vært deilig å sovet litt lenger?
- Det går ikke likevel, husker du ikke at du la sengklærne til vask?
- Æsj, det er sant. Ok, da, jeg får se hvor langt jeg kommer.
- Ikke mindre enn 1000 meter, det er obligatorisk.
- Jada, masa...

Jeg liker å trene, egentlig. Jeg liker også å svømme og har drevet med det siden jeg var 7 år.
 Men i dag er det tungt bare å komme igang. Tyngre enn tungt. Ikke hadde jeg svømmeavtalen til å motivere meg heller. Jeg holder nesten på å gi opp og snu allerede i dusjen. Jeg står ved en vask og skal til å fylle vann på flasken da en liten japaner-dame skyver meg unna.

- Vi er to damer i hele garderoben, det er tre vasker der, men hun MÅ selvsagt ta min vask. Nei, skal det være på den måten, kan det være det samme, dette gidder jeg ikke.
- Såså, du kommer over det, fyll nå flasken i en annen vask og kom deg igang!
- Jada, masa...

Jeg plasserer flasken min på bassengkanten og legger ut på en oppvarmingsrunde.
- Må begynne litt pent med brystsvømming, myk start, vettu.
- Ja, men du burde svømme crawl i dag, det er lenge siden du trente utholdenhet.
- Jada, men har bare lyst å være litt forsiktig, ok?

Selv brystsvømmingen er tung i dag, og jeg begynner å forberede en unnskyldning overfor meg selv for å slippe crawl-treningen i dag også. Vendingen går som sirup og jeg aner virkelig ikke hva jeg gjør her. 200 meter og jeg er utslitt.

- Sånn, nå er det crawl, drikk litt vann og kom deg over i hurtigfila.
- Slutt å kommander sånn, ser du ikke jeg er på vei?
- For meg så det ut som du hadde tenkt å snike deg unna..
- ok, da, masa...

Ikke mange takene etter er jeg andpusten. Det er med nød og neppe jeg kommer over til motsatt kant 50m der borte.

- Det var det jeg visste, jeg er rett og slett ikke i form til å crawle i dag.
- Ikke i form idag? Det betyr bare at det er sannelig på tide, kom igjen, en lengde til.

Jeg begynner å bli irritert på meg selv. Både fordi jeg er så kommanderende, så unnskyldende, men også fordi jeg har sluppet unna noen uker. Dette er straffen. Utpest og rød i trynet etter bare 100 meter crawl.

Hensyn er noe man helst vil at andre skal ta:
Jeg legger i vei igjen, men må stoppe opp halvveis fordi jeg krasjer i en eldre dame som tar tiden svært så bedagelig på rygg i hurtigfilen. Jeg slutter aldri å forundre meg over slike. Det er bare en eneste hurtigfil i Tøyenbadet hvor det er meningen at man skal svømme hurtig. Denne damen og hennes venninne kommer hver torsdags morgen til samme tid og okkuperer hele hurtigfila med noe som ser ut som verdens mest bedagelige synkronsvømming. Ikke bare en, men to! Og når de ikke synkron-rygg-svømmer, så står de å skravler i enden av hurtigfila, slik at det er umulig for andre å vende.

- Ikke at du behøver det i dag, da, du peser jo verre for hver lengde og må kaste etter pusten i stedet for å vende!
- Takk for den, hold kjeft, jeg må komme meg forbi disse sprelledamene!

Jeg hater virkelig når jeg er sarkastisk med meg selv. Jeg kan være virkelig ufordragelig. Jeg biter tennene sammen, svømmer opp på siden og passer på å sprute litt ekstra med beina i det jeg passerer. Fint for henne at hun har svømmebriller!

- Ok, du ser hvordan det går når du tvinger meg over i hurtigfila, bare tull og tøys! Skulle blitt hjemme i senga.
- Greit, svøm utenfor fila, men slutt å syt og ta en lengde til!

Motivasjon i sinne:
Jeg har svømt 400m, det er en kamp om hver eneste vending.

- Jeg har virkelig ikke lyst, jeg er virkelig ikke i form, det er dumme mennesker i bassenget, dessuten er jeg sikker på at jeg kjenner det litt i korsryggen. Avtalen min kom ikke, hvorfor skal jeg måtte svømme da? Jeg har da annet å gjøre?
- Nå må du slutte å syte og sette igang. Du har minimum 600 meter igjen, du har brukt dobbelt så lang tid på disse 400 bare fordi leter etter unnskyldninger. Hva er vitsen med å betale for å svømme om du gir deg etter 400? Ser du ikke hvor patetisk det er?
- Jeg er ikke patetisk, surmuler jeg.
- Udugelige latsabb, du har så godt av det, hva var det vekten viste i dag tidlig? (Det var ikke mer enn 300g mer enn vanlig og absolutt ingen krise, men i denne situasjonen hadde jeg krisemaksimert bare et eneste gram)

Jeg kjenner at jeg begynner å bli sinna. Og med sinnet kommer kreftene. Uante krefter. Jeg sparker fra, langer ut, raser gjennom vannet, nesten så jeg innbiller meg at jeg har fråde rundt munnen. Jeg når kanten, ikke faen om jeg skal få pirke på meg igjen, tenker jeg, vender og skyver fra. Du skal få se på patetisk latsabb! Jeg skjeller og smeller inni hodet. Slavedriver! Rasende er jeg. Og mens jeg skjenner og preker inni meg går lengdene, en etter en. For hver vending tenker jeg et øyeblikk på å stoppe for å drikke vann, men jeg gir meg beskjed om en til, igjen, og igjen.

Jeg er på siste lengde, det blir 1000 meter, men til min forbauselse blir jeg ikke innvilget drikkepause nå heller.

- Igjen, en til, hører jeg meg selv si.
- HVA? Jeg har jo svømt de forbaskede obligatoriske tusen fuckingsmetrene!
- Så treg og så sytete som du er, så har du bare godt av noen strafferunder.
- Noe så inderlig urettferdig!
- Kom igjen, nå er du varm og i farta.
- Grrrrr, masa...

Dette vil jo ingen ende ta. Jeg freser meg gjennom vannet i dødsforakt. Lurer på om de andre ser hvor sinna jeg er? Spretter de unna for å unngå min vrede? Jeg ser dem ikke, jeg bare langer ut som om jeg skulle slå noen for hvert tak. Til pass for dem om de er i veien, ikke mitt problem.

Så skjer det noe. Gjennom et lite vindu i taket, strømmer solen inn. Lyset bryter vannflaten og funkler og danser på hendene og armene foran meg. Det er en lystspill og sinnet er som vasket av meg. Fråden løses opp i vannet bak meg og jeg kjenner et smil bre seg om munnen mens jeg glir inn mot kanten på siste lengden.

- Godt jobbet, sier jeg stolt til meg selv. Dette blir en fin dag.

Nå, etter jeg har fått kost meg i badstuen, fått i meg kaffekoppen, våknet skikkelig og skrevet det hele av meg, så synes jeg i grunnen at strafferundene var noen skikkelige bonusrunder!

 


Kommentarer:
Postet av: Iskwew

Å du milde. Du trenger jo ikke selskap i bassenget så mye som du snakker med deg selv! Du snakker om spaltet svømmesinn.

*ler og ler litt til*

10.aug.2006 @ 13:10
URL: http://iskwew.com/blogg/
Postet av: Tiqui

*fnis*

Jeg tenker jeg arkiverer denne under "selvironi". Stolt er jeg at jeg overvant giddesløsheten helt av meg selv og atpåtil fikk inn noen bonus-runder. Føles helt utmerket nå!

Og dette er da ikke så ille - du skulle hørt meg i klatreveggen! (Ja, for da er det ikke bare inni hodet ;))

10.aug.2006 @ 13:17
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Jojoy

Som om jeg skulle vært i ditt hode. Kan levende ta del i diskusjonen, tankene og banelengdene! Bra jobbet!

10.aug.2006 @ 13:53
Postet av: Tiqui

Haha, godt å høre at det er flere enn jeg som har litt motstridende følelser før fornuften våkner helt!

Og så er det jo en trøst at om jeg ikke skulle få til debatt i bloggen, så kan jeg alltids diskutere med meg selv! Jeg vinner uansett til slutt ;)

10.aug.2006 @ 14:00
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Iskwew

You've been tagged :o) En gang må være den første.

10.aug.2006 @ 20:05
URL: http://iskwew.com/blogg/
Postet av: Tiqui

Eh.. jeg er ny i blogg-verdenen. Jeg søkte enlightenment i din kategori (Tagget), men ble ikke stort klokere... hva gjør jeg nå?

10.aug.2006 @ 20:16
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Frida K

Hhhmmmm, tror jeg hadde blitt ennå mer stressa av en slik svømmetur... *S*

11.aug.2006 @ 08:09
URL: http://frida.weblogg.no/
Postet av: Goodwill

Smiler...dette er diskusjoner jeg ofte har hatt med meg selv, ut på løpeturer i høstmørket, første mila på Birken osv. Den lille småjævelen som sitter på skuldra og forteller at du ikke kan feige ut nå, og som alltid vinner. Heldigvis. For det blir jo alltid bra etterhvert, det er alltid godt å gjennomføre, og ikke minst - det er forbasket deilig å være i god form!

16.aug.2006 @ 16:11
Postet av: Tiqui

Godt å høre at det ikke bare er jeg som er halv-schizo når det kommer til motivasjon og trening. Og heldigvis vinner slavedriveren i meg stort sett. Jeg overbeviser meg selv som regel med at jeg aldri, aldri har angret på en treningsøkt etter den er gjennomført.

En virkelig nytelse er det når man merker at kroppen virker som den skal og kreftene gjør jobben!

16.aug.2006 @ 19:51
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Iversen

Og jeg som syns jeg er dritflink som orker en hel bedriftslagstrening i uka.

30.aug.2006 @ 14:00
URL: http://www.espeniversen.com
Postet av: Tiqui

Klart du er flink! Iallfall en gang i uka ;)

30.aug.2006 @ 18:13
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Tiqui

Tester om kommentar-funksjonen er oppe..

31.aug.2006 @ 21:16
URL: http://tiqui.blogg.no

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/1779911