tiqui

Så var det tid for bekjennelser, oppklaringer og sette betroelsene inn i en forståelig, eventuelt sannsynliggjørende sammenheng. Mine påstander om meg selv var som følger:

1: Jeg har krysset en landegrense og fått innreise samt stempel med et pass som tilhørte en mann med svart krøllete hår og bart.

Ja, dette er sant. Det skjedde ikke i sør-amerika, slik Shoaib trodde, men på grensen mellom Sveits og Lichtenstein. Mannen som passet tilhørte heter Helge, hadde langt svart krøllete hår og bart på bildet i passet som jeg bar. Han reiste forøvrig over grensen med mitt pass. Jeg var fryktelig ung og naiv på det tidspunktet, og vi gjorde det bare for å se om vi kom unna med det. Det falt oss ikke inn at det kunne vært straff og konsekvenser for det. Idag ville jeg aldri turd å gjøre det stuntet. Men så er dagens situasjon ved landegrensene også en helt annen enn den gangen.

2: Jeg har blitt ranet i søvne i Thailand.

Ja, dette er også sant, dessverre. Hele oppholdet på Koh Samui hadde vi vært fornuftige og oppbevart våre verdier i safen hos bungalow-eierne, men vi tok ut alt sammen kvelden før vi skulle reise. Det gjorde vi fordi vi skulle dra i 5-tiden om morgenen og resepsjonen åpnet ikke før 6. Om natten ble bungalowen vår besøkt og endevendt mens vi sov. Jeg sov med pengebeltet på meg, og tyven har altså klart å ta det av meg uten at jeg våknet. Jeg husker bare at jeg hørte et dunk, tenkte jeg måtte reise meg og se hva det var, men sovnet igjen før jeg rakk det.

Tyvene var likevel ikke de verste man kunne kom ut for (selv om tanken på at noen hadde vært helt opp i sengen min uten min viten og vilje var temmelig ekkel). De hadde nemlig bare tatt kontantene, latt visakort og pass være igjen i pengebeltet, foldet det pent sammen og lagt det fra seg på bordet utenfor bungalowen. Min venninne, som ikke var like redd for pengene sine hadde lagt fra seg sitt pengebelte oppå sekken, og i mørket hadde ikke tyvene funnet det. Jeg mistenker ansatte ved bungalow-stedet ettersom døren ikke var brutt opp, og de var de eneste som visste at vi hadde verdier i bungalowen.

Vi kom oss selvsagt ikke avgårde den morgenen, men tilbrakte dagen hos turistpolitiet som spurte "You been drinkin?" før de skrev en politirapport på Thai som jeg har et eller annet sted hjemme. Den holdt iallfall til å få tilbake penger fra forsikringsselskapet da jeg kom hjem, selv om innholdet er komplett uforståelig. Resten av turen var en skjønn fornøyelse, så dette er ikke en advarsel mot Thailand, bare en oppfordring til å både låse døren, og legge noe fremfor den, slik at ekstranøkkel-innehaveren ikke kan ta seg inn.


3: Jeg blir ALLTID stoppet i tollen - hver gang jeg krysser en grense.

Ja, dette er også sant - iallfall frem til nå. Og jeg har fundert veldig på hvorfor. Jeg kan forstå det når jeg etter 48 timers reise hjem fra Bolivia er utslitt og ser ut som et vrak, eller når jeg kommer fra Thailand hvor det sikkert finnes mye rart å ta med seg hjem, men likevel stopper tollerne heller meg enn mange av de andre som også ser slitne ut og kommer fra Thailand? Jeg har funnet en mulig forklaring som Shoaib var inne på i mitt uskyldsrene blikk. Ikke fordi jeg ser uskyldig ut, men fordi naturen har sjenket meg skyldige pupiller. Det viser seg altså at pupiller utvider seg når man bruker narkotiske stoffer. Jeg har store og utvidete pupiller fra naturens side uten å bruke narkotiske stoffer, men det _ser ut som_ jeg bruker det. Ikke for vanlige mennesker, selvsagt, men for en toller som er trenet opp til å se etter dette, ser jeg skyldigere ut enn hvemsomhelst. De har derimot aldri funnet noe. Jeg tør jo ikke ta med en eneste sigarett for mye. (Ikke røyker jeg heller, så det er ikke noe stort tap).

4: Jeg har slått en mann bevisstløs med bare et eneste slag.

Ja, dessverre dette også, det er sant. Jeg var 14 år gammel, på påskeleir, og ble frastjålet dagboken min. I den alderen er alt man skriver hemmelig, samtidig som det er en total-utlevering av hele seg selv og betyr ALT. Det er noe helt annet med blogging, gitt. Vel, dagbok-tyven gjorde udåden enda verre, fordi han leste dagboken også. Han leste den ikke bare selv, men leste den høyt for sine kompiser (jeg husker ikke om noen av dem var omtalt..) mens jeg stod utenfor en låst dør og hørte på. Etter mye hyling, skriking og  dundring på døren kom han endelig ut med dagboken. Da var jeg så eitrende forbannet og totalt mørklagt av raseri at jeg trev boken og slo ham i hodet med uante krefter. Han gikk rett i bakken og var bevisstløs i en halvtime. Jeg var antagelig i en gedigen affekt for jeg husker ikke hva som skjedde etter det. Jeg husker ikke hvordan kompisene reagerte, hvem som hjalp ham eller hvor jeg gjorde av meg. Jeg husker bare at vi stod på toppen av en trappe-avsats og tenkte at hvis han hadde falt ned trappen kunne jeg med letthet  ha drept ham. Så lett kan man uforvarende bli uaktsom drapskvinne. Det gikk heldigvis bra med ham, men navnet Preben klinger fortsatt elendig i mine ører.


5: Jeg har sittet i varetekt mistenkt for å være ulovlig innvandrer.

Ja, det har også skjedd, og som Shoaib så korrekt poengterte, det har jeg skrevet om tidligere i posten som heter: Arrestert: Min erfaring med boliviansk politi. Dette punktet var mest for å se om noen har lest og fått med seg en bit av hva jeg skribler ;)


6: Jeg bruker skonummer fra 36 til 41.

Ja, faktisk. Dette skulle ikke være mulig, men det er det. Jeg har korte føtter som tilsvarer str. 36 i lengde. De er brede som oftest gjør det påkrevd med str 37 eller 38. I tillegg har jeg en høy rist som noen ganger øker nummeret til 39, og sist, men ikke minst, jeg har noen kraftige fotball-legger (på tross av at jeg aldri har spilt fotball) som gjør at støvler, støvletter og slalåmstøvler må opp i 40 og 41. De minste skoene jeg har er sandaler i 36 som er brede og høye nok, men likevel ikke for lange. Slalåmstøvlene er str 41 for å hindre stans av blodtilførselen i løpet av dagen i bakken. Slike sko som er avbildet ville antagelig være for lave, smale og trange til leggen til at jeg måtte opp i 41, og da er de ikke like stilige lenger når man egentlig skulle hatt 36-37.


7: Barneklinikken skiftet alt blodet mitt da jeg ble født.

Dette stemmer også. Min mor har en rhesus negativ blodtype som hadde produsert antistoffer mot rhesus positive blodtyper siden hun som fireåring ble sparket av en hest og fikk feil blodoverføring. Siden jeg er rhesus positiv svømte jeg altså i et meget fiendtlig miljø i ni måneder og det var stor fare for kjipe konsekvenser som cerebral pharese og andre flotte ord. Sykebilen stod på tomgang hele natten mens den ventet på at min mor skulle føde og fraktet meg umiddelbart til barneklinikken i morgentimene for å skifte alt blodet og kvitte meg med ødeleggende antistoffer. Med unntak av enkelte særheter (som f.eks punkt nr 10), så gikk det forholdsvis bra med meg.

8: Jeg har elsket å sykle hele livet siden jeg lærte å sykle som barn.

Her tenkte jeg at jeg var skikkelig lur. Alle som har lest bloggen min må jo ha lagt merke til min entusiasme for sykkelen og dens gleder og utfordringer. Likevel ble jeg gjennomskuet umiddelbart, både av Iversen og Betty. Min sykkel-entusiasme begynte for bare to år siden, faktisk var jeg ikke bare ignorant eller likegyldig til sykling før dette, jeg var motstander. Meeget skeptisk, rett og slett. Så dette var en løgn, men som jeg skrev innledningsvis så er jeg ingen god jugepave. Jeg eide riktignok en sykkel før dette også, men den stod og rustet bort i boden i åresvis. 

For to år siden var jeg ute for en skiulykke i alpene og ødela kneet. I opptreningen fikk jeg pålegg om å sykle minst 20 minutter hver dag. HVER DAG! Siden jeg sikkert var enda mer anti-ergometersyklist så orket jeg iallfall ikke å sitte inne og trykke på en slik, men kneet måtte trenes opp igjen i klatre- og skiform, så jeg gikk til det store skritt å kjøpe meg en skikkelig sykkel. Ikke bare en billigskit-flatpakke-TWS-sykkel som jeg hadde fra før. Og det åpnet seg en ny verden for meg! Jeg har heretter full forståelse for alle som gjerne vil ha den feteste versjonen av anlegg, dupeditter, biltyper eller hvadetnåmåttevære. Følelsen av å sykle på en skikkelig sykkel var en åpenbaring, da duger det rett og slett ikke med "bare en sykkel". Siden har jeg syklet hver eneste dag året rundt og mye mer enn 20 min.


9: Jeg har avsluttet en usigelig kjedelig sengeakt med å fysisk sparke mannen ut av hans egen seng. Han går heretter under tilnavnet "Spenntaket".

Ehm, ja, historien om Spenntaket er også sann. Shoaib mener det ikke høres ut som meg, og da lurer jeg litt på hvordan det? Er jeg mer typen til å fake for å få det overstått, liksom? Nei, det gidder jeg ikke. Da Spenntaket ikke ville høre på antydninger om endringer ble opplevelsen så håpløs at den måtte avbrytes tvert. Noen har altfor god tro på seg selv...


10: Jeg har danset oppvisning i den bolivianske folkedansen Caporales.

Ja, det var det vel ingen som egentlig tvilte på. Jeg må takke Iversen og Betty som gav meg anledning til endelig å få nerde litt om slike rariteter som ingen andre enn jeg og kanskje de 25 bolivianerne som bor i Oslo har interesse av. Dette er vel blogging for dem som er på grensen mellom "spesielt interesserte" og "internt innvidde". Opptrinnet var faktisk i Norge, i anledning Latinamerikansk aften i Cafe-teltet på Blindern ved semesterstart for noen år siden. Vi danset til en saya av Tupay som heter "Soy Caporal", og jammen fant jeg ikke en video av et par som også har et opptrinn til samme låten. Lyden er ikke særlig god og bildet noe utydelig, men man får et inntrykk. Dessuten dukker det opp en liten overraskelse mot slutten. Jeg vil forøvrig påstå at selv om danserne her helt tydelig har caporales dypere i blodet enn jeg, så hadde vi en mye spenstigere og tildels uventet spektakulær koreografi... :