tiqui

Jeg har en venninne som ikke er redd for noe.
Hun skyr ingen midler eller ufyselige meteorologiske tilstander for å kunne nyte øyeblikkene og dagene utendørs. Hun ser sjelden hindringene i hverdagen, men finner heller løsninger og muligheter med innlevelse og entusiasme. "Perfekt!" er et ord hun bruker til stadighet om hvordan tingene løser seg til det beste - selv om hun i utgangspunktet ikke engang registrerte at det var et problem før det var løst.

Hun ligner litt på meg, men hun er kanskje enda flinkere til å finne gleden i det små, leve seg inn i øyeblikkene og la seg overvelde av ethvert positivt pust hun klarer å finne. "Noe så nydelig" er et annet uttrykk hun bruker ofte, om alt fra en søt liten baby som smiler til oss i forbifarten eller om det flotte kveldslyset når solen varmer fargene før den går ned bak horisonten. Det tredje uttrykket hun bruker oftest er "deilig!" og hun sier det med en overbevisning, lekenhet og en intonasjon som smitter. Man kan ikke annet enn å være enig, uansett hva situasjonen er.

Ut i regnet, ut i finværet
Idag ringte hun meg midt i søndagens øse-pøse regnvær og ville så gjerne ut i det fine været. Hun legger til at "det er jo sånt deilig vær som bare du blir med i". Det er virkelig deilig vær. Det er atten grader, mildt, fuktig sensommerregn, men den lysegrå  himmelen hadde skremt hennes opprinnelige avtale. Selv er jeg ganske impulsiv, ikke vond å be, og har skikkelig utstyr som tåler en regnskur.

Derfor tok vi med syklene, tørt skift i sekken, syklet oss varme i bare t-skjorten mot Lillomarka og Linderudkollen. Med roser i kinnene og varme kropper var det ingen av oss som hadde behov for å stoppe og ta på regnjakke da himmelens sluser åpnet seg for fullt. Det var tvert imot ganske forfriskende når det silende regnet avkjølte og vasket bort svetten i oppoverbakkene. Faktisk merket vi ikke hvor mye vi hadde tatt oss ut før vi gikk av sykkelen ved Linderudkollen, rett og slett fordi vi ikke merket at regnet blandet seg med svetten. Regnet var like varmt som oss. Helst skulle vi badet i det fine vannet rett ved varmestua, men vi hadde glemt å ta med håndkle. Ikke at det ville hjulpet så mye, gjennomvåt er et litt svakt uttrykk i denne sammenhengen.

I  varmestua hadde de fyrt i peisen, og vi sikret oss et par stoler og satte oss tett inntil. Som de drukna kattene vi var fikk vi litt oppmerksomhet der vi rigget oss til, varmet oss mot flammen og skiftet til tørt tøy. Etter alle oppoverbakker i øsende regn og rennende grus hadde vi fortjent noe godt! Nybakt sjokoladekake og kakao ble menyen.

"Oj, kaloribombe!", sa ekspeditrisen da jeg kom for å betale.
"Hehe, jeg skal ikke spise begge selv, da", forklarte jeg.
"Ja, du vet, han skihopperen er ofte innom her og kjøper to kakestykker og skylder på at han har kona med på tur. Men så titter jeg ut etterpå, så sitter han der alene og koser seg med begge stykkene selv!"

Hun hadde ikke mye tro på min unnskyldning, nei, slikt hadde hun sett mer enn nok av fra før, gitt!

Kveldsstemning midt på dagen
Hun hadde selvsagt rett. Varm kakao og sjokoladekake ble litt i meste laget, men godt var det inntil vi ble stappmette. Selv om det var midt på dagen fikk vi begge to en god kveldsstemning, fant roen foran de lekende flammene og samtalen dreide seg etterhvert om livet, om lykke, om skuffelser og gleder. Det var nesten som vi følte at her kunne vi sitte til natten og at vi hadde all verdens tid til å løse alle verdens problemer. Flammene transporterte tankene ut av tid og sted.


Konklusjonen ble at vi er glad vi tør å trosse vær og føreforhold, for slike gode opplevelser får man bare om man tar en risiko, tør å se bort fra hindringer (som regn og ruskevær) og leve seg inn i øyeblikkene mens de er der. På veien ned igjen fikk vi et lite glimt av hvordan barndommen alltid bringer gleder og solskinn uansett vær. Der møtte vi en liten jente i fullt regnhyre med begge bena godt plantet oppi sølepytten og med det største smilet vi så den dagen! Så deilig å hoppe i sølepytter! Faktisk husker jeg at jeg hoppet i sølepytter da jeg var liten, men merkelig nok er det solskinn på mine mentale bilder...

Jeg er så takknemlig for at jeg har en venninne som ikke er redd for vær, som ikke er redd for noe. Uten henne ville jeg gått glipp av mange av de magiske øyeblikkene jeg lever for. Takk!

(foto: Elisa Vik og Katrine Daviknes)