tiqui

Sporty teoretiker med sans for kritiske og poetiske beskrivelser i prosa.

Gamle minner - gamle fiender

Overraskelse:

- "Hei!"
- "Åh, hei! Lenge siden!"

Hjertelighet:

Han gir meg en klem og en kyss på kinnet.
- "Hvordan går det? Du ser virkelig strålende ut!"
- "Takk, livet er alltid mye lettere uten menn, vettu"

Glimt i øyet:

Han flirer, glimt i øyet, hans kompiser flirer, og han presenterer meg for dem.
Vi skravler som om vi er gamle venner, hans venner må tro vi er det. Et øyeblikk stillhet, en dråpe forvirring, jeg vet hva som vil komme og redder oss begge fra ydmykelsen ved å takke for meg og ta farvel.

Vi skulle vært skuespillere...

For det innvidde øye ville uttrykket i blikket hans avslørt den forakt han føler for meg i det han setter det som en knivspiss i nakken min og tvinger meg til å snu meg. Et øyeblikk krymper jeg meg, tenker - "åh, neeei!", men sier - "å, hei!"

Grepet i skulderen borrer seg inn, og kysset svir på kinnet hundre ganger verre enn et Iskariots kyss. Blikket hans skifter og i refleksen ser jeg hvordan han ser meg - en slange, - vesende, manipulerende, forrædersk slange.

Hovmodig og med avsky skifter jeg til dyreham, blir en slange foran øynene hans, veser med tungen og hogger etter ham. Det som for vennene hans høres ut som en godmodig spøk, rammer ham hardere enn de kan forestille seg.

Skjult for dem og for andre forbipasserende foregår det en intens maktkamp, blikk som ønsker å skade, pareringer og tilbakeslag. En stund nyter vi det, begge to like sikker på seier , men så kommer det stillhetens øyeblikk som overmanner oss begge.

Jeg ser blikket hans skifter fra den kontrollerte avsky, via forvirring til en lengsel. Ikke en lengsel etter meg, men en lengsel etter den tiden jeg representerer, en lengsel etter gamle minner. Minner fra den tiden han hegnet omsorgsfullt rundt sin umistelige, hvor han var herre og hadde makten. Jeg, den avskyelige slangen, er hans eneste forbindelse til hans umistelige - som han har tapt for alltid.

Hans umistelige avsatte ham som herre fullstendig av eget valg, sprengte lenkene han så ømt hadde bundet henne til seg med, og spankulerte ut av hans kjærlige innhegning helt på egne bein. Men i hans øyne var det jeg som brakte sprengstoffet.

Før lengselen i ham tvinger ham til å spørre, i et øyeblikk av medlidenhet, redder jeg både hans og mitt skuespill og forsvinner i et - "farvel".

Denne var intens. Aner en tøff historie bak her...

Det er en virkelig tøff historie bak. Den ligger langt tilbake, men den dukker opp med ujevne mellomrom når vi tilfeldigvis treffer på hverandre.

Jeg leste denne i sted, og den satt som et knyttneveslag. En mer isnende presis beskrivelse av en slik situasjon har jeg ikke lest før.

Men jeg har opplevd det. Og jeg skjønner om du er opprørt inne i deg lenge enda.

Tusen takk, Iskwew. Mannen har aldri hatt kontroll over meg, og han hater at jeg lokket hans umistelige til å smake på frukten av et liv uten ham. Samtidig er jeg hans eneste forbindelse til henne, men som jeg (og hun) nekter ham.

Kjempegod beskrivelse tiqui, og selvfølgelig blir man nysjerrig på historien bak...

Girl power! :-)

Fikk gåsehud av å lese denne. En i nær familie var gift med en slik manipulerende psykopat i mange år. Det skumle er hvor hjelpesløs en kvinne kan bli, hun som før var sterk og selvstendig.
Godt at du lot henne snuse på selve livet, slik at hun klarte å bryte ut.
*S*

Jeg kjenner igjen det her...

Det er visst dessverre mye vanligere og mer gjenkjennelig enn man skulle ønske det var - og for ganske så mange. Jeg er glad likevel at jeg har klart å formidle følelsen slik at den blir gjenkjennelig for de som har vært der.

godt skrevet, skremmende lesning ...

En helt annerledes og mye hyggeligere samtale, fra i går kveld:

Jeg: "I morgen får vi besøk av en av de som var her på dameselskap"

Tigerungen: "Hvem av dem da? Hun som kom først?

Jeg: "Ja, hun ja."

Tigerungen: "Åååå, det var hun som var så pen og hyggelig det!"

Nettopp :o)))

*snufs* Nå ble jeg heeelt rørt! Det må jeg si, Tigerungen vet hvordan man skal smelte et hjerte!

Ja, det gjør han :o) Og det er dessuten utrolig hva han får med seg, tar med seg og klarer å gi uttrykk for. Han så deg jo ikke så lenge, men du har gjort inntrykk på den lille mannen. Og det skjønner jeg jo godt :o)

Nå gleder jeg meg enda mer til turen ut til dere! Kommer til å få vondt i smilemusklene.. *ler*

Vi gleder oss vi også :o)

Og barn de er ikke skuespillere. Det som kommer er ekte :o) På et eller annet tidspunkt begynner vi å spille skuespill. Etter å ha lest dette innlegget har jeg tenkt mye på det. Vi må jo være skuespillere, men er vi det kanskje i alt for stor grad?

Jeg tror også skuespill er både av det gode og det onde. I dette tilfellet var det et slags parallellt dobbeltspill. Skuespill overfor omgivelsene, men ærlig og maskeløs avsky oss to i mellom. Det er også en form for gjensidighet.

Jepp, man får med seg det den andre sier, men for alle andre i nærheten så er det reele budskapet over hodet...

Jeg fascineres virkelig over relasjoner mellom mennesker - på godt og vondt. Hvordan man snakker sammen, hvordan man kommuniserer mellom linjene, med kroppsspråket, med følelser. Spesielt interessant er det hvor sammensatt og komplisert man som menneske er i stand til å kommunisere - på flere parallelle plan samtidig, flere meninger, tvetydigheter og tolkninger parallellt, og sende ut ulike signaler til ulike mennesker tross at samtlige er tilstede i samme rom samtidig.

Tross den tøffe og vonde historien som ligger bak denne dialogen, er det en imponerende egenskap mennesker har i sin kommunikasjon i ytterste forstand.

Du _ønsker_ at han skal finne fram til dette innlegget, gjør du ikke?

Porcus: Nei, det var ikke utgangspunktet for å skrive innlegget. Mest av alt skrev jeg dette for å få utløp for mine egne tanker og følelser, for å sette ord på den emosjonelle kampen og de visuelle effektene på innsiden av netthinnen. Jeg skrev det som et eksempel for å vise ytterpunktene i kommunikasjon mellom mennesker - så enkel som man gjerne kan gjøre det - og likevel så komplisert. Det er også et innlegg som uttrykker en følelse jeg sjelden bruker - og opplever. Avsky, hovmod, sinne og forakt på grensen til hat er ikke dagligdags i min verden, men det gir et utrolig kreativt fokus..

Jeg tror du besvarer spørsmålet om hva som var motivasjonen din for å finne fram ordene, ikke hva som var motivasjonen for å publisere dem. Du behøver selvsagt ikke kommentere ;)

Kreativt fokus? Javisst. En mindlessly happy Leonard Cohen ville ha vært et stort tap.

Klart jeg svarer, Porcus! Jeg skrev for å få ord på følelsene og opplevelsen. Jeg publiserte fordi jeg ble fornøyd med teksten og fordi jeg håpte at den kunne være gjenkjennelig for flere. Det er vanskelig å sette ord på slike opplevelser, men mange har hatt dem, og da er det et poeng å dele det. Ved å publisere det får man også vist noe om kommunikasjon, om tvetydigheter, om dimensjoner og plan i en lite omtalt type relasjon, så det synes jeg er grunn god nok til å publisere.

Jeg har ikke noe ubevisst ønske om at han skal finne teksten. Gjør han det, så takler jeg det, men det var ikke målet med å publisere den.

Jo'a, det er mange som kjenner seg igjen. Hva svarer man egentlig når denne noen innleder med "hei, så _hyggelig_ å se deg!"? Jeg har prøvd meg med "jøss, det var en overraskelse", men det er det jo lite krutt i.

Og det blir direkte pinlig hvis vedkommende demonstrativt gjentar at det bare er så _hyggelig_. Skjønn norsk, idiot! (Det var heldigvis ikke _min_ bedritne eks, det var en venninnes, men jeg vet hvordan det forholdet tok slutt, og hvilken diagnose hun for tiden behandlet trusestrikken mot, så han stod litt lavere i kurs enn andre bedritne venninneekser. Og det var bare det minste problemet med ham.)

Det er ikke alltid de mest kruttsterke ordene det er krutt i.. Og det er jo klart vi bryr oss om hvordan våre venner blir behandlet, selv om det ikke er en direkte behandling av oss selv.