tiqui

Sporty teoretiker med sans for kritiske og poetiske beskrivelser i prosa.

Romvesenet i det oransje landet

I barndommen hadde jeg ofte drømmer som til stadig vendte tilbake, steder, bilder, hendelser eller utgangssituasjoner. De var ikke alltid like, men jeg kjente dem igjen fra tidligere drømmer. En av disse har jeg et veldig sterkt bilde fra:

Bildet som drømmen overlot til hukommelsen
En mann i romdrakt som jeg ser i silhuett. Jeg står øverst på en bakketopp og han kommer gående oppover bakken mot meg. Bak ham er det en uendelighet i oransje, gult og rødt som lyser mot meg og som blender meg slik at jeg ikke ser romdrakten annet enn som svart kontrast mot lyset og fargene. Jeg er ikke redd ham, men kanskje litt engstelig? Han er mye større enn jeg, jeg er jo bare barnet. og han er ukjent, men jeg vet på merkverdig vis at det er en mann, iallfall et mannlig vesen.

Jeg kan ikke huske at han noensinne kom helt opp på bakketoppen. Men jeg returnerte til dette stedet mange ganger. Jeg gikk derimot aldri ned bakken, holdt meg langt unna stedet han kom fra. Noen ganger var han der - på vei opp mot meg, andre ganger ikke. Men alltid var det et uendelig panorama inn i det oransje, gule og røde, og alltid var det en merkelig ambivalent følelse, både gode og trygge følelser av det deilige lyset og fargene og en engstelighet jeg ikke helt klarte å sette fingeren på.

Fantasi eller virkelighet?
Drømmen fortsatte å komme tilbake i mange år, men gav seg sånn ut i tenårene en gang. Da begynte andre drømmer å ta over, og hvis den var innom, så husket jeg det ikke. Bildet har festet seg til netthinnen likevel, men jeg har alltid tenkt at det må ha vært en fantasi, oppdiktet og ikke-eksisterende, bare et symbol på noe annet.

Det var ikke før jeg var godt voksen, ferdig med cand.mag-utdannelsen min og skulle flytte til Oslo for å jobbe at jeg fikk grep på hvor denne drømmen kom fra. Jeg hadde fått kontrakt på en hybel og skulle flytte inn 1. mars. Min mor og jeg kjørte flyttelasset over fjellet fra Bergen helgen før, og skulle bo hos en gammel venninne av min mor de få dagene før jeg kunne flytte inn. Min mors venninne bor i Enebakk, hvor hun og mannen driver gård. Området er flatt og langstrakt, men noen hauger her og der.

Deja vú
Vi svingte inn på tunet foran gårdshuset og jeg ble rett og slett slått bakover av et overveldende Deja vú. Dette var bakketoppen jeg står på i drømmen, utsikten fra trammen er mot vest hvor solen lager de flotteste farger når den går ned og bader gården i varm oransje. Det viste seg at jeg hadde vært med min mor på besøk her en gang når jeg var 2 eller 3 år gammel. Stedet var så virkelig og så nøyaktig ut som i drømmen, selv om jeg aldri så huset eller redskapene, bare formen på bakketoppen og utsikten over landet.

Romvesenet på gården
Men hvem kunne rom-mannen være? Og hvorfor plasserte jeg dette drømme-vesenet alltid på denne gården? Og hvorfor alltid gående fra vest mot øst? Forklaringen var merkeligere enn jeg kunne tenke meg, og samtidig ganske innlysende. Jeg våget meg ned bakken, studerte omgivelsene på gården i detalj i den retningen jeg så vesenet komme i drømme. Oppstemt, spent, men litt engstelig. En merkelig lyd fester seg på øret, en summing som blir sterkere og sterkere, jeg runder noen solbærbusker og der står det, på rekke og rad, fire-fem bikuber. Engstelsen manifesterte seg der og da, redselen for bier og tanken på å bli stukket! De summer rundt kubene, er sjalu og eiesyke, flyr til og fra, jobber for harde livet for å lage honning.

Romvesenet viste seg altså måtte være mannen på gården, iført birøkter-drakt. Etter utført arbeid med bikubene har jeg sett ham komme opp bakken, med biene summene rundt hjelmen og nettingen, og solnedgangen i ryggen. Vakkert, trygt, men likevel engstelig for biene.

************
Takk til Iskwew for inspirasjonen i posten hvor hun snakker om sine drømmer.

ÅÅåå så morsomt! Slik er det sikkert med mange drømmer.

Hva tror du drømmen symboliserte?

Jeg kan ikke være sikker, men jeg tror jeg har tatt den frem når jeg har møtt situasjoner hvor jeg har vært engstelig, men hvor jeg likevel befant meg på trygg avstand, slik at jeg kunne håndtere det.

Merkelig, men jeg har alltid hatt en slags magefølelse for slikt selv i våken tilstand. Når ting gikk galt, så visste jeg som regel om det kom til å gå bra, eller om det ville bli verre. Hvis jeg hadde "går bra"-følelsen, prøvde jeg bare å drømme meg frem til det tidspunktet når alt hadde ordnet seg - og så satse på at den pinefulle tiden imellom ikke var så lang..

Kanskje jeg må ha en egen kategori for dette? Kan fylle ganske mange poster om man slår sammen både dagdrømmer og nattlige drømmer.

Jeg hadde hele alternative verdener i drømme, som jeg kjente ut og inn, og returnerte til jevnt og trutt.

I barndommen skrev jeg ned dagdrømmene mine, lange historier og fantasimennesker jeg ville være selv, beundret eller var redd for, og pleide å ha føljetonger for de andre ungene i sandkassen og på husken i hagen. Tro om jeg finner igjen de notatbøkene?

De må du bare prøve å finne! Jeg tror drømmene er sinnets gave til oss. Og jeg skulle gjerne ha husket dem i større grad.

Jeg skal bli flinkere til å skrive dikt i dagdrømmende tilstand, for det er da jeg som regel får det til. Det er bare snakk om å ta seg tid.

Ja, det synes jeg du skal gjøre! For diktene dine har mange glede av, og sikkert ikke minst du selv.

Assosiasjoner og drømmer er noe av det mest fascinerende med sinnet, hvordan det noen ganger bryter all logikk og lander på det logiske likevel.

Koblingen mellom birøkter og romdrakt er jo ikke opplagt, men mitt barnesinn, fortsatt i ferd med å orientere seg i verden, så noen sammenhenger og puttet dem begge i samme kategori, men har siden splittet det opp og glemt assosiasjonen. Den ble likevel bevart i drømmen.

Herlig, Tiqui! Dette viser hvor sterk underbevisstheten vår er, at den tar vare på inntrykk fra lenge før vi kan erindre selv. Ting vi ikke ante vi husket ligger lagret der likevel og snakker til oss når vi slipper kontrollen og drømmer oss bort. Fantastisk!!

Når vi sover holder fantasien karneval i hjernen, og husker det vi selv har "glemt". Alt sitter i kroppen, i minnene og kommer av og til frem i drømmene.

Hei Tiqui :)

Først leste jeg bloggen til Iskwew hvor hun skrev litt om drømmer og sånt noe. Og like etter det så leste jeg din blogg om samme tema.

Og resultatet?

Jo, plutselig så drømte jeg en kjempefin drøm som ga meg utrolig mye håp for fremtiden min, og gjett om jeg er storfornøyd! :)

Sikkert takket være dere to flotte damene;)

Derfor så vil jeg bare si en ting, og det er:

Fortsett å skrive mer om drømmer! Det gir, utrolig nok, inspirasjon til oss ikke-bloggere også:)

Kos, Mia:)

.

Goodwill: Ja, det var utrolig morsomt å finne ut at dette oransje landet faktisk var virkelig og at jeg som barn har brukt denne hendelsen til å bearbeide andre ting med mens jeg vokste opp. Underbevisstheten er virkelig en fascinerende dimensjon!

Frida: Et veldig viktig poeng du sier der med at minnene fester seg i kroppen. Kroppslig hukommelse er også det man vanskeligst endrer, kanskje fordi det er mer preget i oss? Kroppen husker mye mer enn tanken, og den er tydeligvis mer i kontakt med underbevisstheten og alt som måtte befinne seg der.

Mia: Så utrolig koselig å høre! Hadde vært morsomt høre hva denne drømmen din handlet om. Selv om du ikke blogger selv, så er du jo "med" i bloggverdenen i form av kommentarer. Du er hjertelig velkommen til å skrible om drømmen din her! Sikkert hos Iskwew også.

Utrolig fasinerende historie!
Drømmer kan være så forskjellig, har selv opplevd/drømt de utroligste ting i søvne, hendelser som (selvfølgelig) ikke har skjedd, eller noengang vil inntreffe! Alt fra en en våt drøm om meg selv og 5 (!) damer i bagasjerommet i min gamle grønne Volvo stasjonsvogn, til å fly (sveve Fritt) over landskap! Hvilken av dem jeg likte best, er jeg neimen ikke sikker på, men å fly er ihvertfall en suveren drøm. Har hatt den mange ganger.
Av de utrivelig er en om en slags "spøkelseskvinne", som ikke gir meg fred. Virker ikke som hun prøver ta meg, men hun gir en guffen følelse av det at hun er overalt. Ikke overalt samtidig, foran, bak, fjert, nært. Uten ansikt, dvs. ser aldri ansikt. Aner ikke hvem det kan være... Våkner med kjiip følelse.
Men som regel (sic) er mine drømmer til glede! :)
Leser gjerne mer her om dine!

Blues4u: Ja, kvinner kan visst være både til glede og besvær både i drømme og i bevisst tilstand ;)

Jeg har sjelden flydd, men jeg har likevel noen fugleperspektiv-inntrykk fra noen landskap som jeg beveger meg i ofte, på den måten at jeg vet hvor jeg er i en drøm i forhold til steder i andre drømmer. Mitt eget Narnia? Skal skrive mer om dem siden dere syntes dette var spennende! :D